Eventyrulven

Av Merete Andersen

EVENTYRULVEN…

Villdyret, det grusomme, det opprinnelige, det ukontrollerbare, det ukjente, det farlige. Bildene som farer over vårt indre i samme sekund som eventyrulven springer fram med sitt blodige gap, raggete ytre og senete bein med ubeskrivelig store klør – skaper frysninger langt inn i folkesjela. Bildene går i arv på sengekanten hvor vi lærer om alt det stygge eventyrulven gjør med den snille, søte, hjelpeløse sauen og med lille Rødhette. Som et ondskapens beist springer eventyrulven ut av mytologiens verden og rett inn i vår hverdag.

Og her blir den forvekslet med ulven, Canis lupus lupus, et vanlig rovdyr som det ikke er mange igjen av i vårt land, stamfar til hunden, Canis lupus familiaris. Her blir den merket, påkjørt, forgiftet, jaget og drept på utallige måter av - mennesket.

Diskusjonen om ulven bør handle om mer enn hvorvidt den kan drepe et menneske eller ikke hvis den ønsker det. Det er uinteressant. Like uinteressant som spørsmålet om vi bør utrydde bier, hoggorm, kaffe, tobakk, okser eller hunder, for disse fører til flere menneskers død enn hva ulver gjør. Jeg tror ikke mennesker som hater ulv virkelig tror den er så farlig. Mer sannsynlig dreier det seg om den helhet ulven representerer; den truer det bilde vi ønsker å ha av verden. Mange har lært at villskap, dyr og det litt primitive er både mindreverdig og ekkelt. Alternative tanker vil da være urovekkende fordi de minner oss på noe det moderne mennesket savner i sitt liv.

Så mange klamrer seg til troen på ulvens grusomhet for å kunne leve på forestillingen om at det ville dyret er mindreverdig. Hvis ulven bare hadde tatt de gamle, syke og svake - hadde det da vært lettere å godta andre tanker enn hva bildene av eventyrulven gir? Vil vi ha det flotteste og største byttet selv? Men ulver hjelper påviselig svake og syke individer i sin flokk, de viser omsorg for sine egne i større grad enn mange av oss gjør. Hvis ulven hadde holdt seg til èn partner hele livet (som den ofte gjør, hvis ikke partnere stadig blir drept av mennesker) - ville den passet bedre. Hvis den drepte og spiste på en penere måte. Men – hvem vet hvordan det er å bli kjørt til slakteriet og hvem orker å tenke på våre egne avlivningsmåter? Det er en illusjon å tro at dyret ulv bare står for grusomhet. Det er eventyrulven det!

Denne voldsomme trusselen mot vår utrygge trygghet - hvem andre påvirker vår totale livskvalitet så negativt som en enslig ulv? Ulven må bekjempes og utryddes til siste snute, det er jo opptil flere titalls dyr igjen! Men hvor mange av de som er engasjert i ulvedebatten og som er redde har sett en levende ulv, langt mindre en vill ulv? I så fall hvor mange av dem fikk sjansen til å observere den over lang tid og hvor mye forstod menneskene av det de så? Hvilke bilder av ulvene ble vist i avisene etter observasjonen? Og forresten - hvor blir det av bildene av husdyr som dør og skades av andre årsaker? Årlig forsvinner over 100.000 sauer på beitet, men det vil vi ikke vite noe om. Det blir for urovekkende og stemmer ikke med våre "vakre" bilder av oss selv.

Er ikke virkeligheten at menneskenes inntrykk av ulv handler om bilder skapt av de eventyrene som ble fortalt oss da vi var barn? "Rødhette og ulven," "De tre små griser," "Når villdyret våkner"? Myter som har gått i arv gjennom generasjoner blir grunnlag for fakta. Sensasjonspregede avisbilder av kraftige tenner og blodige kjever settes i kontrast til det uskyldige, rene og hvite som vi liker. Uttrykk som "ulvetider," "skrubbsulten," "ulv i fåreklær" og ”bli kastet for ulvene” hjelper til å gjøre dyret ulv ekstra farlig. Den er skurken selv om den ikke utgjør en større trussel enn så mye annet i livet. Mytene vi lærer om ivaretar for mange et dårlig forhold til ulven, vel og merke til eventyrulven. Canis lupus lupus er langt mer nyansert og utgjør ingen stor trussel mot annet enn vår egen fantasi.