Bestandsmålsetning og -regulering

Av Per Inge Østmoen

I debatten rundt ulv og store rovdyr har man fra tid til annen kunnet observere at enkelte har tatt til orde for at en løsning på de utfordringene disse dyrene byr på, er å holde bestandene så lave som mulig innenfor rammen av hva som bedømmes "forsvarlig."

Muligens kan dette synes som en brukbar og kanskje nærliggende løsning, men dessverre er det her som så ofte ellers at de løsningene som fortoner seg som enklest meget ofte er for enkle, til dels uheldige og i verste fall skadelige. Dersom man skal finne frem til "levedyktige bestander" for så å avgjøre at individtallet skal holdes nede på et bestemt og definert nivå når målet for "levedyktige bestander" anses nådd, så er dette en mindre heldig strategi dersom vi virkelig ønsker aksept for ulv og andre store rovdyr.

At man driver jakt på en levedyktig bestand av et hvilket som helst dyr bør ikke være kontroversielt. Har man en solid bestand er det heller ikke problematisk å variere fellingskvotene fra distrikt til distrikt, slik som man gjør det med elg og annet vilt. Hva det imidlertid er grunn til å advare mot, er normer for bestandstall som sier at bestanden skal være "bare så stor, men ikke større." Hva man da oppnår, er å signalisere at bestandsbegrensning er svært viktig. Et slikt utgangspunkt definerer dyrene i stor grad som et "problem" som skal "begrenses." Resultatet av det er at:

1. En holdning utbres om at slike dyr er svært problematiske, og at de store rovdyrene må kontrolleres strengt. Det er helt riktig at store rovdyr representerer store utfordringer. Spørsmålet blir da hvordan utfordringene skal møtes. Hvis kontroll- og bestandsbegrensningsaspektet vektlegges uforholdsmessig sterkt, er det meget uheldig. Implisitt kommuniseres dermed at disse dyrene kan vi egentlig ikke leve med, vi bare "må ha dem der" på grunn av f.eks. noen internasjonale avtaler med et abstrakt honnørbegrep om å verne truede enkeltarter.

2. Man legger opp til en langsiktig forvaltningspolitikk som bygger på en overdreven bestandskontrollfokusering som medvirker til opprettholdelse og forsterkning av de gamle negative forestillingene om store rovdyr som "skadedyr" eller i alle fall "problemdyr" som må begrenses mest mulig. Dette skaper ikke optimale forhold for aksept, og et slikt syn vil med stor sannsynlighet munne ut i politiske forventninger om at bestandene blir holdt nede på et kunstig lavt nivå. På meget lang sikt - og da snakker vi om perspektiver på hundrevis og tusenvis av år - kan det ikke unngås at mennesket, dersom en slik forvaltningspolitikk fortsetter, styrer dyrenes evolusjon i en retning som atskiller seg fra hva som ville være naturlig i et mer selvregulert og naturlig økosystem, og dermed står i motsetning til hva som er optimalt adaptivt og funksjonelt i en natursammenheng.

Skarpt definerte rammer betyr at kontrolltanken settes i høysetet, slik at dyrelivets og det biologiske mangfoldets egenverdi kommer i bakgrunnen. I stedet settes normer som baserer seg på snevre artsbevaringer som ikke settes i sammenheng med et mer helhetlig syn. I dagens verden er det nettopp et helhetssyn vi er nødt til å strebe henimot. Et slikt helhetlig natursyn var det Runar Næss ga uttrykk for i ALPHA-gruppens medlemsblad "Ulvehylet" for desember 2002, da han ble spurt om "Hva betyr ordet 'helhet' for deg"?

Svaret han ga, var: "Et komplett økosystem der ting fungerer slik naturen har gjort i millioner av år. Med ulv!"

Så ukomplisert kan det altså sies. Hva Runar beskrev her, er i et nøtteskall hva alt naturvernarbeide handler om, og hva som også er ALPHA-gruppens grunnlag for virksomheten vi driver.

Det vil aldri være noen klok tilnærmingsmåte å sette opp bestemte tall for hvor mange individer som "trengs" for å få en "levedyktig" bestand. Spesielt gjelder dette ettersom "levedyktighet" er nær umulig å definere. Er det snakk om kortsiktig levedyktighet innenfor en ramme på 50-100 år eller mindre? Eller mener man en levedyktighet over lengre tid enn dette? Eller siktes det til det høyeste og mest naturvennlige kriteriet av alle, som er varig levedyktighet i ubegrenset tid og med bibeholdt evolusjonært potensiale?

Varig levedyktighet i ubegrenset tid med bibeholdt evolusjonært potensiale innebærer at bestanden må være stor nok til at den i en ikke tidsbegrenset fremtid opprettholder en genetisk variasjon som setter bestanden i stand til å ikke bare overleve, men også adaptere seg optimalt til skiftende miljøbetingelser. Med andre ord uendelig mye lenger enn en norsk stortingsperiode. Heller ikke etter dette kriteriet er det mulig å sette opp noe konkret tall for hvor mange individer som "kreves," selv om vi har kartlagt en god del grunnleggende forhold, slik som at en populasjons genetiske sunnhet er avhengig av en lang rekke faktorer hvorav tilstanden i tilgrensende bestander, samt utvandring og genetisk utveksling med fremmede individer i andre bestander er noen av de mer sentrale. Man kan således komme frem til mer eller mindre treffsikre fagbiologiske beregninger av minimumsantall. Men de variablene man opererer med, er aldri endelige. Som alt annet i naturen forandres de, og dersom mennesket setter opp definerte bestandsmål basert på analyserte forutsetninger som gjerne kan endre seg radikalt om kortere eller lengre tid, må det bli feil i et stort helhetsperspektiv som nødvendigvis omfatter langt mer enn overlevelse for en enkeltart. Det virker i det hele tatt overdrevent ambisiøst å tro at man ved hjelp av genetiske kartlegninger av dyrebestander kan forsvare å holde populasjoner av viltlevende rovdyr nede på nivåer som ligger meget langt under hva som hadde vært normalt uten menneskets intervensjon.

Det er neppe slik at det antall individer av en art som kreves for å opprettholde en genetisk "minstestandard" er det samme tallet som gir en optimal bestand eller et optimalt økosystem i et langsiktig perspektiv. Her er involvert faktorer som mennesket aldri helt kan ha oversikt over, langt mindre detaljregulere uten uforutsette skadevirkninger som gjerne først viser seg etter lang tid. Et eksempel er at et funksjonelt samspill mellom rovdyr- og byttedyrbestander er nødvendig for å opprettholde villdyregenskaper og maksimal sunnhet hos begge parter. Dette krever et såkalt predasjonpress, med en tilstedeværelse av naturlig forekommende predatorer over store områder. Villdyrfaunaen og naturen har sine egne reguleringsmekanismer, som har fungert i milliarder av år på Jorden. Det er halsløs gjerning å skulle erstatte disse med menneskets bestandskontroll basert på oppfatninger om hvilket antall av store rovdyr som ulver en kan godta. I tillegg kommer at man da gir klare signaler om at den oppfatning mennesket til enhver tid har om hvor mange av de "brysomme" dyrene man maksimalt vil tolerere, skal være hovedrettesnor i forvaltningen. For økosystemenes skyld ville en mer fruktbar vei være å ta utgangspunkt i at viltlevende store rovdyr er en del av livet, og at menneskene er i stand til å forholde seg til naturen uten å på radikalt vis endre forutsetningene for de finstemte samspill som har utviklet seg gjennom utallige tusener og millioner av år. Selv om man, bare som et eksempel, skulle komme frem til det resultat at noen få titalls dyr av ulv er "nok" for å opprettholde bestanden gitt en regelmessig tilflyt av fremmede gener fra en tilstøtende populasjon, ville dette altså på ingen måte være hele sannheten.

Å legge opp til at villdyrfaunaen skal påtvinges streng menneskelig regulering medfører både at dyrelivets og natursammenhengenes likevekt og selvregulering forstyrres, og at man legger opp til at mennesket bør administrere også det ville dyrelivet. Her er vi ved selve kjernen i problemstillingen. Å ha som utgangspunkt at dyrene i skog og mark for all fremtid skal detaljreguleres etter menneskelige normer og mer eller mindre velfunderte politiske beslutninger, er en låsende og lite naturvennlig måte å møte utfordringene innen naturforvaltningen på.

"Skal vi da la alt formere seg helt fritt?" spør kanskje noen.

Her er det sentrale at i forhold til dyreliv og natur, er vi nødt til å utvikle en forståelse for helhet og sammenhenger. Da ser vi at menneskets bestandstall og reguleringsskjemaer kommer til kort som rettesnor for det levende livet i det fri. Spørsmålet om vi bare skal "la alt flyte" er misforstått, fordi utfordringen for oss mennesker er å vise dyr og natur den respekt som de har krav på. Dette innebærer ikke at det er galt av mennesket å være en deltaker i naturen, en deltaker som blant annet høster i naturen ved å drive jakt som også de andre rovdyrene gjør.

Viltlevende rovdyr regulerer bestandene av sine byttedyr. Et godt eksempel på det er hvordan ulver regulerer hjortedyrbestandene. Det gjør de som kjent bedre enn mennesket alene kan klare, ettersom predatorer foretar en seleksjon ved at de mest livskraftige dyrene i gjennomsnitt har langt større overlevelsesevne i miljøet. At ulv og andre rovdyr regulerer byttedyrbestander, innebærer at de forhindrer overbefolkning med nedbeiting av matressurser, og som nevnt ved at de selekterer frem dyr med optimale egenskaper for overlevelse i et naturmiljø. Dette betyr selvfølgelig ikke at ulven dermed setter opp bestandstall for hvor mange byttedyr som skal få leve, eller på noen måte avgjør at "så mange, men ikke flere." I naturen er disse mekanismene alltid i uopphørlig bevegelse, og rigide skjemaer finnes ikke. Det er ingenting i veien for at mennesket kan forholde seg til dyrelivet på tilsvarende vis, ved å være en aktiv deltaker i en stor sammenheng uten å hele tiden skulle kreve en detaljert kontroll over alt.

Hva vi bør bestrebe oss på, er å ha for øye å verne ikke bare arter og individer av arter, men å ha som målsetning å arbeide for at menneskene gir plass for et mest mulig naturlig økosystem som kan romme det livskraftige biologiske mangfold som naturen selv bygger opp og vedlikeholder hvis den får lov. At dette på lang sikt kommer også menneskene til gode på mange måter, er viktig å være klar over samtidig som det ligger en ekstra motivasjon i å vite at slik er det.

Ved å fortelle hverandre om natursammenhengene, ved å være nysgjerrige og lære mer om natur og dyreliv, og ved å komme oss ut i skog og mark der dyrene lever, kan vi sammen arbeide frem mot "Et komplett økosystem der ting fungerer slik naturen har gjort i millioner av år."

Med ulv!