Høringsuttalelse om lisensjakt på ulv

ALPHA-gruppen ser på jakt som en grunnleggende sett naturlig foreteelse i økosystemene, hva enten denne utøves av menneskelige jegere eller av andre predatorer. Et helhetlig syn på natursammenhengene tilsier at det ikke finnes noen vektige biologiske argumenter mot jakt på ulv. Følgelig har vi ingen motforestillinger mot menneskelig beskatning av en ulvebestand, under den forutsetning at populasjonen er tilstrekkelig tallrik til at dens varige levedyktighet og evolusjonære tilpasningsdyktighet ivaretas selv om den jaktes på av mennesker. Den virkelighet som ulven i Norge står overfor, er at en offisiell bestandsmålsetning på 8-10 familiegrupper er forvaltningspolitikkens bærende prinsipp. En slik bestandsstørrelse må betegnes som en minimumsbestand som ligger langt under hva som er biologisk optimalt for arten og for de sammenhengene den inngår i.

Videre vil man på et biologisk grunnlag kunne hevde at ulvens tilstedeværelse i de økosystemene hvor den er tilpasset til å leve, og hvor den i tillegg historisk har en naturlig forekomst, er et viktig kriterium som bør oppfylles. Det kriteriet er brutt i og med innsoneringen av ulvens leveområder innenfor en geografisk avgrenset ulvesone.

Dersom man legger en strengt biologisk bedømmelse etter de ovenfornevnte retningslinjer til grunn, er det liten tvil om at ulven i Norge fortsatt er å betegne som en utpreget sårbar art. ALPHA-gruppen vil benytte anledningen til å kommunisere at vi har forståelse for at det er den beklagelig sterke politiske motstand i deler av befolkningen mot å la ulven gjenetablere seg i de områder og økosystemer hvor den biologisk sett hører hjemme, som har avstedkommet et forvaltningsregime som mer enn noe annet karakteriseres av en målsetning om å holde ulvebestanden i Norge nede på det lavest mulige nivå som overhodet kan sies å være forenlig med stammens overlevelse. Hvorvidt den gjeldende forvaltningsmålsetning med 8-10 familiegrupper i Sør-Skandinavia i det hele tatt kan sies å gi rom for en levedyktig bestand, er et med god grunn omstridt spørsmål, men det er hevet over tvil at de forvaltningspolitiske målsetninger som er gjeldende i august 2001 ikke er basert på biologiske hensyn til artens naturlige utbredelsesområde, livsmønster eller biologisk sett optimale bestandsstørrelse.

Ei heller er den økologiske verdien av at ulven utøver predasjonspress overfor sine naturlige byttedyr hensyntatt, i det arten for alle praktiske formål er utelukket fra brorparten av Norges landareal. I stedet er det politiske avveininger som uheldigvis i overveiende grad har kommet til å legge forutsetningene for forvaltningen av ulv i Norge, slik at de vurderinger som ligger til grunn for Direktoratets konklusjoner i uforholdsmessig stor utstrekning er diktert ut fra hensynet til målsetningen om en "liten" ulvebestand, som vår miljøvernminister offentlig har signalisert som den i øyeblikket rådende forvaltningsmessige ambisjon for ulvebestanden i vårt land. Etter direktoratets egen definisjon er den foreslåtte lisensjakt tenkt som et bestandsregulerende virkemiddel. Vi minner om at den bestand man da ønsker å regulere, før vårens ynglinger ble estimert til å telle rundt 100 individer i Norge og Sverige. Nå er det slik at ulv som kjent har et betydelig reproduktivt potensiale, slik at en rask økning i populasjonens individantall kan påregnes under normale omstendigheter. Med det rådende forvaltningsregime kan man dessverre ikke på noen måte snakke om normale omstendigheter. Regjeringens biologisk sett svært uheldige vedtak den 02.02.2001 om en sterk avgrensning av de områder i landet hvor ulven skal kunne leve i par og familiegrupper, ledsaget av prinsippet om at par eller familiegrupper som etablerer seg på utsiden av ulvesonen skal kunne felles fordi de formaster seg til å befinne seg utenfor de på politisk grunnlag vedtatte grenser for hvor denne arten skal tillates å leve i Norge, utgjør sammen med den svært beskjedne målsetningen for antall familiegrupper et forvaltningsregime som etter vårt syn må endres før jakt iverksettes. Dette betyr at vi ut fra at det foreliggende forslag er å betrakte som et rent reguleringstiltak, er svært kritiske til å åpne for en slik lisensjakt.

Dagens forvaltningsprinsipper er på mange måter ytterst uheldige selv om alle parter naturligvis er klar over bakgrunnen for at utformingen av dem har blitt slik de nå fremstår. Det er liten tvil om at dette synet deles av det betydelige antall mennesker i Norge som ønsker at det skal leve ulv i norsk fauna. Den bebudede lisensjakt er, som Direktoratets høringsbrev også uttrykker, et virkemiddel i gjennomføringen av hva som egentlig noe eufemistisk betegnes som den differensierte forvaltning av ulv. Som vi vet inkluderer dette begrepet nå en praksis hvor en søker å holde bestanden av ulv nede på et minimum fordi man tror at dét vil redusere konfliktene. En slik politikk går sterkt på bekostning av arter i villdyrfaunaen og på de økologiske samspill, og det foreliggende forslag om en bestandskontrollerende jakt er et ledd i denne. Planen for lisensjakt som nå fremmes, er følgelig å betrakte som en metode for å begrense ulvebestanden på premisser som allerede i utgangspunktet står i sterk motstrid til artens naturgitte utbredelse og livsmønster. Arealsoneringen og de snevre rammene for bestandsstørrelse er diktert ut fra hva man har oppfattet som politiske hensiktsmessighetshensyn. Dette er sterkt å beklage.

Hensynet til økosystemenes fullstendighet, som innebærer erkjennelsen av artens naturlige utbredelsesområde, men også innsikten i verdien av predatorenes utfordrende predasjonspress mot byttedyrartene som opprettholder begge parters villdyregenskaper, er hva som slik ALPHA-gruppen ser det bør være de bærende elementer i en biologisk basert ansvarlig ulveforvaltning. Slike biosentriske hensyn har uheldigvis måttet vike i det forvaltningsregime som i skrivende stund praktiseres i regi av norske forvaltningsorganer.

Vi anser ubetinget at forvaltningspolitikken på sikt bør endres i retning av å avskaffe soneringen av ulv og tillate etablering av et større antall familiegrupper i de områder hvor arten er tilpasset til å leve, og at dette må skje før en jakt på annet enn definerte problemindivider skal kunne sies å være godtagbar ut fra de kriterier som en ansvarlig biologisk og økologisk fundert forvaltning etter vår oppfatning må bygge på. Vi vil igjen understreke at vårt syn er at jakt på ulv, dvs, menneskelig predasjon på en art med tilhørighet i norsk fauna, i seg selv er et fullstendig naturlig fenomen. Dertil må jakt på rovdyr anses for å være ønskelig for å opprettholde skyhet hos de artene det gjelder. Imidlertid betinger en forsvarlig jakt på ulv etter vårt skjønn at det etableres helt andre forutsetninger enn hva dagens ulveforvaltning og dens målsetninger gir plass for. En så liten populasjon som 8-10 familiegrupper (Hvilket betyr 4-5 familiegrupper med 40-50 dyr i Norge alene, hvis de mest restriktive standarder skal legges til grunn) er uansett en brøkdel av hva som ville være biologisk optimalt, og når våre miljøvernmyndigheter i forhold til en så fåtallig ulvebestand vil igangsette lisensjakt med bestandsregulering som hovedmotivasjon, er dette en forvaltningspolitisk avgjørelse som må karakteriseres som meget uheldig.

Vel vitende om at forvaltningssonen med politisk bestemte avgrensede leveområder for en i faunaen naturlig forekommende art er en realitet, er vår vurdering at Direktoratet handler forutsigbart når man vil åpne for en lisensjakt på de premisser om en rigid bestandsregulering som forvaltningen på forhånd selv har lagt. Vi vil her benytte anledningen til å problematisere de rådende forvaltningsprinsipper, og vi ønsker å fremheve at både arten selv med de naturgitte sammenhengene den inngår i, mennesker som mener at en natur som også innholder ulv er en rikere natur og dessuten en rekke jegere som kan forventes å være interessert i å etablere en ulvejakttradisjon i vårt land, alle vil være langt bedre tjent med en annen og biologisk fundamentert forvaltningspolitikk som tillater ulven å spre seg ut over sitt naturgitte leveområde, enn med en forvaltning som har som en av sine primære målsetninger å sørge for at ulvepopulasjonen forblir fåtallig. Ettersom en lisensjakt på ulv i dagens situasjon ikke vil inngå som en naturlig del av et samspill mellom menneske og byttedyr, men derimot fungere som et bevisst redskap for opprettholdelsen av en grunnleggende uakseptabel forvaltningsstrategi med en sterk bestandsbegrensning som dertil baserer seg på en utsonering av arten fra mesteparten av Norges landareal, finner vi at en lisensjakt slik som foreslått må frarådes inntil de fundamentale forutsetninger for en biologisk ansvarlig jakt foreligger i form av helt andre forvaltningsprinsipper.

Med tanke på ulvens store formeringskapasitet er det liten tvil om at en mer regulær jakt ville vært både realistisk og forsvarlig i løpet av relativt kort tid dersom forvaltningsmålsetningene ikke hadde tatt utgangspunkt i å skulle holde bestanden nede på et kunstig lavt nivå og dertil innenfor et avgrenset geografisk område. Derfor vil vi avslutningsvis kommentere at vi har et positivt syn på at beskatningen av ulvestammen foretas av ordinære og gjerne lokale jegere, men enhver jakt er like fullt uakseptabel hvis hensikten med den er en så streng regulering som hva dagens minimalistiske bestandsmålsetninger legger opp til.

Ut fra de økologiske hensyn som fra vårt synspunkt bør være de overordnede, er det ønskelig at fokus flyttes fra den nåværende uforholdsmessig sterke konsentrasjon omkring regulerings- og bestandsbegrensningsaspektet, og over på en gradvis aksept av ulven som et ordinært jaktbart vilt med forekomst over størstedelen av landet. Når disse forutsetningene er oppfylt vil ulven og dens tilstedeværelse i norsk fauna langt lettere kunne bli avdramatisert, og jakten kan foregå som en ordinær sådan, utøvet av helt vanlige jegere som har bestått storviltprøven. Det er på disse premisser at en fremtidig jakt på ulv etter vår oppfatning bør utøves. En slik jakt, basert på høstningsaspektet, vil forene hensynene til både ulvebestanden, økosystemene og de eksisterende jakttradisjoner i vårt land.

Når det gjelder detaljene rundt jaktmetoder, våpen og ammunisjon, har vi ikke funnet grunn til å kommentere disse da de rent våpentekniske sidene neppe er gjenstand for større kontrovers.

Beste hilsen fra ALPHA-gruppen
Bakkeløkka Gård
Enebakkveien 344
1285 OSLO

Tilbake til
artikler