Echinococcus - ulverelatert fare?

Ulven som smittespreder av Echinococcus granulosus og Echinococcus multiocularis; -hvor reelt er det?

Av vet. Ellen Christensen

I en del norske aviser og tidsskrifter har man kunnet lese om de fryktede bendelormene Echinococcus granulosus og Echinococcus multiocularis, som kan infisere og forårsake død hos mennesker. Årsaken til oppmerksomheten har vært bekymringen for at denne parasitten kan innføres til Norge via ulven. Er dette et vektig argument i ulvedebatten eller er det et desperat utspill fra ulvemotstandere?

Bendelormer (Cestoder) er segmenterte avflata ormer av svært varierende størrelse. De voksne kjønnsmodne ormene lever hovedsakelig i tarmen til verten. De fleste bendelormer har en indirekte utvikling; dvs at de har en eller flere mellomverter i livssyklusen sin. Mellomverten er bærer av ikke-kjønnsmodne utviklingsstadier (larvestadier) av parasitten, mens endeverten er bærer av parasittens kjønnsmodne stadium. De typene det er snakk om her er svært små bendelormer, bestående av 3-5 ledd og 1,2-6 mm lange. Echinococcus granulosus (Eg) Av denne arten finnes det flere ulike stammer som er tilpasset forskjellige mellom- og endeverter. I Norge hadde vi tidligere hund/rein stammen i Troms og Finnmark, men denne ser nå ut til å være utryddet (etter konsekvent behandling av hunder fôret på rått kjøtt / slakteavfall). I Nord-Sverige ble det påvist ett tilfelle hos rein for et par år siden. Ellers finner man av og til blærer (med larver) av hund-rev/hest stammen i levra hos enkelte importerte hester. Mennesker kan fungere som mellomvert for noen stammer av Eg i tillegg til drøvtyggere (tamme og ville), gris og hest. Som endevert fungerer hund i tillegg til mange ville arter tilhørende hundefamilien (Canidae), inkludert ulv. Mellomverten får i seg egg fra avføring tilhørende en endevert.

I tarmen til mellomverten vil det fra hvert egg klekkes en larve som trenger inn i tarmveggen og spres med blodet rundt i kroppen. De fleste slår seg ned i lever og lunge og i løpet av noen måneder utvikler hver enkelt larve seg til fullvoksne unilokulære hydatider. Dette er væskefyllte blærer hvor det skjer en stor ukjønnet oppformering av larven. Den endelige størrelsen på denne blæren (hydatiden) avhenger av hvilket organ/vev den finnes i og hvor lett omgivelsene gir etter for de voksende hydatidene.

Den patogene effekten er altså knyttet til forekomsten av disse hydatidene i mellomverten. Cystene vokser gradvis og fortrenger etter hvert det normale vevet (cystic hydatid disease). Kirurgisk fjerning av disse cystene vil kunne kurere mellomverten i 50-90 % av tilfellene (først og fremst aktuelt for mennesker). Dersom en endevert spiser en infisert mellomvert får den også i seg hydatidene med en mengde oppformerte larver. Disse vil feste seg i endevertens tarmslimhinne og en voksen orm vil så utvikle seg. Disse vil igjen produsere egg som skilles ut med avføringen og kan dermed infisere en ny mellomvert. For at ulven skal kunne fungere som en smittespreder for Eg må han altså først bli smittet av et infisert byttedyr.

Siden det i Norge sannsynligvis bare er enkelte importerte hester som er smittet, og denne stammen i tillegg primært er infektiv for rødrev, er sjansen for at ulv skal bli smitta i Norge/Sverige helt minimale. Sjansen for at det skal komme innvandrende smittet ulv fra mellom-Europa til Skandinavia er også helt minimal. Echinococcus multiocularis (Em) Mellomvert: Hovedsakelig gnagere, men også mennesker. Endevert: Hovedaklig rev (rødrev, polarrev), men også andre hundedyr og katt. Ulv er ikke oppgitt som noen kjent endevert.

I Europa forekommer Em spesielt i Tyrkia og Sentral-Europa. I Sveits er opptil 60 % av revene infisert. I Nord-Tyskland er ca 1 % av revene bærere av bendelormen. Det er også i år for første gang påvist ett tilfelle hos rev helt nord til København. På fastlands-Norge er arten aldri påvist, men den ble påvist hos en markmus (mellomvert) på Svalbard for første gang i 1999. Videre undersøkelser har vist at parasitten har etablert seg i den ville faunaen nær Longyearbyen og er påvist i flere mus, rev og hund.

Hos mellomverter infisert med Em utvikles det multilokulære/alveolære hydatider hovedsakelig i levra. Disse er sammensatt av mange småblærer og de blir ikke innkapsla av bindevev slik som er tilfelle ved infeksjon med Eg. Strukturen av småblærer øker i omfang og vokser infiltrativt ved at det stadig blir snørt av nye blærer i utkanten (alveolær hydatid disease). Disse kan så metastasere (spre seg via blodbanene) til andre organer/vev og på den måten ligner de en ondartet svulst.

Hos mennesker blir infeksjonen ofte ikke oppdaget før 5-15 år etter smitte. Veksten har da kommet så langt og har spredt seg så mye at det er vanskelig å operere ut alt parasittmateriale og dette er også grunnen til at Em regnes for å være langt farligere enn Eg. Behandling ved hjelp av kjemoterapi har likevel gjort dødeligheten lavere.

Ulv er som sagt ikke oppgitt som en kjent endevert, det er derimot hund og det er kjent noen tilfeller hvor hunder fôret med rått kjøtt / slakteavfall har smittet mennesker med Em. Infeksjon hos mennesker med Em er likvel svært sjelden, også i endemiske områder, med en insidens varierende fra 0,03 til 1,2 per 100 000 innbyggere.

Konklusjon: Pr. dags dato finnes det ingen indikasjon på at skandinavisk ulv har eller har hatt forekomst av Eg eller Em. Dersom vi først skal bekymre oss og dersom disse parasittene skulle komme til fastlands-Norge er det både for Eg og Em større grunn til å være bekymret over den relativt store rødrevbestanden, for ikke å snakke om alle hundene, enn en minimal ulvebestand. Det finnes ingen faglig grunn til å dra ulvens potensielle spredning av Eg / Em inn i ulvedebatten. Tvert imot grenser det til misbruk av biologisk kunnskap. Hele historien er kun egnet som skremselspropaganda og til å bygge oppunder enda mer unødig frykt.