Jegere og ulven

Av Per Inge Østmoen

I Aftenposten den 28.09.2000 var det trykket på side 20 en reportasje skrevet av Eivind Fossheim, med overskriften "Ulven tar de fleste elgene."

Undertittelen lød som følger: "Ulven overtar jaktmarkene øst for Glomma og fortærer mesteparten av elgkjøttet. Bygdejegerne får nå bare en tredjepart av den tidligere kvoten. Samtidig har småviltjegerne forduftet, og ingen våger å slippe hunden løs i skogen på grunn av den aggressive ulven." Skogeier Christian Mathiesen er intervjuet, og siteres på at mens han tidligere skjøt 37 dyr på sitt område tar nå ulven mesteparten av tilveksten, og kvoten er nå redusert til seks dyr. "Mathiesen mener forvalterne av ulvebestanden må skjerpe seg. Med en ulvebestand i vekst må myndighetene bruke mer ressurser på å styre den, drive en effektiv overvåking og begrense bestanden straks det er nødvendig."

En annen jeger, Geir Erlandsen, forteller i reportasjen at han sluttet som jeger etter at "hamiltonstøveren Zita ble revet ihjel av ulven."

Hvis man skal kommentere ordbruken i reportasjen, må sies at beskrivelsen av ulven som "aggressiv" er sterkt ladet og egnet til å gi et skjevt bilde av den. Det er her viktig å forstå at det utelukkende handler om naturlig jaktatferd, og at vi bør unngå feilaktige forestillinger om den grusomme og lystmorderiske ulven som dreper for fote og utrydder alt på sin vei.

Slike konflikter som beskrevet ovenfor må vi som er tilhengere av ulven naturligvis ta alvorlig. Problemet med ulv i forhold til jakthunder og jaktformer som innebærer at hunder slippes løs har tidligere vært diskutert blant ulvetilhengere. Det synes ikke til å komme fra at denne type jaktformer vanskelig kan kombineres med tilstedeværelse av ulv. Her må jakten fortsette, men andre jaktformer enn de som innebærer bruk av løshunder må brukes.

Spørsmålet om ulvens innvirkning på viltbestandene er langt mer sammensatt. Det synes helt urealistisk at ulven på lang sikt skal desimere en viltbestand alvorlig eller utrydde den. Ulven og klovviltet har sameksistert i titusenvis av år uten at sistnevnte har blitt utryddet. Et annet ikke uvesentlig moment er at samtidig har mennesket vært med på å dele naturens goder på lik linje med ulven og alle andre dyr, og det er berettiget å stille spørsmålstegn ved selve den tankegang at mennesket har en fortrinnsrett til naturressursene.

Når det gjelder ulvens effekter på annet vilt, fremstår det som sannsynlig at dens tilbakekomst til områder hvor den har vært fraværende i en lang periode vil resultere i en initial og muligens signifikant reduksjon av byttedyrpopulasjonene. Dette på grunn av at byttedyrene i mellomtiden ikke har vært utsatt for predasjonspress. Fraværet av predasjonspress har naturligvis medført at byttedyrenes genetiske egenskaper har blitt svekket, fordi en maksimal evne til å unngå predatorer er avhengig av en kontinuerlig tilstedeværelse av rovdyr. I fravær av predatorer blir denne evnen mindre, noe som dermed også reduserer viltets livskraft. Derfor er det slik at ulven gjennom sin predasjon faktisk foredler klovdyrbestandene. En populasjon av elg, hjort, villrein eller rådyr som ikke er vant til å måtte utvikle sine sanser og fysiske egenskaper i tilstrekkelig grad vil være sårbar.

Konklusjonen må bli at en nedgang i bestanden av ulvenes primære byttedyr må kunne forventes, selv om denne nedgangen med all sannsynlighet vil være midlertidig slik at bestanden av byttedyr etter noen år vil stabilisere seg på et normalnivå. Erfaringene fra amerikanske Isle Royale i Michigan indikerer dette, men det er nødvendig å innhente kunnskap fra flere lokaliteter for å kartlegge det mønster i bestandsutviklingen av klovdyr som kan forventes etter at ulven har kommet tilbake i faunaen.

At elg eller andre dyr skal bli utryddet av ulven slik at jaktmulighetene på lengre sikt er ødelagt, må betegnes som en biologisk umulighet. I tillegg kommer at ulven i seg selv er et jaktbart pelsvilt. Det siste momentet har i liten grad blitt trukket inn i debatten, fordi forvaltningsregimet i skrivende stund (oktober 2000) baserte seg på å tillate en minimumsbestand med det siktemål å oppfylle Bernkonvensjonen av 1989, og ikke på hva som fra et ulvevenn- og naturvernstandpunkt burde være tilfellet: en gjennomtenkt målsetning om å gjenetablere en tallrik og livskraftig ulvebestand for ulvens og naturens egen skyld. Dette vil forhåpentligvis endre seg, slik at vi kan få en norsk natur som inneholder levedyktige og bærekraftige bestander av både ulv og dens byttedyr.