Skal forvaltningsmyndighetene i Norge godkjenne ulveutryddelse?

Av Merete Næsse

Aktuell kommentar høsten 2000: NORGE VIL UTRYDDE 2/3 AV ULVEBESTANDEN!

Den 19.10.2000 sendte det norske Direktoratet for naturforvaltning ut et forhåndsvarsel om utskyting av to familiegrupper med ulv i Østerdalen vinteren 2001. Myndighetene må tåle sterke reaksjoner hvis disse flokkene fjernes.

Ulvene det er snakk om lever i et stort, vilt område med liten sauetetthet og uten tett befolkning. Disse individene er de mest naturlig redde og menneskesky av de 3 norske familiegruppene. Verdifull forskning rundt ulvens påvirkning på elgbestanden pågår i området og det er også igangsatt flere forebyggende tiltak mot rovdyrangrep på husdyr.

Norge har allerede fjernet 2 ulver som var påført svenske radiosendere for forskningsarbeid. Dette er alene absurd og vitner om manglende biologisk forståelse og liten vilje til samarbeid over grensen. Positive verdier som individuelle naturopplevelser, turisme, artsmangfold og økologisk balanse som tilstedeværelsen av rovdyr representerer, glimrer med sitt fravær. Hva slags menneskeskapt natur og hvilke holdninger til faunaen vil vi at våre barn skal arve?

Vi kan tilpasse oss rovdyrs nærhet selv om konkurransen ved matfatet blir litt større. Fra ikke å ha ulv i det hele tatt til å ha et fåtall ulver i et begrenset område, vil måtte bety en omstilling for noen. For mange mennesker er forandringer en trussel, mens for andre er forandringer velkomne. Fremtiden kommer om vi vil eller ikke. Den gir oss muligheten til å rette opp flere feil menneskene har gjort gjennom tidenes løp. En av feilene var å utrydde ulven. Nå må vi lære oss å leve med ulver. Det å bevare en art burde i det minste bety å legge forholdene til rette for at arten kan overleve på sikt.

Ved stadig utskyting av ulv opprettholdes i mellomtiden en fortsatt problemorientert fokus. Skadene og trusselen ulv representerer er mindre enn folk får inntrykk av gjennom pressen. Media møter opp når det skrikes høyt om frykt eller enkelttap. Det totale bildet av dyret mangler, slik at myter og eventyr om ulvens blodtørstighet får råde. På den måten opprettholdes et ensidig inntrykk av ulven som art. (Vi mennesker liker å tenke på oss selv som de mest verdifulle. Vår oppførsel går likevel ofte utover andre; men vil det dermed si at vi alle er alltid og bare sånn?)

De mennesker som ellers ikke ville hatt et spesielt dårlig forhold til ulv påvirkes til å tro at de burde være redde for å gå ut i naturen. De signalene myndighetene sender ut hjelper ikke mennesker til å tilegne seg allsidig kunnskap. Vi lærer hvor grusom ulven er fordi den dreper for å spise. Dette er meningsløst. Hos rovdyra har det alltid eksistert en naturlig jakt- og reviratferd ute i naturen. At rovdyr dreper byttedyr er naturlig. Mennesket er ikke ulvens byttedyr, men dens overlegne konkurrent.

I Sverige viste en undersøkelse at befolkningen i ulveområdene var mer positive til ulv enn andre. Dette representerer et moderne natursyn som verdsetter den enkelte arts egenverdi og godtar at alt i vår verden har oppstått av og eksisterer i en sammenheng. Det er vanskelig å være glad i å gå turer i skog og fjell sammen med vår domestiserte utgave av ulven, hunden, uten samtidig å akseptere grunnformen, den ville ulven. Derfor bør hver og en skaffe til veie faktakunnskaper så de slipper å gå rundt i unødig frykt.

Ulv har en verdi både i seg selv og som symbol på det stadig økende behov for å ivareta utrydningstruede arter. Norge har forpliktet seg til å verne om en minimumsbestand på 8-10 familiegrupper av ulv sammen med Sverige. Èn familie er definert som minimum 3 dyr. Påvises 8 familiegrupper når sporsnøen faller, kan vi etter norske bestandsmål teoretisk ende opp med 24 dyr i Sør Skandinavia. Dette skrale antallet ulv blir til et øvre tak, flokk nummer 9 og 10 kan skytes og utrydningen fortsetter. Et så lite antall ulv vil ikke kunne opprettholde en genetisk sunn populasjon. Mens Romania klarer 3.000 ulver, Spania 2.000, Italia 500 og Polen 1000. Sverige har en foreløpig politisk bestandsmålsetting på minimum 200 ulv og en ideell biologisk målsetting på 500-1.000.

Regjeringen må våge å la en etablert ulveflokk være der den er med de konsekvenser dette har. Er det ikke lettere å forvalte ulv i et område som er på god vei til å bli fortrolig med arten, enn å skyte ned stammen bare for å flytte etableringsproblemene til et annet område senere?

Rovdyrene har kommet for å bli. Ønskes fortsatt fokus på det negative, fins det utallige andre knagger til å henge problemer på. Ulven har jo tradisjonelt fått skylda for mye av det noen ikke liker. Gamle myter går fortsatt i arv. Når det gjelder sosial struktur og levesett, har vi mennesker mye å lære av ulvene. Den som åpent tar seg tid til å studere arten og skaffe seg allsidig kunnskap om ulvens biologi og atferd vil forstå dette. Jeg tror definitivt vi også vil kunne leve lykkelig når det finnes ulv i nærheten.