Høringsuttalelse fra ALPHA-gruppen, til "Forvaltningsplan for store rovdyr i Oslo og Akershus"

Fylkesmannen i Oslo og Akershus
Postboks 8111
dep 0032 Oslo

Dato for avsendelse: 22.03.2002

HØRINGSUTTALELSE fra ALPHA-gruppen, TIL:

"Høring på forvaltningsplan for store rovdyr i Oslo og Akershus," ARKIVKODE 433.52, dato 25.01.2002.

Vi takker for invitasjonen til å komme med vårt høringssvar.

Utmeislingen av de best mulige realistiske strategier for forvaltning av store rovdyr i Oslo og Akershus er av stor betydning ikke bare i regional sammenheng, men får ekstra betydning da disse områdene i mange henseender er sentrale. Dette særlig med hensyn til regionens store befolkningstetthet og dermed potensielle muligheter for møter - i enhver forstand - på godt og ondt mellom mennesker og de rovdyrarter det her er snakk om.

Når det gjelder ALPHA-gruppens høringssvar vil vi konsentrere oss om ulven og de problemstillinger som knytter seg til forvaltningen av denne arten innenfor den omtalte regionen.

Ettersom utkastet til forvaltningsplan vier bred plass til en presentasjon av de nasjonale føringer og målsetninger for forvaltningen, vil vi også benytte anledningen til å trekke linjer fra denne og til den regionale forvaltning, og forsøke å skissere aktuelle forvaltningspolitiske vektlegginger og prioriteringer som etter vårt skjønn kan bidra til at man i størst mulig utstrekning vil kunne nærme seg målsetningen om å søke å forebygge de ulike former for konflikter rundt ulv i Norge og i Oslo/Akershus-regionen samtidig som ulven langsiktige overlevelse i faunaen sikres.

Denne type dobbeltmålsetninger hvor tilsynelatende uforenlige størrelser forsøkes forenet er aldri enkle å gjennomføre. Det maner til forsiktighet i mange situasjoner, men krever også faglig og politisk mot i de tilfeller hvor nye veivalg kan lede til virksomme botemidler mot fastlåste situasjoner og vanskelige dilemmaer.

Som kjent er det ofte ulven som skaper de mest alvorlige og omfattende kontroverser i rovviltforvaltningen. Det mest fundamentale konfliktområdet er mellom husdyrnæringer, og da spesielt sauenæringen, og ulv. Med dette sikter vi til at det er utvilsomt at ulv så vel som andre store rovdyr utgjør en utfordring og en betydelig potensiell skadefaktor for husdyrdriften, og at dette er et permanent forhold som riktignok kan og bør avhjelpes gjennom effektive forebyggende tiltak, men som er en i prinsippet varig situasjon. Dette er imidlertid ikke til hinder for at også andre motsetningsforhold kan få svært stor betydning for motstand mot eller ansept av ulv, spesielt på det psykologiske plan. Menneskers frykt for ulven og troen på dette dyrets farlighet er i motsetning til husdyrbønders engstelse for ulvepredasjon på tamdyr ikke basert på noen ekte trusel, men vi erfarer likevel at for eksempel i de tettbefolkede områder i Østfold eksisterer det våren 2002 en ulvemotstand som springer ut fra frykten for at ulven representerer en fare for ikke bare husdyr som sau og tamhunder, men også for mennesker og da særlig barn.

Vi registrerer også at enkelte lokalpolitiske størrelser med en vel gjennomført dramaturgi og stor overbevisningskraft har brukt ulvefrykten for å oppnå en posisjon som "ulvevitere" i sine lokale miljøer. I disse tilfellene har overdimensjonerte faktiske episoder gjennom historien sammen med feiltolkede opplysninger så vel som direkte oppspinn og usannheter blitt brukt for å spille på eksisterende ulvefrykt og for å forsterke den, altfor ofte med hell, selv om de høyest profilerte enkeltpersoners korstog mot ulv typisk har vært preget av av at angjeldende personer mangler de kunnskaper de påberoper seg i sin argumentasjon mot at vi skal ha ulv i landet. Vi nevner dette fordi vi mener at det er viktig at både forvaltningsmyndighetene og andre som besitter sakkunnskap og har vilje til å anlegge et mer objektivt syn på problematikken ikke bare passivt lar denne type kampanjer med deres mange overdrevne og til dels sterkt fordreide fremstillinger stå ubesvart, men møter de feilaktige og til dels mytebaserte påstander som fremføres om ulv og dens angivelige store farlighet med en motvekt av korrigerende og faktabasert informasjon.

ALPHA-gruppen har ingen illusjoner om at arbeidet for å erstatte frykt og motvilje med kunnskaper, innsikt og aksept vil bli enkelt eller føre til raske resultater, men vi har våre oppfatninger om hvilke forvaltningspolitiske grep som bør gjøres og hvilke forvaltningspolitiske linjer som bør justeres, for å oppfylle målsetningen om levedyktige bestander av ulv og andre store rovdyr med et minimum av fremtidig konflikt og med den beste mulighet for å lykkes.

Det i skrivende stund eksisterende forvaltningsregime bygger i overveiende grad på prinsippet om geografiske restriksjoner med hensyn til hvor ulv skal tillates å etablere seg, noe som har ført til at området hvor familiegrupper og revirmarkerende par av ulv tillates å leve er sterkt begrenset av dette forvaltningspolitiske vedtak av 02.02.2001. I utkastet til forvaltningsplan for store rovdyr i Oslo og Akershus vies mye plass til en orientering om denne soneringen og tankegangen bak den. At man på denne måten trekker inn de nasjonalpolitiske føringer i sammenheng med vår regionalpolitiske problemstilling er selvfølgelig berettiget ettersom de nasjonale forvaltningspolitiske retningslinjer både setter de grunnleggende rammebetingelser for våre regionale tiltak og prioriteringer, og bidrar til å forklare dem.

Under punkt 4 i utkastet, "Strategier og tiltak for forvaltning av ulv," orienteres det om forvaltningsområdet eller på godt norsk ulvesonen, og begrunnelsen for den. Siden vi i ALPHA-gruppen betrakter ulvesonen som en feilslått strategi, samtidig som den legger viktige føringer på forvaltningen i Oslo og Akershus, skal vi her punktvis gjennomgå de begrunnelser som er blitt gitt for denne formen for forvaltning, og presentere våre punktvise analyser.

Begrunnelsene er de følgende:

1. "Sonering gir bedre muligheter til å differensiere virkemiddelbruken og derigjennom oppnå bedre effekt i forhold til den tosidige målsettingen om både å ha en levedyktig bestand av ulv og å ha et aktivt jordbruk basert på bruk av utmarksressursene."

Vår kommentar: Et variert utvalg av virkemidler er nødvendig i forhold til en hvilken som helst ulvestamme uansett hvor den lever, og effektive tiltak for å kunne opprettholde husdyrdrift selv om det lever ulv i området er den eneste realistiske måten å sikre utmarksnæringenes eksistens. Som vi vet menes med "differensiert virkemiddelbruk" at man innenfor forvaltningssonen planlegger å satse i sterk grad på forebyggende tiltak innenfor husdyrnæringen, mens man utenfor legger større vekt på bestandskontroll av ulv ved at etablering av revirmarkerende par og familiegrupper forhindres ved at disse dyrene avlives, samtidig med at terskelen for fellingstillatelse på streifdyr er relativt lav. Det urealistiske i denne forvaltningspolitikken ligger i at en ulvebestand alltid vil ha en stor tendens til vandring over store områder, ikke minst pga. utvandringen av ungdyr, og at det er umulig å holde en ulvebestand innenfor et snevert geografisk område slik forvaltningssonen er ment å skulle gjøre, spesielt dersom målet er langsiktig levedyktighet. Det uheldige og biologisk uakseptable ligger i at soneringen kombinert med bestandsmålsetningen på et minimalistisk antall familiegrupper både fører til at ulvepopulasjonen blir liggende nede på etter biologiske kriterier et for lavt nivå og at ulvens naturlige byttedyr ikke eller kun i minimalt omfang utsettes for predasjonspress. I motsetning til hva den delen av publikum som er ulvemotstandere antar, er predasjonspress fra viltlevende predatorer et helt vesentlig element i en naturlig villdyrfauna. Vi har å gjøre med et rent regulerings- og kontrolltiltak som begrenser området hvor ulv kan leve, noe som både er til skade for selve ulvepopulasjonen fordi den holdes nede på et biologisk suboptimalt nivå, og for økosystemet i sin helhet. Det siste fordi en ulvepopulasjon som over det aller meste av sitt utbredelsesområde avskjæres fra muligheten til å etablere faste bestander og dermed blir forhindret fra å utøve sitt positive predasjonspress overfor byttedyrbestandene. I et meget langt perspektiv vil dette medføre svakere og mindre livskraftige, og mindre sunne byttedyrbestander. Det samme vil være tilfelle for ulvebestanden, siden en liten bestand slik man legger opp til ved kombinasjonen av sonering og bestandsbegrensning til 8-10 familiegrupper i Sør-Skandinavia vil måtte medføre redusert levedyktighet og livskraft i forhold til en mer naturlig utbredelse og spredning.

Når det gjelder ulvebestandens levedyktighet, kan det ikke understrekes sterkt nok at vi for å være ansvarlige er nødt til å se dette i et svært langsiktig perspektiv. På samme måte som en hjorteviltbestand som ikke utsettes for et predasjonspress fra kontinuerlig tilstedeværende predatorer på sikt vil svekkes både som helhet og på individplan, vil en meget liten ulvebestand også svekkes over meget lang tid fordi en minimal bestand ikke vil kunne utvikle og opprettholde den genetiske variasjon som er helt nødvendig for en varig bibeholdt evolusjonær tilpasningsevne. Dette begrepet innebefatter populasjonens evne til å adaptere seg til varierende nåværende og fremtidige variabler som klimatiske forhold, byttedyrbestander og -arter, motstandskraft mot smittestoffer og parasitter og andre miljøbetingelser som hele tiden endres og vil endres i et stadig fluktuerende naturmiljø. Den nåværende forvaltningspolitikk fyller på ingen måte disse kravene.

2. "Sonering gir bedre muligheter for å kunne forhindre betydelige skader og lidelser på husdyr."

Vår kommentar: Den faktoren som i overveldende grad er avgjørende for å kunne motvirke omfattende ulvepredasjon på husdyr er hvilke forebyggende tiltak og driftsformer som husdyrnæringens utøvere tillemper og gis muligheter til å praktisere for å beskytte sine dyr. Følgelig er det her at den hovedsakelige innsatsen må gjøres, fordi det må være husdyrnæringens oppgave å, i fellesskap med våre myndigheter og gjerne med omfattende offentlig støtte til effektive forebyggende tiltak, sørge for at man kan fortsette med bærekraftige naturbaserte næringer i et miljø som også omfatter en villdyrfauna som inneholder levedyktige og forhåpentligvis også livskraftige rovdyrbestander. Dessuten handler dette prinsipielt om vår respekt for naturarven. At man skal legge sterke restriksjoner på villdyrfaunaen, restriksjoner som i praksis forhindrer at vi får en varig levedyktig bestand av angjeldende rovdyrart, er en svært høy pris å betale for at husdyrnæringene skal praktiseres på den måten man har gjort i en periode på litt over hundre år med relativt fravær av store predatorer. Det må betegnes som en lite naturvennlig og fremtidsrettet viltforvaltning. Derfor er det en hovedutfordring her å utvikle egnede virkemidler for å redusere risikoen for at husdyrene skal bli bytte for ulv og andre viltlevende predatorer. Utkastet til forvaltningsplan viser gledelig innsikt i dette, og vi i ALPHA-gruppen kan bare bifalle de målsetninger om å prøve ut ulike virkemidler og kombinasjoner av slike, og om mulig aktivt medvirke til at de kan gjennomføres som en vesentlig del av forvaltningsstrategien overfor ulv og andre store rovdyr. Vi har følgelig ingen andre bemerkinger til punkt 4.6 i utkastet til forvaltningsplan enn at vi gir vår uforbeholdne støtte til de tiltaksplaner man her tegner opp.

3. "Sonering gir en høyere grad av forutsigbarhet for brukere, rettighetshavere og myndigheter."

Vår kommentar: Det er ingen tvil om at Regjeringens soneringsvedtak den 02.02.2001, selv om det så ubetinget må kunne betegnes som et "brannslukningstiltak" med alvorlige negative sideeffekter, ble truffet med det fromme håp om at soneringen skulle skape oversiktlighet og forutsigbarhet. Imidlertid har vi nå høstet tilstrekkelig med erfaringer til å vite at denne forutsigbarheten kun gjelder muligheten til å holde ulvebestanden nede så langt det er mulig. Man vil aldri kunne hindre et uforutsigbart antall streifdyr i å vandre langt utenfor ulvesonen, og dersom dette hadde vært mulig ville det satt ulvebestanden i en ytterligere forverret situasjon. Vår ulveforvaltning bør bygges på andre ambisjoner enn den uutrykte målsetningen om at bestanden skal holdes så liten som mulig i håpet om å forhindre konflikter.

4. "Sonering gir bedre muligheter for å ha oversikt over bestanden og bestandsutviklingen."

Vår kommentar: Etter vår oppfatning legges det allerede i ordlyden her opp til en uforholdsmessig stor vektlegging av bestandskontrollaspektet. Dette er et premiss vi vil stille spørsmålstegn ved i en situasjon der en av hovedutfordringene faktisk er å muliggjøre en livskraftig bestand av ulv.

Størrelsen på bestanden nasjonalt og regionalt er et forvaltningspolitisk spørsmål for seg, hva som er hevet over tvil er at en vekst i bestanden forutsetter større folkelig aksept av artens tilstedeværelse også i de områder der folk bor og ferdes. En ulveforvaltning som i langt større grad bygges på artens og natursammenhengenes egne premisser betyr ikke at menneskelig jakt på ulv er utelukket, snarere tvert i mot. En livskraftig ulvebestand med et individantall som etter biologiske kriterier må ligge betraktelig over de i skrivende stund gjeldende forvaltningsmålsetninger, vil det være både forsvarlig og riktig å jakte på. Generelt er det ALPHA- gruppens syn at å gjøre ulven til et jaktvilt på linje med andre dyr i faunaen vil øke muligheten for avmystifisering og aksept. Videre må jakt antas å på lengre sikt bidra til å opprettholde skyhet overfor mennesker, hvilket naturligvis er ønskelig. Her er poenget at en livskraftig bestand meget vel tåler jakt, og regelmessig jakt vil med stor sannsynlighet føre til at det etableres en ulvejakttradisjon som over tid vil gjøre at stadig flere jegere aksepterer ulv. I denne forbindelse er det å anbefale at det er vanlige jegere (som bør ha fått adekvat opplæring for å tilegne seg kompetanse på ulv og jakten på den) jakter ulv etter nærmere fastsatte kvoter som forut for hver sesong må avgjøres av den totale bestandssituasjonen.

Neste punkt vi finner grunn til å reagere på, er dokumentets 4.1.2 "Strategier og tiltak innenfor forvaltningsområdet," hvor det sies følgende: "Det er i målsettingen innenfor forvaltningsområdet lagt opp til periodevis å ha 1-2 familiegrupper helt eller delvis innenfor fylkesgrensene, hvilket medfører følgende forvaltningsstrategier":

"Innenfor forvaltningsområdet skal familiegrupper kunne etableres under forutsetning av at det iverksettes forebyggende tiltak for å skille ulv og sau der ulv etableres."

Vår kommentar: Dette gir uvilkårlig sauen en de facto fortrinnsrett, og man sier direkte at selv ikke innenfor ulvesonen/forvaltningsområdet har den sterkt truede arten som ulven er i Norge noe reelt vern. Man skal huske på at ulven figurerer på vår nasjonale rødliste over alvorlig truede arter. I stedet for å slå fast at vi nå må gi en truet dyreart livsrom og at egnede forebyggende tiltak skal iverksettes, legges her inn en forutsetning om at den kan få lov til å leve hvis forebyggende tiltak iverksettes. Dette illustrerer i klartekst at verneaspektet er utelatt, selv om bestandssituasjonen for ulv burde tilskynde alle ansvarlige berørte parter til å ha som målsetning å befordre permanente etableringer av ulv. Vi forutsetter at man parallellt innfører og oppmuntrer forebyggende virkemidler for å motvirke tap av husdyr. Den andre siden av dette er at utenfor sonen skal ulven, dersom totalbestanden overgår den politisk fastsatte minimumsstandard, skytes såfremt den lever i flokk, hvilket ulver som kjent gjør. Vi forstår fullt ut hvilken komplisert og vanskelig navigérbar situasjon forvaltningsmyndighetene i øyeblikket befinner seg i vedrørende ulveforvaltningsspørsmålet og de til dels tilspissede konfliktene som har oppstått i kjølvannet av ulvens tilbakekomst i faunaen. Like fullt er det vårt ansvar å påpeke at ulveforvaltningen i mars 2002 er utpreget motsetningsfylt og svært lite gunstig for den truede arten det her er snakk om, og at tungtveiende grunner taler for at den må endres i mer konstruktiv retning av større aksept for en dyreart som historisk og biologisk hører hjemme i vår natur.

Vår neste bemerkning angår det følgende: "Ulv innenfor forvaltningsområdet skal forvaltes etter byrdefordelingsprinsippet. Dette innebærer at det legges opp til utskifting av familiegrupper i forhold til nyetableringer og bestandssituasjonen for øvrig. De mest konfliktskapende familiegruppene innenfor sonen tas ut først på grunnlag av prioritering innenfor hele sonen."

Vår kommentar: Denne kuriøse "byrdefordelingen" må betegnes som et i utgangspunktet feilslått forvaltningspolitisk program. Så vidt vi vet, er forslaget om en slik rotasjonsforvaltning noe som opprinnelig springer ut fra NJFF, som for lenge siden tok til orde for at ulveflokker også innenfor forvaltningsområdet burde kunne tas ut med jevne mellomrom slik at ingen kommuner innenfor forvaltningsområdet ble "bebyrdet" med permanente familiegrupper som oppholder seg innenfor et og samme område. Det må antas at mye av motivasjonen bak dette forslaget ligger i et ønske om å "avlaste" hjortedyrstammene i området ved å ta ut flokker etter en plan hvor ingen byttedyrbestander blir utsatt for ulvepredasjon over lengre tid. Sett bort fra at denne "byrdefordelingspolitikken" ikke fremstår som realistisk med tanke på ulvers vandringsevne og den store muligheten for streifdyr, vil en slik "byrdefordeling" være svært uheldig og til dels ødeleggende for både ulvene og for byttedyrene. For ulvene gjelder at en slik regelmessig utskyting av flokker etter tur i alvorlig grad vil forstyrre kontinuiteten i de enkelte flokkenes tilpasning til sitt livsmiljø. Den finstemte tilpasningen til det aktuelle habitatet går dessuten i sosial arv fra voksne flokkmedlemmer til valper, og det å bryte denne kjeden er svært uheldig. En kan blant annet nevne risikoen for at man ved å skyte ut en flokk hvor medlemmene har utviklet sterk skyhet overfor mennesker, ødelegger denne spesifikke miljøtilpasningen. Selv om utkastet gir uttrykk for at "de mest konfliktfylte familiegruppene tas ut først," betyr dette at man her får dekning for å ta ut en familiegruppe snart her, snart der, når konfliktene blir "for" store. Her som ellers gjelder at man kan ikke ri to hester samtidig. Man kan ikke både ha ulv og ikke ha ulv, og det er nødvendig at våre forvaltningsstrategier tar konsekvensen av det. For byttedyrene gjelder som tidligere understreket at et kontinuerlig predasjonspress overfor hele byttedyrpopulasjonen i et område er helt påkrevet for en langsiktig positiv effekt på bestanden.

Et amerikansk ordtak sier at "ulven gjør elgen sterk," og det er en realitet som forvaltningen bør ta konsekvensen av at predasjonspress både bidrar til øket sunnhet og til opprettholdelse av villdyregenskaper i et meget langt perspektiv. I tillegg kommer at elg som utsettes for ulvepredasjon utvikler atferdmønstre for å møte denne. Spesielt gjelder dette elgkuas evne til å forsvare kalven(e) mot ulver. For at alle disse egenskapene skal utvikles og opprettholdes i byttedyrbestandene er det hensiktsmessig og endog nødvendig at predasjonspresset er permanent. Igjen er vi dersom vi vil være ansvarlige, nødt til å se på denne problematikken i et meget langsiktig perspektiv, og ulven har og vil ha en viktig rolle å spille i våre nordeuropéiske skoglandskapers økosystemer. Sett i lys av dette er det viktig at forvaltningen gjør sitt for å unngå å legge opp til at ulven skal fremstå som "byrde" som kan "fordeles" etter menneskets kortsiktige forgodtbefinnende. En slik forvaltning vil være til objektiv skade for de involverte villdyrbestander. Det må formodes at man med "byrdefordeling" også har den generelle "byrden" med tilstedeværelse av stasjonære familiegrupper i tankene. Her gjelder at dersom vi skal ha ulv, mener ALPHA-gruppen at det er tilrådelig at vi nå satser seriøst og omfattende på informasjonsspredning og kunnskap for å motvirke den meget uheldige oppfatningen av ulven som en stor belastning. Dette tør være en langt mer farbar og fremtidsrettet vei enn å også innenfor forvaltningsområdet for ulv praktisere en kontroll av ulvebestanden som går så langt at man i praksis legger opp til at det selv innenfor sonen ikke skal leve familiegrupper av ulv i lengre tid i et og samme område.

ALPHA-gruppen mener at dersom vi overhodet skal ha ulv i våre skoger, må utgangspunktet være at dyret aksepteres som et permanent medlem av faunaen. Prinsippet med utsonering av ulven fra det meste av Norges landareal er tilstrekkelig alvorlig, om man ikke også innenfor rammen av det kunstige soneringsprinsippet som vi mener at det på sikt bør være en målsetning å forlate skal gjøre ulven ytterligere fredløs.

Teksten kommuniserer at man planlegger "periodevis" å ha 1-2 familiegrupper helt eller delvis innenfor fylkesgrensene..." I klartekst betyr dette at man vil ha ryggdekning for periodevis å skyte Oslo og Akershus fritt for ulv, mens man i andre perioder kan ha opptil to familiegrupper. Denne type forvaltning må vi advare mot. Vi er alle er nødt til å akseptere ulvens tilstedeværelse, og forvaltningen må tore å signalisere overfor alle berørte parter at ulven kommer til å leve i regionen. Like lite som ellers kan man her ri to hester samtidig. Når det sies at "De mest konfliktskapende familiegruppene innenfor sonen tas ut først på grunnlag av prioritering innenfor hele sonen" signaliserer dette en åpning for skyte ut flokkene på de steder hvor motstanden mot ulv til enhver tid er størst. Vi forstår bakgrunnen for denne type forvaltningsplan, men må likevel fremholde at dette går fullstendig på tvers av faunaens og økosystemets naturlige mønstre og dyrenes behov. En ansvarlig forvaltningsstrategi bør derfor bestrebe seg på i langt større grad vektlegge arbeidet for å skape aksept for at ulven faktisk kommer til å leve i området, i stedet for å planlegge en politikk som går ut på å behandle ulven som en skogenes paria som skal fjernes når konfliktene blir for ubehagelige. En slik måte å forvalte på vil etter all sannsynlighet virke selvforsterkende og selvoppfyllende, ved at den problemdefinerer arten det er snakk om og i verste fall indirekte bidrar til å forsterke oppfatningen om at ulv først og fremst er en byrde og en plage som må begrenses mest mulig. Hvilket ikke er en politikk for langsiktig aksept av ulv. Tilstedeværelse av ulv er nøkkelfaktoren for at befolkningen i de angjeldende områder skal gis mulighet til å venne seg til denne arten, slik at frykten reduseres. Dette minsker konfliktene, noe vi alle bør være opptatt av.

ALPHA-gruppens standpunkt er at forvaltningen i samarbeid med de organisasjoner og institusjoner som er involvert i problematikken må utmeisle en politikk for aksept i stedet for å starte fra det tvilsomme premiss at den viktigste oppgaven i forhold til ulvebestanden er å underlegge den maksimal kontroll, og vi ser derfor med berettiget håp på de delene av forslaget til forvaltningsplan som nettopp skisserer en slik plan for å informere om hva ulven er og ikke er, slik at befolkningen kan lære seg å leve med ulv. Da må man imidlertid være konsekvent, og legge opp en forvaltningspolitikk som markerer at ulven er en naturlig, berettiget og endog langsiktig positiv del av villdyrfaunaen i Oslo og Akershus. Det er bare en slik politikk som kan lære befolkningen å akseptere ulv, fordi man aldri kan lære seg aksept for noe man ikke har kontakt med. Den utbredte ulvefrykt kan bare motvirkes ved en avdramatisering av dyret, og dette forutsetter at ulven blir en naturlig del av faunaen, og ikke en "byrde" som det skal rokeres rundt omkring på.

Vår konklusjon er at det i forvaltningen bør legges til grunn at de familiegrupper av ulv som etablerer seg i området er her permanent og også gis mulighet til å være der på permanent basis, og at jakt iverksettes i det omfang som bestandsutviklingen tilsier.

En realistisk analyse av dagens nasjonale forvaltningspolitikk overfor ulv tilsier at den i stor utstrekning har vært mislykket. Man har ikke lykkes å få en levedyktig ulvebestand, noe som heller ikke er realistisk mulig med forvaltningspolitiske prinsipper og målsetninger hvis hovedelementer er en liten bestand kombinert med en sterk begrensning av ulvens leveområder. Hva mer er, forvaltningen har heller ikke klart å dempe konfliktene i forhold til ulv i nevneverdig grad. Det siste er betydningsfullt, da den delen av ulvemotstanden som baserer seg på antakelsen om at ulven representerer fare for mennesker ikke synes å ha avtatt. Ulvefrykten lever videre i verste velgående, godt pisket opp av enkeltpersoner som har gjort det til noe nær en livsoppgave å fremstille ulven som et grusomt udyr, helt på linje med de middelalderske demoniseringer av ulven som "djevelens hund." Dette indikerer at det vil være realistisk å forutse at redsel for at ulven skal være farlig vil være et vesentlig potensielt konfliktområde, og da spesielt i de tett befolkede områder i Oslo og Akershus hvor både antallet mennesker og det utbredte friluftslivet aksenturerer spørsmålet om store rovdyrs status som mulig risikofaktor for mennesker. Vi vet at særlig ulvens betydning som risikofaktor er liten og alltid har vært minimal selv i de tider da ulvebestanden var meget stor, og at all erfaring og kunnskap tilsier at uansett forvaltningsplaner og bestandsmålsetninger er det all grunn til å bedømme ulvens farlighet som svært liten, selv om alle dyr inkludert veps, bier, hoggorm og elg i gitte situasjoner kan ta menneskers liv. Problemet vi må forholde oss til er at et antall mennesker ikke har dette klart for seg, men derimot reagerer på tilstedeværelse av ulv med angst og engstelse.

Dette må nødvendigvis påvirke vår strategi, og en omfattende satsning på informasjonsvirksomhet vil være riktig og viktig for å befordre aksept av ulv i denne regionen. Når mennesker mener seg å ha mistet livskvalitet på grunn av ulven, skal dette tas alvorlig, men dette bør gjøres ved å søke å erstatte frykt, myter og gale påstander med reell og dokumentert kunnskap.

Endelig må vi peke på en faktisk feil som forekommer i utkastet til forvaltningsplan. Den finner vi under punkt 3.2, hvor følgende står skrevet: "Den kortsiktige nasjonale målsettingen om minst 8-10 familiegrupper er per 2001 innfridd,..."

Dette er ukorrekt. Denne målsetningen er ingen nasjonal sådan, men derimot en skandinavisk målsetning som den norske forvaltningen på egen hånd har utformet uavhengig av svenskenes nåværende eller fremtidige ønsker og prioriteringer.

I tillegg er det høyst diskutabelt hvorvidt selv denne uhyre beskjedne målsetningen er oppfylt, når det i mars 2002 er færre enn 20 ulver på norsk territorium. Hvilket stiller den nasjonale forvaltningspolitikken i et lite flatterende lys. Vår region bør gå foran med et godt eksempel ved å bestrebe oss på å tillate ulven å etablere familiegrupper på varig basis innenfor Oslos og Akershus' fylkesgrenser, og forvaltningsmyndigheter og frivillige organisasjoner i fellesskap har en stor og viktig oppgave med å utøve en effektiv informasjonsvirksomhet som kan virke til å lede utviklingen i opinionen i retning av en tilstand der disse dyrene betraktes som et normalt og ukontroversielt innslag i den naturlige fauna. Vi har et ansvar overfor naturarven, og dette kan kun ivaretas ved at alle deler av den aksepteres.

I denne sammenhengen er kunnskapsbygging og avdramatisering helt sentralt, og vi i ALPHA-gruppen er meget glade over at utkastet til forvaltningsplan så tydelig uttrykker innsikt i dette. Brosjyrer og annet undervisningsmateriall, samt foredragsvirksomhet med faglig dokumentert informasjon om ulven og dens funksjon i sitt miljø, er en hjørnesten i arbeidet for aksept av ulv i befolkningen, og ALPHA-gruppen legger stor vekt på kontinuerlig å dyktiggjøre oss til å delta i dette arbeidet. I denne sammenheng må det være et viktig felles mål å komme inn i skolen med gode og tilpassede undervisningsopplegg.

(Godkjent, signert og sendt av Runar Næss den 22.03.2002)

ALPHA-gruppen
Bakkeløkka
Gård Enebakkveien 344
1285 Oslo