ALPHA-gruppen om Rovviltmelding nr. 3

Miljøverndepartementet
Postboks 8013
0030 Oslo Oslo

Sendt 02.05.2003

ALPHA-gruppen
Bakkeløkka Gård
Enebakkveien 344
1285 Oslo

ALPHA-gruppens INNSPILL TIL ROVVILTMELDING NR.3

Vi har valgt å innledningsvis levere forhåpentligvis konstruktive svar på de seks sentrale gjennomgangsspørsmål som i forbindelse med den kommende Rovviltmeldingen har vært stilt, før vi etterhvert går mer over til å ta for oss de spesifikke forvaltningsmessige problemstillinger vi står overfor i forhold til Canis lupus lupus.

Vi gjør det på denne måten ettersom ALPHA-gruppen er opptatt av og har sin hovedkompetanse på ulv, og også fordi ulven er og etter alt å dømme vil forbli den mest kontroversomspunnede rovviltarten i vårt land. Vi tror derfor at en aksept av ulv også vil føre med seg en aksept av store rovdyr i på et mer generelt grunnlag, og uten å implisere at noen arter er mer verdifulle eller viktigere enn andre mener vi at det foreligger et objektivt grunnlag for å oppfatte situasjonen slik at ulvens historiske evne til å katalysere konflikter gjør at graden av forståelse for ulvens plass i norsk fauna kan betegnes som noe av en indikator for den generelle rovdyraksepten i befolkningen.

Spørsmål 1: Hvor store rovdyrbestander skal vi ha for å sikre artenes overlevelse?

Først er det grunn til å poengtere at problematikken bak spørsmålet handler om langt mer enn enkeltarters overlevelse, og her ligger det en fallgrube norsk rovviltforvaltning bør unngå å sette seg fast i. Muligens kan det synes som en nærliggende og til og med god løsning å holde bestandene så lave som mulig innenfor rammen av hva som måtte bedømmes som "forsvarlig," men dessverre er det her som så ofte ellers at de løsningene som fortoner seg som enklest meget ofte er for enkle og i et mer langsiktig perspektiv kan få uheldige og uforutsette virkninger. Dersom man søker å finne frem til minstenivåer for "levedyktige bestander" for så å avgjøre at individtallet skal holdes nede på dette antatte minste nivå hvor målet for "levedyktige bestander" anses nådd, så er dette en lite anbefalelsesverdig strategi både med hensyn til optimale livsbetingelser for arten det er snakk om og i forhold til et mål om å befordre en størst mulig grad av aksept for store rovdyr. Hva man da oppnår, er å signalisere at bestandsbegrensning er svært viktig som den primære løsning på konfliktsituasjonen. Et slikt utgangspunkt definerer dyrene i stor grad som et "problem" som skal "begrenses." Resultatet er at det formidles at de angjeldende dyrearter er svært problematiske, og at løsningen på problemene nå og i fremtiden må bli at de store rovdyrene må kontrolleres strengest mulig.

Det er utvilsomt at store rovdyr representerer store utfordringer. Spørsmålet blir da hvordan utfordringene skal møtes. Hvis det legges for stor vekt på bestandsregulering og kontroll, er det uheldig. Implisitt kommuniseres dermed at disse dyrene kan vi egentlig ikke leve med, vi bare "må ha dem der" på grunn av en forestilling om at vi har en forpliktelse til å gjøre det, fordi vi ønsker å leve opp til internasjonale avtaler med et abstrakt honnørbegrep om å verne truede enkeltarter. Hva som er mest negativt med en langsiktig forvaltningsstrategi som bygger på overdreven bestandskontrollfokusering er at den medvirker til opprettholdelse og forsterkning av de overleverte forestillingene om store rovdyr som "skadedyr" som må begrenses mest mulig. Dette kan vanskelig gi optimale forutsetninger for aksept og samekistens, og risikoen er stor for at resultatet blir politiske forventninger om at bestandene skal holdes permanent nede på et så lavt nivå som mulig innenfor rammene av hva som måtte bedømmes som forsvarlig. Snarere enn å fremme aksept, vil en slik tilnærming med stor sannsynlighet virke til å bekrefte og forsterke de i deler av befolkningen allerede eksisterende negative holdninger til store rovdyr.

På meget lang sikt - og da snakker vi om perspektiver på hundrevis og tusenvis av år - foreligger det en risiko for at mennesket, dersom en slik forvaltningspolitikk blir praktisert over lengre tid, styrer dyrenes evolusjon i en retning som atskiller seg fra hva som ville være naturlig i et mer selvregulert og autonomt økosystem, og dermed står i motsetning til hva som er optimalt adaptivt i den bevaringsverdige natursammenheng som vi forutsetningsvis ønsker å verne i natur og dyreliv. Optimalt biologisk mangfold handler om mer enn bare arters overlevelse. Skarpt definerte rammer betyr i forvaltningssammenheng at kontrolltanken blir så dominerende at bevisstheten om dyrelivets og det biologiske mangfoldets egenverdi kommer i bakgrunnen. Normer basert på snevre artsbevaringer som ikke harmonerer med et mer helhetlig syn er derfor å fraråde.

I dagens verden er det nettopp et helhetssyn vi er nødt til å strebe henimot for å kunne ta vare på naturarven og sikre dens overlevelse og optimaltilstand nå og i fremtiden. Det må unngås at man fortsetter å legge opp til å følge en vei hvor både arter og deres leveområder settes under et stadig sterkere press fra en ekspanderende menneskekultur som "spiser opp" stadig mer av naturarven. I den aktuelle situasjon er det gode grunner til å stoppe opp og tenke etter om det ikke vil være klokere å arbeide for den ønskede aksepten gjennom at vi som samfunn setter alt inn på lære hvordan vi skal forholde oss til natur og til det viltlevende dyrelivet slik det er, fremfor å søke å redusere konflikter ved å underkaste naturmiljøet en stadig strengere regulering. Selv om de fleste har forståelse for at kontrolltiltak og skadeforebyggende virkemidler inkludert felling er virkemidler som kan, vil bli og i varierende grad bør bli brukt gir dette i seg selv ingen retningslinjer for hvor grensene skal trekkes etter de overordnede kriterier for hvordan vi ønsker å handle i forhold til kontroversielle pattedyrarter i vår fauna.

Heller ikke sett fra en biologisk synsvinkel vil det nødvendigvis være noen klok tilnærmingsmåte å sette opp bestemte tall for hvor mange individer som "trengs" for å få en "levedyktig" bestand og deretter la dette bli en forvaltningspolitisk bestandsmålsetning. Spesielt gjelder dette ettersom "levedyktighet" er nær umulig å definere.

* Er det snakk om kortsiktig levedyktighet innenfor en ramme på 50-100 år eller mindre?

* Mener man en levedyktighet over meget lengre tid?

* Eller siktes det til det høyeste og mest naturvennlige kriteriet av alle: Varig levedyktighet i ubegrenset tid og med bibeholdt evolusjonært potensiale?

Sistnevnte tilsier at bestanden må være stor nok til at den i en ikke tidsbegrenset fremtid uavbrutt gjenoppretter og opprettholder en genetisk variasjon som setter bestanden i stand til å ikke bare overleve, men også uten menneskelig intervensjon kan adaptere seg optimalt til skiftende miljøbetingelser. Med andre ord uendelig mye lenger enn en norsk stortingsperiode. Etterhvert har vi fått kunnskap om en god del grunnleggende forhold, slik som at en populasjons genetiske tilstand er avhengig av en rekke faktorer hvorav tilstanden i tilgrensende bestander samt forekomsten og frekvensen av utvandring og genetisk utveksling med fremmede individer i andre bestander er de mer sentrale.

Dette innebærer ikke at det vil være gunstig dersom slik kunnskap blir brukt til å legitimere en forvaltningspolitikk hvor kjernen er å tilstrebe et minst mulig antall dyr. Man kan komme frem til fagbiologiske beregninger av minimumsantall. Men variablene man i så fall opererer med, er aldri endelige. Som alt annet i et naturlig miljø forandres de, og dersom mennesket setter opp definerte bestandsmål basert på analyserte forutsetninger som gjerne kan endre seg radikalt om kortere eller lengre tid og lar disse bli permanente øvre bestandsmålsetninger, vil dette slå feil i et stort helhetsperspektiv som nødvendigvis omfatter langt mer enn overlevelse for en enkeltart. Uavhengig av den foreliggende muligheten for presise kartlegninger av dyrebestanders genetiske situasjon virker det i det hele tatt overdrevent ambisiøst å tro at man ved hjelp av slike beregninger kan forsvare å holde populasjoner av viltlevende rovdyr nede på nivåer som ligger til dels meget langt under hva som hadde vært normalt uten menneskets intervensjon. Det er neppe slik at det antall individer av en art som kreves for å opprettholde en genetisk "minstestandard" er det samme tallet som gir en optimal bestand eller et optimalt økosystem i et langsiktig perspektiv. Her er involvert faktorer som mennesket neppe kan detaljregulere uten uforutsette negative effekter som gjerne først viser seg etter lang tid. Et funksjonelt samspill mellom rovdyr- og byttedyrbestander er nødvendig for å opprettholde villdyregenskaper og maksimal sunnhet hos begge parter. Dette krever et såkalt predasjonpress, med en kontinuerlig tilstedeværelse av naturlig forekommende predatorer over store områder. Villdyrfaunaen og naturen har sine egne reguleringsmekanismer, som har fungert i milliarder av år på Jorden. Det vil være halsløs gjerning å skulle erstatte disse med menneskets bestandskontroll basert på oppfatninger om hvilket antall av store rovdyr som ulver en kan godta. I tillegg kommer som tidligere understreket at man da gir klare signaler om at den oppfatning mennesket til enhver tid har om hvor mange av de "brysomme" dyrene man maksimalt vil tolerere, skal være hovedrettesnor i forvaltningen, noe som i praksis signaliserer at målet er så få dyr som overhodet mulig innenfor rammene av "levedyktighet." Å kartlegge hvor mange dyr som minst må være tilstede i en populasjon for å tilfredsstille bestemte angitte kriterier for levedyktighet er naturligvis viktig og verdifull forskning. Imidlertid er det grunn til å advare mot at slike minimumstall blir gjort identiske med langsiktige forvaltningspolitiske målsetninger for bestandsstørrelse, og mot dette er det at ALPHA-gruppen vil advare.

Det vil være uansvarlig dersom man fortsetter å legge opp til minimumsbestandsmålsetninger ut fra et snevert syn om at den minste bestanden som er "levedyktig" også er den som bør få leve. Manglende vilje til å akseptere tilstedeværelsen av store rovdyr har allerede fått alvorlige følger. Fra 1996-1997 og til 2003 har gaupestammen blitt drastisk redusert. Den lå på 500+, og er i 2003 estimert til 320 individer. Begge tall er utilstrekkelige for langsiktig levedyktighet med optimal evolusjonær tilpasningsevne, og ikke minst altfor lave i forhold til hva som er naturlig i faunaen. I flere norske fylker er gaupe i 2003 helt utryddet. Årsaken er at det har vært tildelt for store kvoter, kvoter som bevisst har vært utformet med tanke på bestandskontroll og -reduksjon og altså ikke bærekraftig høsting. Gaupens skjebne i Norge på slutten av 1990-tallet er et godt eksempel på slett forvaltning, og en påminnelse om hva som bør unngås hvis rovvilt skal kunne leve som annet enn symbolarter i små antall, og hvis jakten ikke skal komme i miskreditt blant et økende antall mennesker som høyst forståelig reagerer mot den implisitte målsetningen om å holde bestanden nede på et lavest mulig nivå.

For økosystemene vil det være optimalt å la forvaltningspolitikken ta utgangspunkt i at viltlevende store rovdyr er en del av tilværelsen, og at menneskene er i stand til å forholde seg til naturen uten å på radikalt vis endre forutsetningene for de finstemte samspill som har utviklet seg gjennom utallige tusener og millioner av år. Selv om man, bare som et hypotetisk eksempel, skulle komme frem til det resultat at noen få titalls dyr av en art er "tilstrekkelig" for å opprettholde bestanden gitt en regelmessig tilflyt av fremmede gener fra en tilstøtende populasjon, ville dette altså på ingen måte være hele sannheten, og derfor ikke være noe godt grunnlag for en fremtidsrettet rovviltforvaltning.

Å legge opp til at villdyrfaunaen skal påtvinges en svært streng menneskelig detaljregulering i fremtiden medfører med stor sannsynlighet både at villdyrfaunaens og natursammenhengenes likevekt og selvregulering forstyrres, og at man legger opp til at mennesket i stor utstrekning skal administrere også det ville dyrelivet. Her er vi ved selve kjernen i problemstillingen. Å ha som utgangspunkt at dyrenes antall og hvor de tillates å leve i skog og mark for all fremtid skal bli gjenstand for detaljregulering etter menneskelige normer og mer eller mindre velfunderte politiske beslutninger, er en låsende og lite naturvennlig måte å møte utfordringene innen naturforvaltningen på. Her bør vi være bevisste om at de politiske grep vi foretar i dag vil påvirke publikums oppfatninger og derigjennom influere på det handlingsrom vi kommer til å få i tiden fremover. Derfor må det advares mot å gripe til tilsynelatende "løsninger" som over tid vil kunne vanskeliggjøre den aksept av store predatorer i faunaen som forutsetningsvis er vår felles forvaltningspolitiske målsetning.

Det er ikke snakk om å "la det skure og gå"

Betyr resonnementene overfor at det fra ALPHA-gruppens side oppfordres til "å la alt formere seg helt fritt"? Dét spørsmålet kan forventes å bli reist dersom man ytrer synspunkter som stiller seg kritisk til en svært gjennomgripende kontroll av natur og dyreliv. Men samtidig er spørsmålets underliggende premiss et eksempel på unnvikelse av problemstillingens prinsipielle kjerne. Skal vi likevel svare, blir svaret "nei." Et vesentlig moment i denne forbindelse er at heller ikke i en tenkt naturtilstand skjer det noen "fri" formering.

Utfordringen for oss mennesker er å vise dyr og natur den respekt som de har krav på og som vi er nødt til å utvikle dersom motivasjonen for å ta vare på naturarven skal være sterk og varig. Naturarven er en sammenheng som også vi mennesker bør akseptere å inngå i, og hvis verdi strekker seg ut over den øyeblikkelig påviselige nytteverdi sett fra en antroposentrisk synsvinkel. Dette innebærer ikke at det er galt av mennesket å være en deltaker i naturen, en deltaker som blant annet høster i naturen ved å drive jakt som også de andre rovdyrene gjør. Viltlevende rovdyr regulerer bestandene av sine byttedyr. Et godt eksempel på det er hvordan ulver regulerer hjortedyrbestandene. Hvilket de forøvrig gjør bedre enn mennesket alene, ettersom predatorer foretar en seleksjon som medfører at de mest livskraftige dyrene i gjennomsnitt har betydelig større overlevelsesevne i naturmiljøet. At ulv og andre rovdyr regulerer byttedyrbestander, innebærer både at de forhindrer overpopulasjon med nedbeiting av matressurser, og at de over tid selekterer frem dyr med optimale egenskaper for overlevelse i et naturmiljø. I en slik prosess er ulven en deltaker i et samspill hvor en rekke arter inngår, og hvor ulven reelt sett også kan sies å drive "forvaltning." Dette betyr selvfølgelig ikke at ulven dermed setter opp bestandstall for hvilke antall byttedyr som skal få leve, eller på noen måte avgjør at "så mange, men ikke flere." I naturen er disse mekanismene alltid i uopphørlig bevegelse, og rigide skjemaer er ikke-eksisterende. Det er ingenting i veien for at mennesket kan forholde seg til dyrelivet på tilsvarende vis. Hva vi her gir uttrykk for er et forsøk på en bedømmelse av hvilke politiske beslutninger og veivalg som best ivaretar hensynet til naturlig artsrikdom, optimalt biologisk mangfold og ønskeligheten av å gi dyrelivet mulighet til å bevare sine villdyregenskaper og sin livskraft også i en ubegrenset fremtid. Våre samfunn bør bestrebe seg på å verne ikke bare arter og nærmere definerte antall individer av disse artene, men å ha som siktemål å arbeide for at menneskene gir plass for et mest mulig naturlig økosystem som kan romme det livskraftige biologiske mangfold som naturen selv bygger opp og vedlikeholder når den får mulighet. At dette på lang sikt kommer også vår art til gode på utallige måter, er utvilsomt et betydelig moment å vektlegge i de avveininger som uavbrutt må gjøres i viltforvaltningen.

Det ovenfor skisserte vil etter vår oppfatning være bedre retningslinjer for fremtidens forvaltning av store rovdyr enn en høyst usikker "konfliktredusering" gjennom å gjøre livsrommet for store rovdyr "så lite som mulig og så stort som nødvendig," for å sitere en uttalelse som tidligere er falt i den norske rovdyrdebatten. Vi bør ha andre og større ambisjoner enn bare å sikre enkeltarters overlevelse. Det er meget store verdier som står på spill og som derfor fortjener vår respekt og vårt vern. Som en oppsummering av spørsmålet om "hvor store rovdyrbestander skal vi ha for å sikre artenes overlevelse," vil vi poengtere at det å ta vare på naturarven i en verden med seks milliarder mennesker innebærer at vi er helt nødt til å se et stykke videre enn til de snevre artsbevaringer. Det er fundamentalt nødvendig å verne om systemene, det vil si at de naturgitte samspill mellom de naturlig forekommende arter må aksepteres av mennesket, som så på sin side er nødt til å utvikle strategier for å møte utfordringene forbundet med store rovdyr basert på en innsikt i at viltlevende predatorer er en del av naturen, og en ansvarlig og bærekraftig forvaltningspolitikk for fremtiden vil måtte være fundert på denne erkjennelsen.

Konkrete anbefalinger om rovdyrstammenes størrelse

Vi vil igjen sterkt understreke at anbefalinger om bestandsstørrelse aldri bør oppfattes eller brukes som øvre tak for hvor mange rovdyr vi vil tillate. Derimot kan det i en situasjon hvor rovdyrstammene er meget små, hvilket de er i april 2003, være en god strategi å etablere etappemålsetninger slik også svenskene har valgt å gjøre gjennom sin Regjeringsproposition 2000/01:57 om "Sammanhållen rovdjurspolitik." Etappemålsetninger har flere fordeler:

* Man legger opp til ikke bare tilstedeværelse av rovdyr, men understreker gjennom etappebegrepet at det er snakk om å trinnvis akseptere større individantall. Dette kan i en tidlig fase tenkes å avstedkomme kritikk, men hovedpoenget er slik vi ser det at man fremmer en forestilling om en vei som fører til økende aksept, ettersom det fokuseres på at det er en bestand som er i vekst. En slik vekst er etter vår mening uunngåelig og av stor viktighet på et tidspunkt hvor rovdyrbestandene er små. Da er det sentralt at den forvaltningspolitikk som legger rammene for rovviltet gir dette implisitte rommet og signalet om at en økning er ønskelig. Vi ser naturligvis at det i sin tur reiser sine utfordringer, men dersom vi har som mål å ivareta naturverdiene er det denne veien vi bør velge.

* Etappebegrepet understreker at man tenker seg at når etappen er nådd skal man tenke seg om og gi det hele litt tid. Denne innebyggede ettertenksomheten virker tillitvekkende fordi den signaliserer at forvaltningen viser ansvar for å gå varsomt frem i den takt situasjonen tilsier. Vi forutsetter hele tiden at man ikke legger opp til at etappemålsetninger for rovdyrbestander skal oppfattes som endelige mål, og at det parallellt satses kraftig på kunnskapsoppbygning i befolkningen som helhet og på skadeforebyggende virkemidler innen husdyrnæringen, slik at situasjonen gradvis kan endres i retning av at en økning i bestandsstørrelsene blir sosialt og politisk realistisk og gjennomførbar.

* For ulv vil ALPHA-gruppen foreslå at vi i første omgang legger opp til et etappemål som sier at det til enhver tid skal leve minimum 100 individer av arten innenfor Norges grenser. Vi understreker at dette ikke er vår vurdering av hva som er ønskelig på sikt, men at den totale bestandssituasjonen i april 2003 tilsier at vi er nødt til å sette en minstestandard som vi så kan diskutere videre ut fra når den er nådd.

Spørsmål 2: I hvilke områder av landet skal de ulike rovdyrbestandene være?

Store predatorer er en naturlig bestanddel av den norske og skandinaviske faunaen. Dette innebærer at de i vår fauna naturlig forekommende og tilpassede rovdyrarter i utgangspunktet bør ha mulighet til å etablere bestander med distribusjon over i prinsippet hele landet. Vi er likevel på det rene med at utviklingen og etableringen av effektive skadeforebyggende tiltak innen husdyrnæringene fordrer tid til nødvendige tilpasninger og endringer, og at det uten tvil kommer til å være områder hvor det vil være politisk, sosialt og økonomisk hensiktsmessig å godta lavere terskler for felling. Spesielt sauetette områder er et eksempel, reindriftsområder et annet.

Miljøverndepartementets Øyvind Holm stilte på et seminar i Oslo den 08.03.2003, "Å leve med ulver" et spørsmål til ALPHA-gruppens utsendte om hvorvidt det var slik at vi også tok til orde for ulv i tamreinområder. Kjernen i svaret som ble avgitt, er at vi prinsipalt går inn for dette, men at vi erkjenner og godtar at det vanskelig kan unngås å operere med lave fellingsterskler i de aktuelle områder. Vi henviser i denne forbindelse til de siste endringer i den svenske ulveforvaltningen, hvor man har åpnet for at "enkelte" par eller flokker skal ha mulighet til å leve i områder med tamreindrift. Opplysningen som fremkommer på side 10 i NINAs Temahefte 22 "Rovvilt og Samfunn i Norge" om at "Imidlertid skal ulv ikke tillates å etablere seg i tamreinområdene" medfører altså ikke lenger riktighet, og ALPHA-gruppens oppfatning er at den svenske modellen åpner for et rimelig kompromiss. Nå er det slik at det er i de midtskandinaviske skogsområdene at ulven selv synes å ha tilbøyeligheten til å etablere seg. Dette betyr at dersom man over tid får en naturlig bestandsutvikling med spredning og populasjonsvekst i disse områdene, vil det være større rom for forvaltningsmessig fleksibilitet i reindriftsområdene. Dette betinger imidlertid etter vår oppfatning at det aksepteres vesentlig større bestander enn de forvaltningspolitiske målsetninger som var gjeldende i 2001 da den med rette sterkt omdiskuterte ulvesonen ble opprettet. ALPHA-gruppen er opptatt av å forhindre at vi setter oss i en situasjon hvor rigide forvaltningspolitiske målsetninger og sterke bestandsbegrensninger både innskrenker handlingsrommet og skader dyrenes livsvilkår og evolusjonære tilpasning i det lange tidsperspektiv.

Spørsmål 3: Hvordan skal vi tilpasse sauehold og tamreindrift i områder der vi ønsker faste bestander av store rovdyr?

Her vil vi gjerne vinkle spørsmålet noe annerledes, og i stedet spørre: "Hvordan skal vi tilpasse sauehold og tamreindrift i områder der det lever faste bestander av store rovdyr?"

Poenget er at der hvor det lever store rovdyr er deres forekomst en følge av dyrenes egne valg, ikke av våre. En realistisk bedømmelse av situasjonen tilsier at alle involverte parter er nødt til å komme til erkjennelse av at tilstedeværelsen av store rovdyr er et faktum i ethvert naturlig miljø, og at den som ønsker å drive med en naturbasert næring må forholde seg til de naturgitte rammebetingelser som følger av dette. Med andre ord er det, dersom vi skal unngå å gjøre varig skade på eller skape ubalanse i økosystemene, helt avgjørende å satse på driftsformer, prosedyrer og tiltak som muliggjør husdyrdrift også når rovdyrene er en del av virkeligheten. Man må her være bevisst om at det norske tradisjonelle og bærekraftige husdyrholdet som ble utviklet i våre distrikter historisk sett aldri har hatt fravær av store viltlevende predatorer som forutsetning. Ganske så tvert i mot; våre naturbaserte husdyrnæringer ble utviklet, de brødfødte befolkningen og skapte verdier dengang da bestandene av samtlige av de store rovdyrene var mange ganger større enn i 2003 når den nye Rovviltmeldingen er under utarbeidelse. Det er utelukkende i perioden mot og etter slutten av 1900-tallet at norsk natur har hatt et fravær eller i det minste helt minimale forekomster av de store rovdyrene. Ser man nøkternt og realistisk på det norske husdyrholdet, er det derfor hevet over tvil at det er fullt mulig å foreta tilpasninger som legger forutsetningene til rette for at husdyrnæringene fortsatt kan opprettholdes selv med betydelige bestander av bjørn, gaupe, jerv og ulv. Slike tilpasninger vil uungåelig innebære behov for nytenkning og omstillinger som for mange vil komme til å oppleves som belastende både økonomisk og praktisk. At utfordringene er meget store i så måte, er en realitet og bør ikke bagatelliseres. Vi er fullt på det rene med at tilbakekomst av rovdyr forårsaker rovdyrmotstand, og at rovdyrmotstand har vært med på å gjøre det forvaltningspolitiske landskapet vanskelig manøvrérbart og til dels sosialt og politisk eksplosivt. Begrepet "sosial bæreevne" med henvisning til menneskers tåleevne i forhold til forekomst av rovdyr har et reelt innhold. Lik andre ansvarlige aktører i denne debatten tar ALPHA-gruppen dette i betraktning. Imidlertid mener vi at det både kan og bør gjøres langt mer for å løse problemene forbundet med tilbakekomst av rovdyr til norsk fauna, og at den nødvendige tilrettelegging kan gjøres slik at det også i fremtiden gjøres mulig å opprettholde et levende og produktivt landbruk i Norge.

I det hele tatt anser vi at det er gjennomførlig å opprettholde de tradisjonelle husdyrnæringer med et minimum av husdyrtap til rovdyr, gjennom å adoptere strategier som beskytter husdyr mot predasjon uten at rovdyrene, deres livsbetingelser og økosystemenes fremtidige og langsiktige integritet og livskraft blir skadelidende. Dette er unektelig ambisiøse målsetninger, som vil kreve en felles vilje til forsterket satsning på virksomme tapsforebyggende tiltak og innføring av mer intensive tilsynsformer som blant annet nødvendiggjør en økning av den menneskelige arbeidsinnsatsen i husdyrnæringene. Her vil man dermed stilles overfor økonomiske utfordringer, hvilket må antas å ha ført til at et ikke ubetydelig antall husdyrbønder har sett med sterk skepsis på å skulle måtte omstille seg til en situasjon hvor husdyrnæringen forholder seg til permanent tilstedeværende rovdyrstammer etter at det i nærmere hundre år har vært få eller ingen store rovdyr i norsk fauna. Den beklagelige situasjon er at husdyrnæringene dermed også har vent seg til driftsformer som forutsetter relativt fravær av rovdyr. Imidlertid er dette en unaturlig tilstand som ikke er forenlig med kriteriet om biologisk mangfold og optimale natursystemer. Hvis vi skal la våre kunnskaper om natur, dyreliv, økosystemer og deres naturlige funksjon bestemme hvordan vi skal forholde oss til naturarven, har vi intet valg. Utmarksnæringen kan og skal opprettholdes, men må i fremtiden forholde seg til en virkelighet som innebefatter bjørn, gaupe, jerv og ulv, og driftsformene er nødt til å tilpasses denne.

Spørsmål 4: Hvordan skal lokalsamfunn leve med rovdyr?

Problematikken med lokalsamfunn og rovdyr, slik det også kommer godt til uttrykk i de skrifter som er blitt utarbeidet i løpet av forberedelsene til den tredje Rovviltmeldingen, inneholder en rekke komponenter som hver for seg byr på utfordringer som må løses for at det skal være mulig for ville rovdyr og mennesker å etablere for siden å opprettholde en varig sameksistens. Vi vil lenger ut i dette dokumentet komme mer detaljert inn på hvordan dette kan realiseres, med hovedvekt på den som nevnt ubetinget mest utfordrende av de store rovdyrartene.

For å foreta en logisk avgrensning vil vi her antyde at når man snakker om "lokalsamfunn og rovdyr" siktes det til forholdet mellom lokalbefolkningen og rovdyrene betraktet separat fra husdyr/bufenæringsproblematikken hvor predasjon på husdyr utgjør konfliktens kjerne. Man kan i denne sammenheng også trekke inn problemstillingen med rovdyrenes eventuelle effekter på muligheten til menneskelig jaktutøvelse når jaktbart vilt, og da især klovvilt, utsettes for øket predasjon fra voksende rovdyrstammer. Likevel er det den utbredte rovdyrangsten som synes å være den mer fremtredende flaskehals i mange lokalsamfunn. Her er det kun permanent tilstedeværelse og øket kunnskap og informasjon som nytter. En overveiende del av grunnlaget for den rovdyrmotstand i lokalbefolkningen som ikke er direkte knyttet til husdyrnæringen kan etter vår bedømmelse avhjelpes ved øket satsning på kunnskap. Dette har vært fremhevet i lang tid av mange deltakere i rovdyrdebatten, og er fortsatt like gyldig til tross for at sterk rovdyrmotstand i deler av befolkningen har skapt en situasjon hvor faktakunnskaper og biologisk basert informasjon har blitt mistrodd i en grad hvor man kan snakke om at det foreligger kunnskapsvegring. Vi vil senere i dokumentet komme nærmere inn på disse forholdene.

Spørsmål 5: Hvordan forvalte rovdyrene i områder der det ikke ønskes faste bestander av store rovdyr?

Spørsmålet er etter vår mening i selve utgangspunktet forfeilet hvis premisset er at store deler av landet skal holdes "rene" for store rovdyr. Noe ganske annet er at det i områder hvor konfliktnivået er spesielt høyt pga. store tap av husdyr til rovvilt vil være naturlig med lavere fellingsterskler eller større jaktkvoter, i det minste i en overgangsperiode inntil nødvendige omstillinger har skjedd. Uavhengig av slike faktorer vil antallet dyr som kan og bør felles alltid variere i ulike geografiske områder, og dette vil følgelig alltid beskrive forvaltningssituasjonen for enhver jaktbar art. Vi er således på ingen måte motstandere av forvaltningsmessig differensiering, og det ville da også være både urimelig og irrasjonelt å være mot dette. Differensiering i forvaltningen har vi allerede overfor en rekke viltarter i form av ulik størrelse på jaktkvoter, ettersom disse tilpasses stedlige forhold. Det er således ikke differensiering som sådan vi vil fraråde, men derimot en rigid og uheldig form for differensiering som i norsk sammenheng i første rekke er eksemplifisert gjennom regjeringsvedtaket om ulvesonen i Norge som ble fattet den 02.02.2001.

Fleksibilitet i forvaltningen - hva bør vi ikke gjøre, og hva bør vi gjøre?

Fleksibilitet i forvaltningen fordrer en mye mer smidig tilnærming, og vi advarer mot at det settes likhetstegn mellom forvaltningsmessig differensiering og soneringsregimer som innebærer at en opererer med skarpe inndelinger i geografiske områder hvor de enkelte artene enten tillates å etablere seg i reproduserende bestander eller i størst mulig utstrekning forhindres i å gjøre dette. Våre motforestillinger mot en rigid soneringsforvaltning som baseres på at enkelte områder skal holdes "frie" fra nærmere angitte rovdyrarters etablering av reproduserende bestander er som det bør ha kommet frem i det foregående ikke fundert på emosjonelle reaksjoner på den forvaltningsmessige strenghet, selv om konseptet om menneskelig geografisk strukturering av dyrs leveområder er egnet til å fremkalle sterke følelser, og selv om det er mulig å argumentere for det etisk uholdbare i å forutsette ingen rovdyrforekomst i enkelte områder, spesielt når man tar i betraktning de sterke virkemidler som med sikkerhet vil måtte tas i bruk for å opprettholde en slik forvaltning.

De erfaringer man har høstet med soneringsforvaltning som bygger på at visse områder skal ha rovvilt mens andre ikke skal ha, er entydige. Man oppnår en konfliktkonsentrasjon på flere nivåer:

* Der hvor de aktuelle rovdyrartene tillates å etablere seg vil rovdyrmotstanderne i befolkningen med rette kunne peke på den iøynefallende forskjellsbehandling som ligger i at man i disse områdene skal "påtvinges" rovdyr, mens andre områder "slipper." Dette fører til en generell økning av konfliktnivået, og til at rovdyrmotstanden øker fordi man ikke bare konfronteres med de utfordringer disse artene representerer, men med en åpenbar ulikebehandling fra forvaltningens side. Det kan vanskelig unngås at følgen blir at rovdyrene bokstavelig talt blir skyteskive for den frustrasjon og aggresjon som alltid blir resultatet av forskjellsbehandling. Dette vil skje uavhengig av og i tillegg til de gnisninger som i det minste i initialfasen etter rovdyrs tilbakekomst vil være der som følge av rovdyrpredasjon på annet jaktbart vilt, tamhunder og andre husdyr. Motviljen mot hva som oppfattes som en påtvinging utenfra av en rovdyrplage vil også med stor sannsynlighet føre til en kraftig økning i tendensen til faunakriminalitet i form av privat og illegal bekjempelse av de omstridte artene. I sum vil utfordringene forbundet med rovdyr bli aksentuert og forstørret, og i stedet for å løse problemet etablerer man en ond sirkel som bare kan brytes ved at vi går inn for å løse det på en bedre måte.

* Der hvor de aktuelle rovdyrartene ikke tillates å etablere seg i faste bestander, vil konflikten likeledes bli kraftig skjerpet. Dette fordi det uvilkårlig bygges opp forventninger om at disse områdene skal være "frie" for rovdyrforekomst. I tillegg til at denne situasjonen i seg selv gjør at rovdyrene de facto gjøres til fiender som ikke skal få lov å være her, vil det melde seg et krav fra de som er mot rovvilt om at alt fra reproduserende par til streifdyr og enkeltindivider som formaster seg til å gå inn i de "rovdyrfrie" områdene skal avlives kontant. Noe som igjen genererer permanente konflikter med den rovdyrvennlige delen av befolkningen som i økende grad vil stille spørsmålet om hvorfor deres område ikke skal ha rovdyr, og motsetningsforholdene sementeres. Endelig står man overfor enda et trinn av forskjellsbehandling, i det husdyrbønder i slike strenge differensieringsregimer vil behandles ulikt med hensyn til tilskudds- og erstatningsordninger, avhengig av om deres gårder og eiendommer befinner seg utenfor eller innenfor en slik forvaltningssone.

Vi bør nå i fellesskap stikke fingeren i jorden og erkjenne at en rigid soneringsdifferensiering er og vil måtte bli feilslått. Til fordel for forvaltningsmodellen med streng sonering har det følgende blitt anført, sitert fra NINAs temahefte 22, februar 2003:

1. Ressurser til forebyggende tiltak vil kunne konsentreres til begrensede områder, slik at en del konflikter kan reduseres.

2. Vil medføre større arealer med svært små, eller ingen problemer med rovdyr.

3. Fører til forutsigbarhet i tid og rom.

4. Forvaltningen forenkles.

Vår kommentar: Kjernen i disse begrunnelsene er den formodede forutsigbarheten. Nå er det ikke så enkelt som at man kan inndele landet i soner og ved et trylleslag skape en forutsigbar situasjon. Det er nå påkrevet å ta skrittet fullt ut og ta konsekvensen av at forutsigbarhet i forhold til forekomster av store rovdyr må tilstebes gjennom bruk av skadeforebyggende virkemidler som plasserer ansvaret der det hører hjemme, nemlig hos menneskene som har introdusert de domestiserte dyrene. Det er mennesket som er nødt til å strukturere sin tilværelse og sine næringer etter de naturgitte forutsetninger, og ikke villdyrfaunaen og økosystemenes mekanismer som skal tilpasses mennesket. Økosystemene har sine egne "lover og regler" som ikke kan endres av mennesker uten ødeleggende effekter. Tanken om store arealer hvor det bare skal være små eller ingen rovdyrforekomster vil alltid stå i et skarpt motsetningsforhold til hensynet til naturens egne strukturer og faunaens optimale selvorganisering, og endelig er det rent faktisk feilaktig at forvaltningen forenkles på denne måten. Dersom det legges opp til en forvaltningsmodell som representerer en uakseptabel forskjellsbehandling mellom ulike forvaltningsområder og beviselig virker konfliktforsterkende samtidig som det over store områder signaliseres at rovdyr er noe som må holdes borte fra faunaen, medfører ikke dette noen form for forenkling nær sagt uansett hvilket forvaltningspolitisk aspekt en tar for seg.

ALPHA-gruppens syn er at bare en helhetlig forvaltning hvor alle rovdyrarter i utgangspunktet betraktes som naturlige og selvfølgelige medlemmer av faunaen på landsbasis kan danne grunnlaget for en fremtidsrettet rovviltpolitikk hvor disse dyrene aksepteres av befolkningen. Dette er ikke til hinder for at det praktiseres en differensiert forvaltning med differensierte jaktkvoter slik man i realiteten gjør overfor annet jaktbart vilt. I områder hvor for eksempel konfliktene med husdyrnæringen er store og de skadeforebyggende tiltakene er fraværende vil det være forsvarlig og derfor mulig å tillate større jaktkvoter og høyere avskytning dersom det samtidig foreligger en i hovedsak landsdekkende bestand med et betydelig antall individer. Dersom man hele tiden opererer med minimale bestander og i tråd med det legger opp til at populasjonene skal være så små som mulig etter rammer gitt av mer eller mindre treffsikre beregninger av det sett i en større sammenheng ufullstendige spørsmålet om enkeltarters levedyktighet, vil handlingsrommet både i de enkelte regioner og totalt reduseres, og man får en situasjon som preges av små om enn strengt vernede bestander. Hvilket vil være en ulykkelig situasjon så vel for økosystemene som for menneskene som berøres. Vi vil også benytte anledningen til å advare mot den "rotasjonsforvaltning" som fra enkelte hold er blitt lansert som et tiltak for "byrdefordeling" innenfor rovdyrområder. For det første oppfordrer vi til at det bevisst arbeides for å få erstattet forestillingene om at rovdyr er en "byrde" som ikke hører hjemme her, med et inkluderende syn hvor rovviltartene blir en selvfølgelig del av dyrelivet. For det annet står all fjernelse av dyrearter fra områder hvor de er en del av faunaen i sterk motstrid til natursystemenes behov og til kriteriet om den optimale biodiversitet og dens langsiktige opprettholdelse. For det tredje er en selvsagt forutsetning for at menneskene igjen skal kunne akseptere rovdyr at de over tid lærer seg å leve med dem hvor de er. Da er det igjen et direkte ufravikelig kriterium at dyrene det er snakk om faktisk er til stede.

Til spørsmålet om hva vi bør gjøre, er å svare at alle parter er tjent med at bestandene av store rovdyr får lov til å bli så tallrike at disse artene kan bli ordinære jaktbare arter. Det er grunn til å dvele litt ved jakt. Jakt er og har lenge vært et kontroversielt emne i rovdyr- og naturverndebatt, og verneinteresser har tradisjonelt vært motstandere av jakt. Samtidig er det klart at jakt overalt er en naturlig foreteelse i nettopp de økosystemer som ønskes bevart gjennom vernet om naturarven. Det finnes følgelig ingen faglig-biologisk dekning for noen prinsipiell motstand mot menneskets jakt. Videre er død noe helt naturlig. En kan her nevne at minimum 50% av alle nyfødte ulvevalper dør i løpet av de to første leveårene. Blant andre dyr er den årlige dødeligheten enda høyere, ikke minst som følge av rovdyrenes predasjon. Konsekvensen av disse realiteter er at i et balansert økosystem hvor de aktuelle arter som beskattes forekommer i så stort antall at det er forsvarlig, er det ingen grunn til at ikke også mennesket skal drive jakt. Imidlertid vil vi fremheve at dersom mennesket skal drive jakt, bør dette ikke i første rekke være en reguleringsmotivert jakt, men en jakt på naturens overskudd. En jakt hvor ressursutnyttelse er en hovedmotivasjon er uproblematisk. En ulvepels er ikke noe dårlig jaktbytte vinterstid. Vi vil absolutt ikke forsvare at det igangsettes omfattende jakt på en liten bestand, men i det øyeblikk vi i Norge og Skandinavia har større populasjoner av rovdyr er det ingenting galt i å jakte ordinært på dem. Under forutsetning av at vi kan klare å komme frem til en målsetning om å tillate økte bestandstall, er det heller ingenting i veien for at jakt kan startes underveis dersom jakten ikke forhindrer den naturlige økningen, selv om vi maner til en stor grad av varsomhet når bestanden er liten. En meget liten populasjon gir ikke grunnlag for beskatning. Hvis vi ønsker mulighet til en forsvarlig jakt på rovdyr, er det derfor maktpåliggende at populasjonene gis adgang til å øke.

Når og etter hvilke kriterier skal det kunne felles dyr når bestanden er liten?

Dette bringer oss over på spørsmålet om i hvilken utstrekning det er forsvarlig å drive jakt på store rovdyr i en situasjon hvor bestanden ligger nede på et lavt nivå og bør få vokse. Vi finner her at det er på sin plass å være restriktiv med felling dersom bestanden av den aktuelle arten er liten, men erkjenner også at felling av problemindivider kan bli nødvendig. Dette er aktuelt dersom enkeltindivider av eksempelvis ulv eller bjørn har spesialisert seg på bufe, og hvor det er bevist at vesentlige skader har skjedd over et større område, og hvor problemene ikke har latt seg løse ved at utsatte besetninger har fått forsterket beskyttelse. Over tid bør endrede driftsformer og tilsynsprosedyrer kunne redusere dette problemet i stor grad slik man har gjort det i andre land.

En annen situasjon hvor felling kan være aktuelt, er hvis det har oppstått habituering til mennesker. Her er det viktig å skille denne fra habituering til bosteder og bebyggelse, som er noe helt annet. Rovdyr er gjerne nysgjerrige av natur, og det er for eksempel helt normal ulveatferd at dyrene går nær bebyggelse om natten. Dette betyr ingen fare, og det er en meget stor forskjell på habitueringen til boligområder og habituering direkte til mennesker. Habituering til mennesker innebærer at fluktavstanden til mennesker reduseres. I enkelte nordamerikanske nasjonalparker har ulvers fluktavstand blitt redusert helt ned til null meter, og selv om ingen har blitt livstruende skadet er dette en situasjon vi ikke ønsker. For å unngå habituering til mennesker er det viktig at det ikke legges ut mat (med menneskelukt!) til dyrene, og ordinær jakt vil som før nevnt være betydningsfull som faktor for å hindre denne type habituering. Jakt handler altså ikke utelukkende om bestandsregulering. En begynnende habituering til mennesker kan forsøkes reversert ved bruk av aversjonsteknikker mot de individene det er snakk om. Gummikuler, tåregass og sterke lyd- og lyssignaler kan forsøkes og kan virke preventivt dersom ubehaget er sterkt nok og assosieres med mennesker. En manifest habituering til mennesker er erfaringsmessig svært vanskelig å reversere, og dersom habitueringen har kommet så langt at den ikke lenger kan brytes er det i praksis ingen annen utvei enn felling. Det må imidlertid advares mot at man bruker normal atferd og menneskers grunnløse frykt for denne som bakgrunn for påstander om at habituering til mennesker har skjedd også der hvor det ikke er tilfellet. Her er det avgjørende med inngående kunnskap om hva som er normalt for den arten det gjelder.

Jakt i et større perspektiv

Et annet aspekt vedrørende jakt er at en kultur som ikke aksepterer menneskets jakt, på sikt også vil måtte antas å få problemer med å forholde seg følelsesmessig til det faktum at dyr i villmarken jakter på og dreper hverandre. Hvilket i sin tur vil kunne føre til motvilje mot rovdyr når det viser seg at ulv og annet rovvilt dreper Fido eller Pus, noe de alltid vil gjøre hvis de får muligheten, siden det å jakte og ta liv er en naturlig handling for predatorer. Grunnen til at dette momentet trekkes frem her, er at verneinteresser ofte er blitt anklaget for å ha urealistisk sentimentalitet som grunnlaget for engasjementet. At man utvikler sterke følelser for dyr er ikke hverken galt eller unaturlig, og selv har vi ingen betenkeligheter med å vedkjenne oss følelser, men våre prinsipielle standpunkter er rotfestet i en bedømmelse av hva som i et langsiktig perspektiv er gunstig for biodiversiteten og dyrelivet som helhet. Jaktmotstand på prinsipielt og emosjonelt grunnlag er så vel biologisk ufundert som filosofisk og praktisk tvilsomt, selv om det finnes gode argumenter for at nasjonalparkområder med fordel kan være fredede for all jakt slik at dyrebestandene der kan observeres og oppleves uten noen påvirkning av menneskelige reguleringer. Et betydelig antall mennesker vil sette pris på at det finnes slike områder.

Likevel er det udiskutabelt at selv om nasjonalparker og vernede områder har en plass i det store bevaringsbildet, er det i flerbrukslandskapets naturområder at både store rovdyr og de aller fleste andre arter i vår flora og fauna må bevares. Dette betyr at oppgaven blir å etablere en sameksistens. En slik sameksistens hersket i tidligere tider, også i reindriftsområder, og den må gjenetableres dersom naturarven med dens mange arter, deres villdyregenskaper og de naturlige samspill skal bevares inn i den nære og fjerne fremtid. Mennesket er også et pattedyr, og dets nærvær bør være en del av denne helheten. Mennesket bør inngå som en harmonisk del av et fremtidsscenario hvor økosystemenes særpreg og identitet respekteres samtidig som mennesket også deltar.

Et siste moment i diskusjonen omkring denne aktive deltakelse hvor jakt inngår, er at jakt etter all foreliggende erfaring er en nøkkelfaktor for å fremkalle og opprettholde skyhet hos store rovdyr som ellers vil kunne utvikle en uønsket grad av tidligere nevnte habituering. Den erfaring vi her henviser til, er blant annet fra amerikanske Denali National Park and Preserve, hvor det er et utvetydig klart skille mellom ulvene innenfor parkområdet hvor all felling av dyrene er forbudt og ulvene utenfor hvor de gjøres til gjenstand for menneskelig jakt. Utenfor Denali-området flykter ulvene så snart de ser mennesker, mens individener fra flokker med tilhold i det vernede området ofte viser en svært liten skyhet. Også i forhold til en mindre sosial art som brunbjørn er det sannsynliggjort at jakt i sterk grad bidrar til å opprettholde skyheten. Det er all grunn til å gå ut i fra at også i Skandinavia vil en regelmessig jakt være en sentral faktor for rovviltets skyhet, noe som spesielt vil være tilfellet når rovdyrene hele tiden i overveiende grad er henvist til å leve i områder hvor det foregår menneskelig aktivitet. Ut i fra dette finner ALPHA-gruppen å enda sterkere kunne argumentere for at store rovviltbestander som det kan drives ordinær jakt på er langt å foretrekke fremfor små og strengt vernede bestander som dertil over tid ikke kan inngå i et optimalt biologisk samspill.

Spørsmål 6: Hvordan skal vi utforme virkemidler som gjør at vi kan nå målene med lavest mulige konflikter?

Her er det sentralt å aller først enes om målet, før virkemidlene defineres. Den grunnleggende målsetningen det er tverrpolitisk enighet om er formulert gjennom den todelte ambisjon om å opprettholde levedyktige bestander av de fire store rovdyr, samtidig som det også opprettholdes et aktivt jordbruk med mulighet for utnyttelse av beiteressurser i utmark. Innenfor denne gitte rammen er det som vi har antydet rom for et utall løsninger, og den mer omfattende fremtidsmålsetningen innebefatter tilpasningen av fremtidens husdyrhold til et miljø hvor rovdyrene er en naturlig del. Man kommer ikke utenom behovet for tilpasning av beitebruket og dets driftsformer. Samtidig er det hevet over tvil at på samme måte som opprettholdelsen av distriktsnæringene er en nasjonal oppgave, er det etter vårt skjønn en like selvfølgelig felles utfordring å støtte utmarksvirksomheten i gjennomføringen av de tilpasningene som må komme. Muligheten til å nå målene med det lavest mulige konfliktnivå ligger etter vårt skjønn i en samfunnsmessig involvering hvor bruken av de forhåndenværende virkemidlene tar utgangspunkt i at betydelige bestander av rovdyr vil kunne aksepteres av alle parter, men hvor det hele tiden gjøres klart at samfunnet er villig til å delta i arbeidet med å støtte opp om, underlette og vedlikeholde tilpasningene. Når det gjelder selve tilpasningen, har vi tillit til at det finnes mange muligheter som i kombinasjon vil ha den ønskede taps- og dermed også konfliktreduserende effekt. Tilskudd til skadeforebyggende virkemidler som gjerding, samt forsterkede tilsynsformer som med fordel kan kombineres med bruk av gjeter- og/eller vokterhunder som i andre land har vist seg effektivt, samt innføring av og overgang til dyreraser med bedre flokkatferd og større hardførhet synes som gode strategier, for å nevne noen nærliggende eksempler. Det er dessuten tvingende nødvendig å praktisere et kompensasjonssystem hvor man eksempelvis gjør bruk av tilskudd for husdyrhold i rovdyrområder i stedet for erstatning etter at tap har skjedd. Dersom man velger å i større eller mindre utstrekning opprettholde grader av kompensasjon etter at skade er skjedd, bør det være en forutsetning for erstatning at eieren av dyrene har iverksatt tiltak for å forebygge rovdyrpredasjon. Av de opp mot 130 000 sauene som gjennom hele slutten av 1990-tallet årlig satte livet til på utmarksbeite var det bare et mindretall som omkom på grunn av predasjon fra rovvilt. Mange sauer dør en langsom og pinefull død av benbrudd, ryggvelt, fluemark, fall, påkjørsler, drukning, kulde og sult. Denne realitet tilsier at tapsproblemene sauenæringen står overfor langt i fra bare handler om rovdyr, og at et forsterket tilsyn med nye måter å drive på er nødvendig og vil tvinge seg frem hva enten det lever rovdyr i området eller ikke. Domestiserte dyr er ikke tilpasset et liv i skog og mark, og er i behov av et langt bedre og tettere tilsyn enn hva de har fått i den rovdyrfrie perioden i Norge.

En nøkkelfaktor vil uansett være at samfunnet gjennom kommunikasjon og eksplisitte politiske avgjørelser markerer at tilpasningen til husdyrdrift i en virkelighet med rovdyr er en felles oppgave hvor samfunnet gir sin støtte til de aktuelle næringene og til de nødvendige omstillingsprosesser. Dette ut fra en vurdering av at distriktenes mer eller mindre vel begrunnede følelse av å bli nedprioritert og neglisjert av storsamfunnet uten tvil er en viktig del av de motsetninger som har reist seg mellom rovdyr og bygdenes husdyrdrift. Hvilket igjen kommer meget illustrerende til uttrykk gjennom at konfliktene ikke sjelden kan beskrives som konflikter som ikke så mye utspiller seg mellom mennesker og rovdyr som konflikter internt mellom ulike grupper av mennesker og deres respektive interesser og standpunkter. Det betyr igjen at den delen av denne sammensatte problemstillingen som angår utformingen av virkemidler også har en sterk sosial komponent. Sagt med andre ord; den eksplisitte erkjennelse av at vi i fellesskap ønsker å støtte distriktene i deres bestrebelser på å leve videre og fortsette å skape verdier i vårt land er av den aller største betydning. Her er vi inne på viktigheten av å vise at vi lytter og tar mennesker alvorlig når de gir uttrykk for å overveldes av belastende omstendigheter. Det handler om å bry seg.

Den avstand som i ikke ubetydelige deler av distrikts-Norge oppleves mellom lokalbefolkningen og de som bor utenfor handler om frykten for å bli akterutseilt, neglisjert og disfavorisert av krefter som mer eller mindre presist gjerne defineres som "storsamfunnet" eller "de urbane, de som bor i byene." Vi tror at disse primært sosiale konfliktene ikke nødvendigvis er uttrykk for så definerbare eller presise motsetningsforhold som de ofte stereotype kategoriseringer skulle tyde på, og hvor rovdyrproblematikken som vi vet kan være en særdeles fremtredende komponent. I mange slike tilfeller får en det inntrykk at rovdyrene kan være en "lynavleder" for en generell opplevelse av manglende mestring av andre og kanskje mer truende vanskeligheter særlig distriktene står overfor, og hvor skytset i stedet rettes mot rovdyrartene. I den grad dette er tilfelle, er det en illustrasjon av at rovdyrrelaterte konflikter og bakgrunnen for dem er så vidt kompleks at enkle løsninger i form av utsonering eller sterk desimering av rovviltet ikke er noe egnet middel for å forsvare distriktene og deres levesett. Selv om det skulle bli hevdet at hel eller delvis fjernelse av disse artene er et være eller ikke være for dem. Strategien for å løse opp denne fastlåste posisjonen må i overveldende grad bli å satse på kunnskap, kunnskap og mer kunnskap. Snakker vi om konflikter som ikke dreier seg om rovdyrpredasjon på husdyr er kunnskap om den aktuelle rovdyrarten nemlig den fundamentale nøkkelfaktoren, hva enten det fokuserte konfliktområdet er relatert til rovdyrangst, det vil si engstelse for egen eller andres sikkerhet i rovdyrområder, eller til frykt for at store rovdyr skal desimere bestander av jaktbart vilt. Vi vil også antyde at også motsetningen mellom den "folkelige og erfaringsbaserte" og den "akademiske" kunnskapen synes noe kunstig. Man kan ikke operere med ulike kunnskapsparadigmer. Det finnes bare ukunnskap og kunnskap, det finnes myter og det finnes fakta. Selv om det finnes ulike måter og vinklinger for å formidle kunnskap, noe som kan og bør utnyttes. For aktørene som beveger seg i dette konfliktområdet som forhåpentligvis etterhvert vil utvikle seg til en samarbeidsarena er det viktig å både være klar over dette og være ærlige i forhold til hva vi vet om rovdyrenes atferd, for vi vet mye om den. Informasjon til de berørte parter om dyrenes rolle og atferd er nødvendig for en nøktern, kunnskapsbasert, realistisk og etter hvert stadig mer aksepterende tilnærming og holdning til disse kontroversskapende artene.

Etter ALPHA-gruppens oppfatning er det behov for en langt sterkere satsning på kunnskapsøkning både som motvekt til feilforestillinger og unødvendig angst og for å utvikle strategier for å kunne leve med rovdyrs tilstedeværelse i skogen og i flerbrukslandskapet. I ALPHA-gruppen diskuteres det hvordan dette skal kunne settes ut i livet, og vi ser for oss at vi kan delta aktivt i dette arbeidet. Her er det ikke snakk om retthaversk å tre kunnskap ned over noens hode, men å høre på og kommunisere. Snarere enn å bebreide og kritisere, vil vi satse på en målbevisst utbredelse av kunnskap hvor både akademiske fremstillinger, sporingsturer og utflukter i det fri bevisst tas i bruk alene eller i kombinasjon. Nok en gang: Det er ikke først og fremst snakk om ulike typer kunnskap det står om, men om forskjellige og komplementære måter å formidle den på. En tur ut i et ulverevir hvor deltakerne gjennom iakttagelse av sporene etter dyrene og deres liv ved selvsyn kan følge den dramatikk og intensitet som utspiller seg mellom dyrene i skogen, kan absolutt være et like godt og effektivt kunnskapsbyggende tiltak som andre formidlingsformer.

Utfordringer i forhold til jakt, jegere og grunneiere

Selv om sauenæringen lenge har stått i fokus som det primære konfliktområde, føler mange jegere en engstelse med tanke på hvilke virkninger økende rovdyrbestander vil kunne ha på bestandene av de jaktbare viltarter som har vært og er grunnstammen i våre lange jakttradisjoner. Det synes sannsynlig at man i situasjoner hvor det er et stort predasjonstrykk samtidig som byttedyrbestandene er små, kan oppleve en reduksjon i det høstbare overskuddet av hjortevilt som elg og rådyr. Vi finner likevel at det ikke er grunnlag for de ofte til dels dramatiske spådommene om at jaktmulighetene forsvinner når spesielt ulven etablerer seg i et område, og vi vil også henlede oppmerksomheten på eksisterende forskning som forteller at eksempelvis elgen over tid adapterer seg til predasjonspress fra store rovdyr ved å utvikle forsvars- og kampstrategier, blant annet ved at elgkuer lærer å bedre forsvare sine kalver. Tvillingfødsler det påfølgende år etter tap av kalv er et annet eksempel på adaptasjon til predasjonspress.

Uten at vi skal hevde at noen forhold er fullstendig overførbare, bør det trekkes inn i vår hjemlige rovdyrdebatt at i Minnesota, hvor statens totale flateareal er 219 318 km2 eller rundt tre firedeler av Norges areal på 323 895 km2, i følge bestandsestimater fra 2001 lever anslagsvis 2600 ulver. Denne situasjonen har ikke ført til utryddelse av byttedyrene, og Minnesotas jegere fortsetter med sin jakt på hvithalehjorten, som er det viktigste jaktbyttet i Minnesota for både ulv og menneskelige jaktutøvere. Av interesse er også å notere at det beregnes at Minnesotas ulver tilsammen feller 40 000 hvithalehjort årlig, mens menneskets jakt feller nesten 80 000 av den samme byttedyrarten. Muligens vil endel finne at en slik ulvepredasjon på jaktbart vilt er uakseptabel, men her må vårt svar være at dersom man ser på rovdyr- og kanskje spesielt ulvebestander i et skandinavisk perspektiv vil det innenfor Fennoskandia være rom for betydelig større rovdyrpopulasjoner enn hva den norske forvaltningen la opp til rundt det seneste århundreskiftet. Sveriges landareal er på 411 000 km2, hvorav 57-58% er barskogsområder. Produksjonen av vilt er stor; i Sverige alene lever det (2001) mellom 180 000-300 000 elger, 500 000 rådyr, 12 000 villsvin samt betydelige populasjoner av bever, for å nevne viktige byttedyr for de mest omtalte rovdyrartene. Det synes klart at selv om tilbakekomst av store predatorer og særlig ulv vil medføre at bestandene reduseres, vil det aldri være snakk om at rovdyrene spiser Norge eller Skandinavia tomt for jaktbart hjortevilt.

Som tidligere antydet er jaktens fortsatte legitimitet i fremtidens samfunn etter vår vurdering helt avhengig av at viltlevende predatorer, det vil si skogenes egne jegere, respekteres av de menneskelige jegere. Det kan karakteriseres som en iøynefallende selvmotsigelse når personer som selv er jegere er motstandere av ulv og andre rovdyr. I historisk sammenheng har tradisjonelle jaktkulturer alltid beundret rovdyr og slett ikke villet utrydde dem. Det var først med jordbruket at antipatien mot rovdyrene oppsto, og klassiske jegerkulturer har holdt ulven høyt i hevd. Jegere må komme til erkjennelse av at de gjennom å ville utrydde konkurrenter, dermed står i fare for å undergrave sin egen legitimitet i almenhetens øyne. Dernest må de akseptere å dele byttet med villmarkens firbente og for den saks skyld bevingede jegere. En rovdyrmotstand som bygger på et egoistisk ønske om å beholde alt jaktviltet for seg selv vil slå hardt tilbake på de som tviholder på en slik linje. ALPHA-gruppen ønsker å legge natursystemenes og biologiens egne mekanismer til grunn for sin politikk, og har derfor ingenting mot at det drives jakt. Vi vil derfor så sterkt vi kan oppfordre alle jegere til å forstå hva som her står på spill, og å ta i betraktning hvilke standpunkter og linjer som på lang sikt er best egnet til å forsvare egne langsiktige interesser. Også her spiller mer og riktigere kunnskap en nøkkelrolle i forståelsen for rovdyrenes rolle og for å klargjøre at jakt vil kunne drives i fremtiden også med betydelige rovviltstammer. Fortsatt forskning på predasjon, dens mønstre og effekter er ikke minst av stor viktighet her.

Lokalbefolkningen, angst- og fryktproblematikk

Det har vist seg at frykt for rovdyr er en viktig faktor å ta med i betraktning. En del av befolkningen der det forekommer rovdyr vil føle frykt og angst uavhengig av husdyr- eller jaktproblematikken. Som vi vet er det bjørn og ulv som er aktuelle i denne sammenhengen, og spesielt ulvefrykten har antatt betydningsfulle dimensjoner. Dette er som forventet når store rovdyr vender tilbake etter at folk har vent seg til et liv hvor de enten var helt fraværende eller så fåtallige at de var uten betydning som opplevd trusel.

Et moment her, er at vi i enkelte distrikter har kunnet observere hvordan et mindre antall høyt profilerte rovdyrmotstandere har skapt seg en lokalpolitisk posisjon basert på sin evne til å spille på og forsterke den allerede eksisterende rovdyrfrykt i befolkningen. I en del tilfeller har slike personer dermed fått en innflytelse som står i et alvorlig misforhold til deres faktiske kunnskaper, og resultatet er at rovdyrmotstanden har fått et sterkt tilsnitt av irrasjonalitet og prinsipielle, fastlåste antistandpunkter. Dette må formodes å spille en stor rolle for at man tidvis opplever at vitenskapelig basert informasjon avvises, og at fagfolks beskrivelser av forholdene ikke blir trodd. Vi skal ha all mulig respekt for alminnelige menneskers opplevde problemer med store rovdyr, og vi bør ta oss tid og råd til å møte dette med den informasjon og eventuelle andre egnede tiltak som kan avhjelpe frykten, men det bør aldri aksepteres å la fryktbaserte og feilaktige oppfatninger om rovdyrenes farlighet styre forvaltningspolitikken. Mye har vært snakket og skrevet om rovdyrs farlighet, og NINAs Oppdragsmelding 722 om "Frykten for ulven, en tverrfaglig utredning" var en bredt anlagt vurdering av menneskers tilnærming til ulv. Her fremkommer også opplysningene om at selv om 59% av befolkningen er "helt enige" i at ulven har rett til å eksistere i norsk natur, sa bare én av ti at de ville akseptere å ha ulv nærmere bostedet enn fem kilometer, og det ble i denne rapporten konkludert med at "Nordmenn er positive til at det skal være ulv i Norge, men svært få vil ha den i nærheten."

Selv om vi her vil advare mot å på bakgrunn av slike kartlegginger trekke omfattende konklusjoner om hva mennesker vil tolerere av ulvers og andre rovdyrs nærvær, setter den ovennevnte undersøkelsen fingeren på hva som etter vår oppfatning er helt typisk for en situasjon hvor ulven har vært borte i lang tid slik at folk har vent seg til en ulvefri natur, samtidig med at kunnskap om hvordan leve med store rovdyr har gått i glemmeboken. Utfordringen som ligger i denne situasjonen kan løses. Den krever en bred tilnærming hvor det satses på biologisk kunnskap og informasjon om predatorers funksjon i naturen, og hvor mennesker gis muligheten til å over tid erfare at disse dyrene ikke er så farlige eller umulige å leve med som man kanskje hadde forestilt seg. Hvis vi skal se isolert på farlighetsaspektet, er det uten videre klart at et overveldende antall dyrearter representerer potensielle farer. Veps og bier dreper, det samme kan elg gjøre. Men dette er i så fall eksepsjonelle tilfeller, som man aldri kan gardere seg fullstendig mot, noe som er en viktig erkjennelse.

Store rovdyr som ulv fremkaller naturlig nok en sterkere frykt fordi de bokstavelig talt lever av å drepe. Likevel vil enhver realitetsbasert bedømmelse av farlighet tilsi at hverken bjørn eller ulv representerer noen stor fare for mennesker. I 2001 var situasjonen den at det årlig dør mellom 7000 og 8000 mennesker i alle aldre av tobakk i Norge. Man skal gå svært langt tilbake i verdenshistorien og telle opp antall mennesker som har blitt drept av ulv før man kommer til tallet 7000, og sannsynligvis ville man aldri kunne nå dette antallet. Ulv har i realiteten aldri representert noen stor fare for mennesker, og mot mennesket har ulven ingen sjanse dersom mennesket streber den etter livet. Det har fra tid til annen skjedd at ulv har drept mennesker. Dette må regnes som svært uvanlig, selv om vi selvfølgelig har like liten mulighet til å garantere at det ikke skjer igjen som vi har i forhold til alle de andre og i de aller fleste tilfeller ulike mye større farer ethvert menneske møter i sitt livsløp. Ulveangrep på mennesker har til alle tider vært og vil forbli svært sjeldent, og dette dyret utgjør en meget liten risikofaktor. Samtidig er det ingen tvil om at en beretning om en liten pike som blir drept av ulv og hvor historien blir dramatisert gjennom massemedier, vil påvirke opinionen langt sterkere og fremkalle større angst enn opplysningen om de 7-8000 som i Norge dør av tobakksrøkning pr. år. At det er slik, har med psykologiske og kulturelle faktorer å gjøre, og det er disse vi må påvirke med kunnskaper, innsikt og forståelse. Det psykososiale element i rovdyrfrykten forteller oss også at slik frykt bare kan møtes og motvirkes effektivt med kunnskap. Frykt og angst er en realitet og skal tas på alvor, men vi må aldri godta at frykten for store rovdyr skal være en dominerende premissleverandør i rovviltforvaltningen. Man kommer uansett ikke utenom at det vil bli en omstilling å leve med rovdyr i nærheten av der man bor, men denne er nødvendig.

Rovdyr og mennesker i andre land

På Vargsymposiet i Vålådalen i Sverige i 2001 holdt en svensk forsker, Linn Svensson, et foredrag basert på hennes erfaringer fra Romania. Romanias landareal er 230 000 km2, og det lever (2001) mellom 3000 og 3400 ulver i landet. Antallet bjørner var (2001) anslått til 5400, men har vært oppe i 8000 rundt 1990. Antallet gauper er samme år anslått til 1500. Svenssons betraktninger rundt lokalbefolkningens holdninger til disse store rovdyrene var tankevekkende og løfterike sett fra natur- og rovdyrverneinteressenes synspunkt. Et interessant tall er at man i Romania i 2001 har ti millioner - 10 000 000 sauer. I Romania gjetes imidlertid sauene, det er ikke snakk om å slippe dyr ut på beite uten tilsyn i et land hvor det lever 3000 ulver og 5400 bjørner. Disse mengdene av store rovdyr er det altså mulig å takle når tamdyrene hele tiden er under tilsyn. Gjeterne bruker forøvrig også hunder i sitt arbeide. Svensson fortalte også at rovdyrene aksepteres av befolkningen fordi de alltid har vært der og at de tas for gitt. Store rovdyr er en del av hverdagen, og menneskene har ingen planer om å utrydde dem eller redusere dem til de nivåer som den norske rovviltforvaltningen tragisk nok har hatt som bestandsmål. Dette til tross for at det ofte skjer at ulver i Romania går inn i hager og der tar fjærfe, hunder, katter eller andre husdyr hvis eierne ikke har sikret disse. Her er det viktig å få frem at den beskrevne atferden er normal ulveatferd, og at det å leve med store predatorer innebærer at man tilpasser seg en situasjon som tilsvarer den Svensson fortalte om. Dette må det ikke legges skjul på.

På Vargsymposiet 2003 fremførte amerikanske Ed Bangs fra US Fish og Wildlife Service en rekke opplysninger av stor interesse for oss i denne sammenhengen. Bangs vektla meget sterkt nødvendigheten av undervisning og kunnskap, og var heller ikke i tvil om at lokal involvering var nødvendig for å skape aksept. Med det mente han involvering i alt fra prosjekter for akademisk informasjonsspredning til sporing og ulveturer og jakt. Dette med lokal forvaltning er en vanskelig materie, men i USA mener man at lokalbefolkningen må gis tillit og ansvar, og videre at dette krever kunnskap for at ansvarlighet skal oppnås. ALPHA-gruppen har ingen motforestillinger mot å slutte seg til disse synspunktene. Bangs fortalte videre at lokalbefolkningen, selv ranchere og dyreeiere, mer og mer begynte å synes at ulv var spennende og engasjerende når de bare fikk vite mer om den, og fremhevet at dette var nøkkelen til aksept, ansvarlighet og sameksistens. Dette samsvarer fullstendig med de erfaringer ALPHA-gruppen og andre i Norge har gjort. Ved at mennesker beveger seg ut i naturen til ulvesporing og nysgjerrig søken etter å vite mer, har redselen avtatt og blitt avløst av vitebegjær og interesse for dyrelivet. Vi mener at betydningen av dette ikke kan understrekes sterkt nok.

Skillet mellom by og land - hvor reelt er det?

I rovdyrdebatten kan en ofte høre synspunkter om at ønsket om å gi rom for økte rovdyrbestander handler om "livsfjern og urbanisert naturromantikk," og at naturvern og ganske spesielt sympati for store rovdyr karakteriserer urbane mennesker og bymiljøer. Vi tror at dette i beste fall er en halv sannhet. For det første er det mange mennesker i distriktene som også ønsker rike bestander av predatorer i norsk fauna, selv om disse av ulike sosiale og psykologiske årsaker ikke er de som har gjort seg mest høylytt gjeldende i rovdyrdebatten. For det annet er det som tidligere fremhevet slik at de tradisjoner og levesett som rovdyrmotstandere ofte argumenterer med i debatten faktisk oppsto dengang da det virkelig levde store mengder rovdyr i Skandinavia. For det tredje og viktigste: Selv om det er riktig at menneskets sosiale tåleevne overfor rovdyr er hva som i første rekke begrenser disse dyrenes utbredelse og bestandsstørrelse, må vi aldri miste av syne at dersom vi skal ha noen realistisk mulighet til å ta vare på naturarven i fremtiden, må vi erkjenne og akseptere både naturens verdi for menneskene og dens egenverdi. Til syvende og sist handler det om hvorvidt mennesket skal komme til en forståelse av at dette med naturarvens og økosystemenes selvstendige verdi må ligge i bunnen for naturvernet dersom vi over tid skal bli i stand til å praktisere et konsekvent naturvern hvor flora og fauna, og herunder ikke minst de arter og habitater som ikke har en stor målbar økonomisk nytteverdi for menesket, tas vare på. Dette handler altså om naturens og natursystemenes egenverdi, hvilket er hva vi er nødt til å sette i fokus. I det perspektivet blir det mindre interessant å lage seg forestillinger om at naturvernstandpunkter er knyttet til urbane verdier og urban livsstil, fordi det er naturen det her handler om.

Hvis vi tenker oss at det er et stort antall mennesker i byene som vil hjelpe frem naturverdier og hva vi i ALPHA-gruppen gjerne kaller "naturens villskap," kan derfor ikke dette brukes som argument mot standpunktene. Kanhende er det dertil slik at nettopp de som har levd i en by forstår desto bedre hvor viktig det er at menneskets sivilisasjon penses inn på et annet spor. Innsikt i og forståelse for naturarvens verdi er - naturligvis - uavhengig av bosted, og det er mer enn vanskelig å se at miljøer som krever at arter skal utryddes i villmarka fordi domestiserte dyr skal kunne gå fritt i utmark, eller rovdyrfiendtlige jegerkretser som ønsker ulven fjernet fordi de vil unngå predasjon på hva de oppfatter som "sine" byttedyr, er spesielt nær naturen i sin mentalitet. Vi stiller oss derfor svært kritiske til premissene om at rovdyrenes rekolonisering av sine tidligere leveområder kan forstås som nærmest et ledd i en urbaniseringsprosess, og vi mener at det er en feilaktig analyse dersom det fremstilles som om et i dagens situasjon stadig mer berettiget ønske om å gjenskape naturverdier handler om naturfjernhet og urbanitet. Fravær av rovdyr er en unormal tilstand, og menneskene levde da også med rovdyr og utviklet strategier for å gjøre dette lenge før urbaniseringens tidsalder, og dersom naturbaserte næringer og distriktenes levesett skal være bærekraftige er de nødt til å lære seg dette igjen. Noe samfunnet bør kunne støtte på ulike vis selv om det vil koste både i penger, tid og innsats. Kostnadene, så vel de indirekte og direkte sådanne, forbundet med å neglisjere naturarven vil være langt større. I det bildet er det maktpåliggende for oss som nasjon at vi forstår å ta vare på de artene som skaper utfordringer for mennesker, og som derfor er noe av en prøvesten på vår kollektive erkjennelse av den store betydningen av et konsekvent og varig vern om naturverdiene.

Med vennlig hilsen

Per Inge Østmoen (signert)
For ALPHA-gruppen
http://www.alpha-gruppen.com/

TILBAKE til hovedsiden