Alpha-gruppens høringsuttalelse, november 2000

Dato for avsendelse: 28.11.2000

HØRINGSUTTALELSE ANGÅENDE "DIREKTORATET FOR NATURFORVALTNINGS FORHÅNDSVARSLING AV VEDTAK OM FELLING AV FAMILIEGRUPPE/FAMILIEGRUPPER AV ULV I ØSTERDALEN I HEDMARK KOMMUNE," ARKIVKODE 445.24, AV 19.10.2000.

Vi takker for invitasjonen til å avgi uttalelse om saken, og har funnet det påkrevet å knytte en rekke kritiske kommentarer til de i ovenfornevnte dokument fremkomne opplysninger.

I direktoratets forhåndsvarsel sier man: "Direktoratet viser også til forvaltningsforskriftens §§1 og 2, samt til Bern-konvensjonen. Forskriften og konvensjonen åpner for felling såfremt det ikke finnes en annen tilfredsstillende løsning. I lys av de tiltak som har vært iverksatt i området de senere år, samt under henvisning til at bestandsmålet om minst 8-10 familiegrupper i Sør-Skandinavia forventes oppfylt, er direktoratet av den oppfatning at felling kan forsvares i dette tilfellet." Sitat slutt.

Alpha-gruppen deler ikke denne oppfatning, i det vi anser at felling av de to familiegruppene i Østerdalen ikke er forenlig med forsvarlig ulveforvaltning. Vi bygger dette på nettopp Bernkonvensjonen.

I artikkel 8 sies: "...Avtalepartnerne skal forby ved lov bruk av...og avlivning samt all bruk av virkemidler som kan forårsake lokal utryddelse av, eller alvorlig skade på, populasjoner av en gitt dyreart..." Direktoratets forhåndsvarsling baserer seg videre på passusen om unntakstilfeller i artikkel 9, hvor det fremgår: "Hver enkelt avtalepartner kan utarbeide unntak fra bestemmelsene...og fra forbudet mot bruk av de i artikkel 8 nevnte virkemidler, forutsatt at det ikke finnes noen annen tilfredsstillende løsning og at unntaket ikke vil sette i fare den aktuelle populasjonens overlevelsesevne." Sitat slutt.

Direktoratet henviser etter alt å dømme til denne bestemmelsen når det hevdes at det "ikke finnes en annen tilfredsstillende løsning."

Alpha-gruppen anser at disse forutsetningene ikke er oppfylt. En utskytning av de angjeldende to familiegrupper av en estimert populasjon på under 100 dyr innebærer et uttak av en femdel av Skandinavias totale ulvebestand. Vi kan vanskelig se annet enn at dette betyr en så dramatisk reduksjon at faren er betydelig for alvorlige skadevirkninger på ulvebestanden som helhet. Direktoratet argumenterer i sitt skriv for at bestandsmålet om 8-10 familiegrupper "forventes" oppfylt. Imidlertid kan ikke en ulveforvaltning som gjør krav på ansvarlighet, treffe vedtak om utskytning av en femdel av den svensk/norske ulvepopulasjon på grunnlag av et i dag ikke eksisterende bestandsnivå. Områdene i Østerdalen er et ytterst velegnet ulvehabitat, med relativt liten sauetetthet, og karakterisert av store skogområder med forholdsvis rike hjorteviltbestander. Det må formodes at tilstedeværelse av ulv i kommunene i grensetraktene mot øst er vitalt for at det skal kunne opprettholdes en naturlig passasje for ulv over grensen til/fra Sverige. Derfor må det betegnes som meget beklagelig at områdene i Østerdalen ikke er inkludert i den foreslåtte ulvesonen. Et eventuelt fellingsvedtak med påfølgende iverksettelse vil bli å anse som stående i motstrid til målsetningen om at minst tre av de norsk/svenske familiegruppene skal være helnorske. Skyter man ut de to flokkene i Østerdalen finnes det pr. i dag kun én norsk familiegruppe igjen, i Våler/Skiptvedt. Å de facto legge forvaltningsansvaret for ulv over på Sverige er en biologisk uakseptabel og politisk tvilsom ulveforvaltning. Bernkonvensjonen som Norge selv har sluttet seg til knesetter prinsippet om at alle land har et selvstendig ansvar for å bevare levedyktige bestander av hele sitt artsmangfold, og felling av de to flokkene i Østerdalen vil representere et oppsiktsvekkende brudd på dette.

Selv om det riktignok tas det forbehold at en forestående telling påviser et tilstrekkelig antall familiegrupper til at uttak kan skje i henhold til det rådende forvaltningsregime, skaper dokumentet et utpreget inntrykk av at man forutsetter at den endelige beslutning om iverksettelse av felling vil komme. Av flere grunner vil et slikt utfall etter vår mening være meget uheldig. Som kjent foregår det i det aktuelle området et verdifullt forskningsprosjekt hvor man har radiomerket 60 elger. Å ta ut de to ulveflokkene i dette området vil forpurre muligheten til å innhente vitenskapelig uvurderlig kunnskap om interaksjonen mellom byttedyr og ulv. Dette er et område hvor det må antas at resultatene vil være svært nøyaktige i forhold til en tilnærmet normaltilstand hvor samspillet mellom ulven og dens naturlige bytte gir det best mulige grunnlag for vurderinger av hvilke effekter ulvens predasjon har på en viltlevende hjortedyrstamme. Dette spesielt fordi området som omfatter Stor-Elvdal, Rendalen og Koppang har relativt liten sauetetthet, slik at ulvens predasjon kan antas å i overveiende grad skje på områdets hjorteviltbestand. Å nå kaste vrak på muligheten til en videre innhenting av unik informasjon som vil være høyst relevant i landets fremtidige forvaltning av ulv, kan i beste fall betegnes som lite gjennomtenkt.

Vi har registrert at det fra enkelte hold har blitt argumentert med at et uttak nå vil kunne gi informasjon om hva som skjer når ulven blir borte fra et område i forhold til når den lever der. Imidlertid er den perioden som nå har gått, med ulv i området bare siden 1997, for kort til å gi noe adekvat bilde av hvordan byttedyrpopulasjonene over tid tilpasser seg tilstedeværelsen av denne predatoren. Det tar rimeligvis flere år før en mulig endret atferd hos hjortedyrene (eksempelvis bedret evne hos elgku til å forsvare kalv samt økt tendens til tvillingfødsler) kan registreres.

Når det gjelder selve problematikken rundt de oppsatte målsetninger for den norske ulvebestanden, er det beklagelig å måtte konstatere at direktoratets tolkning av bestandsmålsetningen synes å ha lagt seg på en maksimal restriktivitet i forhold til antall familiegrupper.

Direktoratet oppgir selv at den rådende ulveforvaltning bygger på målsetningen om å etablere minst 8-10 familiegrupper av ulv i Sør-Skandinavia. I det omtalte dokumentet gir Direktoratet uttrykk for at forvaltningsmålet der oppfattes slik at antallet familiegrupper ikke skal kunne reduseres til under 8, og eksemplifiserer med at en påvisning av 9 etablerte familiegrupper vil kunne gi grunnlag for en felling av én gruppe. Vi konstaterer at det som i utgangspunktet var angitt som et minimumsmål, nå i praksis tolkes kreativt til å representere et øvre tak for antallet familiegrupper, da Direktoratet gir uttrykk for i høy grad å ville holde muligheten åpen for avlivning av de familiegrupper som overstiger minimumstallet åtte.

Vi vil dessuten peke på den iøynefallende diskrepans mellom de bestandsmålsetninger for ulv som eksisterer i henholdsvis Sverige og Norge. Det svenske Naturvårdsverket opererer med et minimumstall på 200 individer for den svensk-norske fellesbestanden samtidig som Naturvårdsverket signaliserer at man ikke ser dette som noe tak, men derimot åpner for ytterligere økning i bestanden av ulv. Dette samtidig som Direktoratet i Norge synes å gå inn for å holde ulvebestanden nede på det minimumsnivå som er nødvendig for å oppfylle det laveste tallet i den opprinnelige bestandsmålsetning.

Alpha-gruppen kan i den forbindelse ikke unnlate å minne om at siden en familiegruppe pr. definisjon er en gruppe på minimum tre individer, vil det rådende norske forvaltningsregimets målsetning i teorien kunne anses innfridd med 3 x 8 = 24 dyr. Dette forhold alene betinger etter vår oppfatning at man holder fast ved hva som var forutsetningen da bestandsmålene ble fastlagt, nemlig at de 8-10 familiegrupper forutsettes å være et minimumsmål for antallet familiegrupper. En forvaltningspolitikk som vil være ansvarlig og ta utgangspunkt i biologiske prinsipper må ha som sitt fundament hensynet til vernet av naturen og ulvens behov for levedyktige populasjoner, og unngå å la seg styre av kortsiktige økonomiske og politiske interesser. Dersom man analyserer det rådende forvaltningsregime ut fra en slik synsvinkel, står det for oss klart at dagens forvaltning neppe tilfredsstiller dette kravet. En streng arealsonering legger sterke begrensninger på ulvens naturlige vandringsmønster og behov for ubrutte "kontaktkorridorer" for den utveksling av genmateriale som er helt nødvendig for bestandens langsiktige genetiske sunnhet. Utvandrende ulver løper en høy risiko for å bli avlivet, og dette forholdet må tas med i betraktning og etter vårt syn veie tungt når man står overfor avveininger slik som i dette tilfellet.

På dette grunnlaget finner vi at et uttak av de to familiegruppene i Østerdalen vil være sterkt å fraråde, og vårt standpunkt er følgelig at felling av disse ikke bør iverksettes.