Jakt, pelsdyr og dyrevernetikk

Av Per Inge Østmoen

Er jakt, pelsdyroppdrett og industrielt husdyrhold flere sider av samme sak? Er jakt en etisk tvilsom aktivitet?

Det er flere tungtveiende grunner til å svare nei, og til å mene at der er en avgjørende etisk-prinsipiell forskjell mellom industriell utnyttelse av dyr i pelsdyroppdrett og husdyrfabrikker på den ene side, og på den annen side jakt på viltlevende dyr fra en tilstrekkelig tallrik populasjon.

Pelsdyroppdrett er en aktivitet som i de aller fleste henseende er fjernet fra naturtilstanden, og som fører med seg øyeblikkelige og langsiktige dyrevernetiske problemstillinger. De øyeblikkelige ligger i selve handlingen å sperre dyr i store antall inne i en tilværelse i trange bur. De langsiktige er at disse dyrene i menneskets fangenskap vil endres genetisk pga. forventet selektiv avl i menneskets regi. Dermed oppstår i neste omgang tilleggsproblematikken med hva som skjer når slike dyr rømmer og muligens blander seg med ville individer av samme art. Begge disse hensynene tilsier at pelsdyroppdrett objektivt sett er så beheftet med uheldige aspekter at det er all grunn til å være sterkt negativ til denne næringsveien, og til produktene derfra. De samme resonnementene er dessverre i høy grad gyldige i forbindelse med annen husdyrdrift, spesielt den som drives i stor skala med store driftsenheter.

Det finnes de som mener at jakt kommer i samme negative kategori som de ovenfornevnte former for tamdyr"industri," men er det riktig? Ut fra naturen selv kan vi utlede at slik er det ikke. Selv om enkelte blant de som har et hovedsakelig individbasert og emosjonelt forhold til dyrevern vil hevde at jakt pr. definisjon er galt, er dette en filosofi som ikke baserer seg på observasjon av og viten om natursammenhenger. Videre er det uriktig som det noen ganger hevdes, at "vi trenger jo egentlig ikke å jakte."

Dette har igjen to aspekter, det dyrevernmessige og det global-ressursøkonomiske. Jakt er en langt mer dyrevennlig og også bærekraftig måte å skaffe skinn, kjøtt, sener, bein og annet på enn å drive med intensivt og industrielt husdyroppdrett.

Selv om det er lite realistisk at flertallet av mennesker i 2003 kan leve av jakt og fiske i stort omfang, bør det være nærliggende for en natur- og dyrevernorganisasjon å påpeke at dersom menneskene kunne gå over til å jakte og fiske mer, og drive mindre oppdrett og industrielt husdyrhold, ville kloden vinne stort på det. Dette da i tillegg til de etiske sidene ved det - å innesperre dyr for å utnytte dem økonomisk kan med rette betegnes som mindre hensynsfullt.

Det industrielle husdyrholdet er et ressurssluk av gigantisk omfang, og vi kan her også nevne fiskeoppdrett i den sammenhengen, fordi mennesker, i stedet for å gjøre noe med problemet de selv har skapt, har svart på sin egen ressursutplyndring og sitt rovfiske i havet med å etablere oppdrett og industriell avl av også fisk.

Jakt og fiske på ville bestander av fisk og dyr er, dersom man aldri tar ut mer enn bestandene tåler, ressursvennlig og bærekraftig fordi det her dreier seg om fornybare ressurser og fordi menneskene dermed inngår naturlig i samspillet med de andre dyrene. Når mennesket utøver jakt som en naturlig aktivitet ut fra de samme mekanismer som andre dyr, finnes det ingen andre argumenter mot jakt enn de emosjonelt baserte. Den type begrunnelser har ingen støtte i natursammenhengene: Alle viltlevende predatorer driver rent faktisk jakt. Heri ligger det naturgitte etiske fundamentet: Vi har å gjøre med naturlige foreteelser. I tillegg kommer et ytterligere etisk aspekt i at jakt drives på villdyr som hele sitt liv har levd i frihet, mens pelsdyr og husdyrene i store "husdyrfabrikker" har henslepet sine liv innesperret i en fullstendig unaturlig og sannsynligvis lidelsesfylt tilværelse.

Noe som ofte utgjør en forskjell mellom de tobentes jakt og de andre dyrenes, er at mennesker altfor ofte driver jakt for å fortrenge og utrydde arter de ikke liker fordi de oppfattes som konkurrenter til mennesket. Denne form for jakt er noe grunnleggende annerledes enn en ressursbasert jakt på fornybare og bærekraftige viltbestander. Skal man være seriøs og kunnskapsbasert i sin tilnærming til dette spørsmålet, må man skille klart og utvetydig mellom disse to motivasjonene for jakt.

Ikke desto mindre er det personer og organisasjoner som gjennom tidene har gått i den fellen å anlegge en emosjonell tilnærming til disse spprsmålene, og hvor jaktmotstand har blitt så å si like fremtredende som arbeidet for vernet om dyrenes leveområder og livsmuligheter. Den ytterste og nærliggende konsekvens av et slikt syn er at at man også mener at rovdyrene i naturen er brutale og grusomme fordi de dreper andre dyr. Dette synet kan imidlertid bare opprettholdes ved at man som menneske setter seg utenfor naturen, og det baserer seg på to parallelle naturdistanserte synsmåter:

Synsmåte a): "Mennesket er på en eller annen måte 'utviklet' til et 'høyere nivå' enn de andre dyrene, et nivå hvor det har kommet seg over det 'primitive' behovet for å drepe."

- Kommentar: Dette er et urealistisk verdensbilde, fordi det reiser problemet med at ingenting objektivt og observérbart i naturen tilsier at det å drepe i seg selv er galt eller fører til skadevirkninger når prosessene hele tiden foregår innen rammene av hva som er fornybart og bærekraftig. Ville dyr har levd på jorden i mange hundre millioner år, og livet har ikke utryddet seg selv om dyrene har spist hverandre i hele denne perioden. Tvert i mot er jo predasjons- og seleksjonspress en vesentlig forutsetning for villdyrkvaliteter og evolusjon av egenskaper som befordrer artenes og individenes overlevelse i et naturmiljø.

Synsmåte b): "Det er greit at ville dyr jakter på og dreper hverandre, fordi de er dyr, mens vi er mennesker. For mennesket er det ikke nødvendig å drepe, ettersom vi har muligheten til å leve uten å drepe. Mennesket har refleksjonsevne og er derfor en moralsk art, mens de andre artene er amoralske. Naturen er ikke umoralsk, men den er amoralsk, og vi mennesker må utvikle en annen moral enn den naturlige fordi vi som tenkende vesener er forpliktet til å være innehavere av etisk bevissthet."

- Kommentar: Problemene med dette synet er om mulig enda mer fundamentale og uoverkommelige. Tidligere filosofers natursyn (bl.a. Herbert Spencer og Thomas Hobbes) har vist seg å være ikke-naturbasert og i overveldende grad basert på menneskelige projeksjoner. Samarbeid og omsorg er minst like fremtredende og viktige elementer i økosystemene som den "alles kamp mot alle" som representanter for 1800-tallets engelske imperialistiske overklasse helt feilaktig projiserte inn i naturen. En liten norsk episode som illusterer dette er da en norsk ulvevalp i Østfold holdt på å dø av forgiftning - andre flokkmedlemmer forsøkte så lenge det var håp å få den på bena og ga ikke opp før valpen var på dødens terskel. Lynn Margulis (som i mange år var gift med Carl Sagan) har forsket mye i hvordan selve bestanddelene i våre celler evolusjonsmessig er resultatet av samarbeid og arbeidsdeling, noe som vår hjemlige Dag Olav Hessen har fulgt videre opp i sine skrifter. Det er altså upresist å si at naturen er uten moral. Den er uten en bevisst moral, hvilket er noe helt annet. Poenget her er at etikk og empati på ingen måte er menneskelige oppfinnelser, men derimot funksjonelle evolusjonsmessige tilpasninger (adaptasjoner) til et naturmiljø, og evnen til å føle med andre vesener er således et produkt av natursammenhengene, på samme måte som forelskelse er det. Dette er evolusjonsbiologi.

Hvis naturvernet skal være rotfestet i naturen og ikke i tilfeldige emosjonelle strømninger i menneskets kultur, er det helt nødvendig å akseptere økosystemenes premisser. Da kan man ikke være prinsipiell jaktmotstander når jakt både er en normal foreteelse i naturen og ikke minst påviselig mye mer natur- og dyrevennlig, samt overlegent mye mer ressursøkonomisk bærekraftig, enn oppdrett og husdyrindustri.

Grunnlaget for et konsekvent og fremtidsrettet naturvern må alltid være naturen selv, ikke kulturens oppkonstruerte idéer om en misforstått men velment ikkevolds-etikk som igjen baserer seg på feilaktige og overdrevne oppfatninger om naturens angivelige brutalitet. I virkeligheten er det slik at en prinsipiell jaktmotstand som bygger på tanken om at "mennesket nå er kommet på et høyere nivå hvor jakt ikke [lenger] er nødvendig," er en reell barrière mot naturaksept og respekt for naturverdiene - fordi dette natursynet implisitt setter Homo sapiens over resten av naturen og separerer det fra den. Dette er det motsatte av naturvern, det er et antroposentrisk natursyn som står i motstrid til et samarbeide med naturen vi i realiteten er en del av og for alltid avhengige av. Det er slik at dersom vi mislykkes i å akseptere naturen på dens egne premisser, aksepterer vi ikke oss selv, og dermed heller ikke nødvendigheten av å respektere og verne naturverdiene.

I et naturbasert verdensbilde fremstår fiskeoppdrett, pelsdyravl og industrielt husdyrhold som uakseptabelt fordi slike fenomener går på tvers av naturens egne mekanismer og skader dem alvorlig.

For å oppsummere:

* Oppdrettsfisk er avlet frem for å vokse mange ganger så raskt som villformer. Oppdrettsformene er også langt mindre hardføre og utholdende enn ville varianter. Når oppdrettsfisk rømmer og blander seg med villfisk, er dette derfor særdeles destruktivt, og evolusjonen trenger i ettertid lang tid for å gjennom seleksjon gjenopprette de opprinnelige egenskapene i arten det er snakk om. I eksempelvis norske lakseelver er slik genetisk forurensning erkjent som et alvorlig problem.

* Pelsdyrhold og selektiv avl av slike dyr medfører endringer i arvemassen over tid. Dette betyr at vi får eksakt den samme problematikken når pelsdyr rømmer. I tillegg kommer de tidligere nevnte etiske aspektene som går på dyrenes innesperrede og naturstridige liv i bur som mennesker har satt dem i.

* Verdens husdyrdrift er i nyere tid blitt svært industriell. Når det gjelder storfe, gir moderne arter mye mer melk pr. individ pr. år enn de tidligere formene. Slik har vi fått kyr med jur som sleper i bakken (båsen!) og som dyrene til dels selv tråkker i stykker med store sår og infeksjoner som resultat. Det moderne husdyrholdet har fremavlet kjøttraser hvor endog kalvene er så forvokste og misdannede at de ikke lenger kan føde naturlig, men må forløses med keisersnitt. Selvfølgelig er disse dyrene helt ute av stand til å klare seg ute i naturen. Utholdenhet, motstandskraft mot sykdom, muskelstyrke, orienteringssans og mentale kvaliteter ligger på et helt annet og lavere nivå hos de mest domestiserte husdyrene sammenliknet med hva som er tilfelle hos villdyrene. Det samme gjelder også den i ulve- og rovdyrsammenheng så omdiskuterte sauen. Dagens sauer er avlet frem for å gi høyest mulig avkastning. Mer hardføre saueraser som tåler mer og har større fysisk kapasitet og en mer funksjonell atferd overfor predatorer brukes bare sjelden eller slett ikke, fordi de ikke i samme utstrekning er økonomisk lønnsomme.

Et annet forhold som ikke er så øyeblikkelig påvisbart, er at produkter fra oppdrettede former av fisk og dyr som er avlet langt vekk fra sine utgangsformer trolig ikke har den samme ernæringsmessige kvalitet som ville varianter. Mennesket er gjennom evolusjonen tilvent å livnære seg på naturlig forekommende livsformer. Hva vil skje dersom menneskeskapte og til dels sterkt reduserte produkter erstatter disse over meget lang tid? Dette kan vi la være et åpent spørsmål, men det vil være svært uklokt å gå ut i fra at det ikke spiller noen rolle. Mennesket har en lang og til tider tragisk historie med manglende forståelse for basale sammenhenger. Da det ble påvist at den såkalte "kugalskap" (BSE, Bovine Spongiform Encephalopathy) skyldtes at man hadde brukt slakteavfall fra andre dyr som for for storfe, forsvarte landbruksinteressene seg med utsagn som at "det er det ingenting galt i, fordi det uansett dreier seg om de samme næringsstoffene i form av proteiner. Når de omsettes i dyrenes fordøyelsessystem vil det ikke ha noen betydning om utgangssubstansen var av animalsk opprinnelse eller fra plantekost." Nå viste det seg at det hadde meget stor betydning likevel, men det måtte altså skje en katastrofe innen det industrielle husdyroppdrettet før mennesket kom til denne erkjennelsen.

Dette er situasjonen i store deler av menneskenes husdyrhold. Å da være prinsipielt negativ til jaktutøvelse, som er å høste direkte av naturens overskudd på en bærekraftig måte, er et skudd i blinde, og et alvorlig sidespor.

Skal man verne naturen, er man nødt til å akseptere dens premisser. I så måte er dette helt utvetydig: Det finnes ingen naturbaserte eller økologisk gangbare argumenter mot en jakt som drives på store bestander og hvor grunnlaget er det samme som for andre dyr: Høsting av ressursene som finnes og fornyer seg selv der ute i det fri.

Trenger vi mennesker å jakte?

Det spørsmålet kan stilles mer presist: Trenger vi, og kan vi bruke, de ressursene i naturen som ville dyr kan gi oss?

Formodentlig vil få eller ingen hevde at vi bør klare oss uten animalske råvarer.

Neste spørsmål: Gitt at vi har behov for slike ressurser, hva er da galt å skaffe oss dem etter de samme prinsippene som andre dyr som lever i den naturen vi selv er sprunget ut av? Hva vil være galt med å gå på jakt og skaffe oss en ulvepels hvis vi tenker oss en situasjon hvor det lever flere tusen ulver i Skandinavia? (La oss her ha i bakhodet at i år 2001 levde det i følge offisielle bestandsestimater 3000 ulver i Romania og 2600 i Minnesota, to land som begge er mindre i flateinnhold enn Norge.)

På et rasjonelt grunnlag kan det vanskelig begrunnes at en jeger gjør noe galt dersom han eller hun går ut med et gevær og skaffer seg en ulvepels. En emosjonell reaksjon på dette er fordomspreget, og en oppfatning om at jakt er galt er økologisk ubegrunnet. Fremfor alt er den ikke naturbasert. En ulvepels er hverken mer eller mindre enn et funksjonelt plagg. Hvis jakten inngår i en naturlig sammenheng, og spesielt hvis ulven som pelsen er tatt fra er jaktet i nærområdet, har vi å gjøre med bærekraftig jakt. Bærekraft handler nemlig også om å bruke ressurser som finnes der man lever. Slik ville dyr gjør. Forutsatt at mennesket jakter etter slike prinsipper, er jakt biologisk og etisk forsvarlig. Å reise til andre verdensdeler og således bruke enorme mengder med energi for å skyte ned ulv (eller andre arter) for sportens eller troféets skyld, kan betegnes som høyst tvilsomt, og dette er da heller ingen jakt etter naturens eget mønster.

Hvis vi hadde tusenvis av ulver i Skandinavia, ville alminnelig jakt på ulv være biologisk forsvarlig. Hvilke prinsipielle argumenter finnes da mot jakt?

Det bør være klart at enhver prinsipiell motstand mot bærekraftig jakt innebærer at man distanserer mennesket fra den øvrige natur. Å gjøre det, betyr at man låser seg ute fra muligheten til å vise mennesket veien til en sameksistens med natur og dyreliv. Politisk vil det ha alvorlige følger for naturvernere å være mot jakt: Det ville nemlig medføre at de som hele tiden har påstått at natur- og dyrevern er et urbant fenomen fjernet fra det virkelige liv fikk gode argumenter, og hvis vi skulle være motstandere av jakt ville de ha helt rett.

At rovdyrmotstandernes konkurransemotiverte og egoistiske utryddelsesjakt er nøyaktig like naturdistansert er åpenbart, og også dette er enkelt å påvise biologisk-faglig. Like lett er det å vise at jakt er en helt naturlig prosess. Et naturvern som skal ha langsiktig troverdighet og innflytelse kan aldri stille seg negativt til at mennesket deltar i naturlige og bærekraftige prosesser på lik linje med og i dyp respekt for andre arter.