Hva er en "levedyktig" ulvestamme?

Av Per Inge Østmoen

Levedyktighet - hva er nå det?

Dette omstridte spørsmålet kan man skrive meget langt om, og likevel vil det knapt bli noe fullstendig svar. Egentlig er det beste svaret at dette strengt tatt ikke er noe som det er realistisk mulig for mennesket å avgjøre, men at optimalsituasjonen er en dynamisk tilstand hvor bestandene uavbrutt justeres av alle aktørene i det økologiske samspillet, derunder også mennesket med sin jaktbeskatning forutsatt at det er en høstningsjakt hvor man tar av overskuddet. I den samtidige virkelighet har det imidlertid ofte blitt slik at mennesket alene og etter kortsiktige politiske og økonomiske hensiktsmessighetsbetraktninger avgjør hvor stor populasjon som skal få lov til å eksistere, altfor ofte uten hensyn til dyrenes og natursammenhengenes egne krav og behov. Derfor er det berettiget å skrive om og diskutere dette emnet.

Først og fremst må vi søke å klargjøre hva som skal menes med "levedyktig." En bestand på noen hundre dyr kan utvilsomt overleve i lang tid dersom det i stort omfang skjer genetisk utveksling med andre populasjoner, og spesielt dersom den vokser. I en slik situasjon kan man vanskelig snakke om en "minste levedyktige ulvebestand" på et definert antall dyr, fordi hele totalpopulasjonen influerer på bestandens levedyktighet. Hvis vi med levedyktig mener at populasjonen skal kunne vokse, så er to ulver tilstrekkelig, for å sette det helt på spissen. Men dette er selvfølgelig en overforenkling som på ingen måte er noen fullgod retningslinje for forvaltning av ulv.

Hvis vi derimot sikter til en gitt populasjons levedyktighet over tid, blir det mer komplisert. I utgangspunktet står vi overfor to avgjørende biologiske parametre som er separate men likevel nært forbundet, nemlig a) genetisk variasjon innen en populasjon og b) graden av innavl.

Genetisk variasjon refererer til mengden av forskjellige gener innenfor en populasjon, sagt med andre ord den genetiske spredning som måles i antallet gener som forekommer i mange varianter i den aktuelle populasjonens individer. Et gitt gen, som eksempelvis styrer utviklingen av netthinnen eller benmuskulaturen, kan forekomme i mange varianter kalt alleler. Denne genetiske variasjonen er det langsiktige resultatet av den naturlig forekommende mutasjonstakten i naturen, og den spiller en nøkkelrolle i hva vi kaller "evolusjonær tilpasningsdyktighet," dvs. en populasjons evne til i ubegrenset tid å frembringe et antall levedyktige individer som kan møte og suksessfullt (= med reproduksjon) overleve alle de miljøbelastninger som de møter i sitt livsmiljø. Disse faktorene er bestemmende for en bestands langsiktige overlevelsesevne. Små, gjerne ørsmå, ulikheter i for eksempel morfologi, utviklingstakt, motstandskraft mot en bestemt parasitt, eller fysiologiske og metaboliske karakteristika som skapes av disse forskjellene, kan være avgjørende for å sikre overlevelse i et naturmiljø. Alle disse variablene har et genetisk opphav, og en stor grad av genetisk variasjon i en populasjon øker derfor sannsynligheten for at et stort antall av individene overlever den totale sum av alle de forekommende miljøbelastninger, mens en liten grad av genetisk variasjon, dvs. stor genetisk likhet, derimot øker risikoen for utryddelse pga. manglende evne til å adaptere seg til miljøets betingelser.

Innavl

Enda alvorligere blir situasjonen dersom vår hypotetiske populasjon ikke bare er katakterisert av liten genetisk variasjon, men dertil rammes av innavl. Innavl oppstår når nært beslektede individer parer seg med hverandre slik at frekvensen av doble sett gener som koder skadelige eller sykdomsfremkallende egenskaper øker i hvert enkelt individ. (alle gener foreligger som kjent i par, fordi ett gen arves fra mordyret og ett fra fardyret) For å anskueliggjøre dette, kan jeg nevne at et menneske bærer i gjennomsnitt på mellom seks og åtte gener som koder for alvorlige og dødbringende sykdommer og/eller misdannelser. Når dette sjelden slår ut, er det fordi disse skadelige arveanleggene typiske er hva vi kaller recessive eller ikke-dominante, og i kombinasjon med et friskt gen fra det andre foreldredyret vil det være uskadelig. Ved innavl ser man imidlertid en opphopning av skadelige gener, fordi paring mellom nært beslektede individer dramatisk øker muligheten for at avkommet arver to dårlige arveanlegg. Da blir genetiske skader og misdannelser følgen, men når dette blir påvisbart har innavlen i regelen allerede pågått i til dels mange generasjoner. Synlige skader er altså bare sluttproduktet i en lengre negativ genetisk utvikling med akkumulasjon av skadelige gener.

Et viktig begrep her er generasjonstiden, eller det tidsintervall som går mellom to suksessive generasjoners avkom. Gjennom forsøk med arter som har et kort generasjonsintervall, som bananfluer og gnagere, har man eksperimentelt innavlet dyrene, og vi skal her være klar over at de genetiske prinsipper er helt like uansett om det dreier seg om bananfluer, rotter, mennesker eller ulver. For alle arter gjelder at svær innavlsdepresjon med manifeste skader viser seg etter mellom 10 og 20 generasjoner. Før dette har en gradvis om enn skjult svekkelse funnet sted. Problemet med ulven er at generasjonsintervallene er så lange at det tar lang tid før skadene viser seg, og dette gjør at erkjennelsen av disse mekanismene kan trenge en tilsvarende lang tid på å slå gjennom. I mellomtiden er det overveiende sannsynlig at en høy frekvens av moderat skadelige gener i en populasjon fører til redusert livskraft og livskvalitet før situasjonen kommer så langt at store skader som eksempelvis blindhet oppstår. Redusert fruktbarhet, kortere livslengde og små misdannelser er effekter som kan utvikles lenge før store skader melder seg.

Spørsmålet er om vi ønsker en minimumsbestand av ulv som er så liten at den i verste fall vil være avhengig av regelmessig intervensjon i form av utsetting fra mennesker for å overleve. Linda Laikre er en internasjonalt anerkjent svensk genetiker som anser at en vesentlig større bestand enn 500 ulver er nødvendig for langsiktig overlevelse med bibeholdt evolusjonært potensiale. Dersom Skandinavias ulvebestand er å betrakte som reproduktivt isolert, tar man utgangspunkt i hvor stor populasjonen i Skandinavia må være for langsiktig overlevelse i ubegrenset tid. I hvilken grad den skandinaviske ulvebestanden faktisk er reproduktivt isolert er et helt annet spørsmål.

De nevnte dyreforsøkene indikerer at liten ulvepopulasjon på 200 individer som overhodet ikke tilføres nytt genmateriale er meget utsatt for å dø ut, kanskje i løpet av 50-200 år, tatt i betraktning ulvens generasjonsintervall på +/- fire-fem år. Hvis en populasjon skal kunne opprettholde eksisterende genetisk variasjon og minimalisere risikoen for innavl, og dertil være stor nok til å beholde sitt evolusjonære potensiale nå og i fremtiden, må populasjonen enten være så stor at den selv skaper og opprettholder den nødvendige genetiske variasjon, eller den må ha en regelmessig naturlig genutveksling med tilgrensende populasjoner. I det siste tilfellet vil den teoretiske nedre grense for langsiktig levedyktighet ligge på et lavere individantall enn dersom det foreligger en reproduktiv isolasjon. Hvis bestanden derimot er reproduktivt isolert, må bestanden være av en betydelig størrelse for å være varig levedyktig. Genetikere, eksempelvis Laikre, snakker her om en bestandsstørrelse på 3500-5000 dyr.

I en stor bestand vil den eksisterende genetiske variasjon utnyttes optimalt, og den naturlige mutasjonsfrekvensen vil over tid sørge for at eventuell tapt genetisk variasjon gjenoppbygges over lang tid. Man skal også ta i betraktning at en større populasjon alltid vil ha en større kontaktflate, fordi kontaktpunktene med tilgrensende bestander øker proporsjonalt med antall utvandrende individer. Dertil må man anta at en slik kontaktmulighet også står i forhold til det geografiske utbredelsesområdets størrelse.

I en voksende bestand vil utarmingen av den genetiske variasjon bremses ned. Den genetiske variasjon i en gitt populasjon står nemlig i en nær sammenheng med det totale antall individer, ettersom hvert enkeltindivid aldri kan bære mer enn to varianter av det samme genet (ett fra hvert av foreldrene). Hvis antallet individer er meget lite slik som tilfellet var med den skandinaviske ulvebestanden i april 2002, og blir liggende på et lavt nivå over en lengre periode uten genutveksling med fremmede ulver, reduseres også antallet varianter. Da blir det forståelig at en kombinasjon mellom liten genetisk variasjon og innavl virkelig er katastrofal. En slik genetisk ødeleggelse må unngås dersom arten skal overleve. Vi - eller rettere sagt naturen - må altså ha flere ulver. Hvor mange ulver som er nødvendig for en langsiktig overlevelse med optimal livskraft, er som sagt helt avhengig av hvorvidt populasjonen får en stadig tilførsel av gener fra innvandrende individer, eller om den er reproduktivt isolert.

Er så ulvene i Skandinavia reproduktivt isolert?

Nei, etter alt å dømme er de heldigvis ikke det. På senvinteren og våren 2002 fikk en enslig utvandrende hannulv stor oppmerksomhet både i offentligheten og i forskningsmiljøene da den vandret fra Finland til Sverige, og dermed viste at en påviselig genetisk utveksling faktisk skjer i nordområdene. Samtidig er det påvist at de skandinaviske ulvene har et østlig opphav, noe som betyr at dagens skandinaviske ulvebestand har re-etablert seg selv etter ulveutryddelsene i Norge og Sverige ved hjelp innvandring fra øst. Denne innvandringen fra øst må ha foregått i større eller mindre omfang så lenge ulven har levd i Skandinavia. Hvis den fortsetter i fremtiden, er perspektivene mye lysere for den skandinaviske ulven, fordi den for bestanden så viktige genetiske utveksling virkelig er en realitet.

En hypotetisk situasjon

Hvis vi tar et hypotetisk utgangspunkt i en teoretisk skandinavisk totalpopulasjon på 4000 individer, kan vi som et tankeeksperiment sette bestandstallet til 2000 dyr i Norge og 2000 i Sverige. Hvis vi videre antar at 4000 dyr bare lever av elg, (noe de ikke gjør fordi ikke alle flokker spesialiserer seg på elg) vil hver ulv spise fra 12-16 elger i året, avhengig av flokkstørrelse. Fire tusen ulver vil altså spise 52 000 elger hvis vi for tankeeksperimentets skyld tenker oss at ulvene lever bare av elg. Det høres mye ut, men her er det slik at alle ulvene lever ikke av elg. La oss da ta utgangspunkt i at i Sverige alene lever det anslagsvis 300 000 elg, 500 000 rådyr og 13-14 000 villsvin. Det er uten videre klart at hvis vi tar for oss hele Skandinavia er det hevet over tvil at området har biologisk bæreevne til å livnære flere tusen ulver og i tillegg både bjørn, gaupe og jerv. La det også være nevnt at den tilstanden som har hersket i Skandinavia fra år 1890 til 1980 med et relativt fravær av store predatorer er en definitivt unaturlig tilstand. At mennesker fortrenger eller utrydder arter de oppfatter som næringskonkurrenter eller på andre måter brysomme, er ingen bærekraftig praksis.

Når det gjelder spørsmålet om det antall ulv i Skandinavia som må ha eksistert her i historisk tid, vet vi at i Norge alene ble det mellom 1846 og 1860 felt/avlivet 3900 ulver. I Sverige ble det i følge Rovdjursutredningen felt 6790 ulver mellom 1827 og 1839. Det er sannsynlig at disse tallene er for høye, siden det i perioder var skuddpremie på dyrene, og enkelte så sitt snitt til å levere inn labber eller hoder flere ganger. Det kunne nok også forekomme at hundelabber ble tatt for å være fra ulv. Imidlertid er det liten tvil om at det i Norge og Sverige inntil for 150 år siden regelmessig levde flere tusen dyr totalt på samme tid. Dette førte ikke til utryddelse av hverken vilt eller mennesker. At særlig elgen, men også rådyret, siden har hatt en meget sterk - kunstig sterk - økning skyldes ikke bare fraværet av ulv og bjørn, men i enda større grad endrede driftsformer innen skogbruket.

Vi vil likevel understreke at vi ikke med dette går ut med noen anbefalinger av antall ulver som etter vår mening bør finnes i Skandinavia. Poenget er å vise at den skandinaviske naturen er i stand til å brødfø et mye høyere antall individer av ulv enn de politisk bestemte forvaltningsmålsetninger som var gjeldende i Norge i april 2002, og som må betegnes som meget lave både sett i forhold til biologisk hensiktsmessige sikkerhetsmarginer og områdets biologiske bæreevne.

Ulv og mennesker kan sameksistere

Dette forteller erfaringene fra Minnesota, hvor det i følge overslag fra år 2001 på det tidspunktet levde 2600 ulver i en stat som har et flateareal på 219 318 km2. Til sammenlikning er Norges flateareal 323 895 km2. Det vil si at i en stat som er bare to tredjedeler av Norge i størrelse, lever det over 2500 ulver. Det bor ikke bare ulver, men 4 919 749 mennesker der i Minnesota. I Minnesota er det i følge informerte norske jegere "umulig" å jakte med løs hund. Derimot er det ingen tegn til at viltbestandene tar skade av en ulvebestand som, sett på bakgrunn av de minimalistiske norske offisielle bestandmålsetninger som var gjeldende på samme tid, fortoner seg som gigantisk. Det jaktes som før i Minnesota, og alle de vanlige jaktbare dyrene forekommer i store antall i Minnesotas skoger, ikke minst de klovdyrene som er ulvens fremste byttedyr. Ettersom det arealet i Minnesota hvor det lever ulver er mindre enn 219 000 km2, forteller dette at en skog med et rikt biologisk mangfold hele veien gjennom alle næringskjeder har en meget stor biologisk bæreevne. Imidlertid virker det som om ulvebestanden i Minnesota har nådd en naturlig balanse hvor den ikke øker ytterligere, noe som igjen viser at naturens egne mekanismer regulerer dyrebestandene.

I samme åndedrag faller det naturlig å nevne hva den svenske rovdyrforskeren Linn Svensson berettet om i et foredrag som hun leverte på det svenske Vargsymposiet i Vålådalen i mars 2001. Linn Svensson hadde på forhånd i et år vært forskerassistent i The Carpathian Large Carnivore Project. Med frapperende veltalenhet og sakkunnskap fortalte hun om skogsområdene i Karpatene, som i år 2001 huset Europas tetteste bestander av store rovdyr. I de aktuelle skogslandskapene i Romania levde det i år 2001 det mellom 3400 og 3000 ulver, 5400 bjørner og 1500 gauper.

Forøvrig var det samtidig 10 millioner sauer og 23 millioner mennesker i hele Romania. Romanias flateinnhold er forøvrig 230 000 km2, mens Sveriges er 450 000 km2, mens Norges landareal som nevnt ligger mellom disse to. Disse tallene burde sette den skandinaviske ulve-og rovdyrdebatten i et visst perspektiv.

Nedre grenser for levedyktighet?

Man kan stille spørsmålet om ikke stammen kan komme ned til en teoretisk nedre terskel hvor den genetiske variasjonen blir for liten for fortsatt overlevelse. Svaret er at hvis den genetiske variasjon virkelig blir for liten, vil de enkelte individer ikke lenger klare seg i et naturlig miljø med sine klimavariasjoner, mikroorganismer, variasjoner i byttedyrenes art og egenskaper osv. Dette fordi livet i et naturlig miljø forutsetter kontinuerlig adaptasjon, noe som igjen krever genetisk variasjon ved at et visst gen forekommer i mange ulike varianter eller alleler. Genetisk variasjon er vesentlig for adaptasjon og dermed evolusjon, og tilstrekkelig genetisk variasjon er derfor nødvendig for langsiktig overlevelse.

Imidlertid finnes det ingen definérbare grenser for på hvilket nivå variasjonen er for liten. Det betyr at en svært liten populasjon som vokser, meget vel kan klare å overleve og danne en levedyktig bestand, på samme måte som en stor og voksende bestand også teoretisk kan være utrydningstruet dersom den lider manglende genetisk variasjon fordi individene er genetisk like. Naturen følger, i motsetning til hva som ofte er tilfellet med menneskets ulike politiske disposisjoner, ikke rigide regler. De fire sentrale evolusjonære mekanismer, som er seleksjon, mutasjon, genetisk drift og migrasjon, sørger i sum for at noen definerte grenser for overlevelsesdyktighet aldri kan fastslås. Hva vi kan si, er at i en situasjon hvor individantallet er lite og stammen trues av både genetisk utarming og mulig innavl, er det avgjørende viktig at antallet dyr får lov til å vokse.

Internasjonale erfaringer fra blant annet Yellowstone i USA viser at små utgangspopulasjoner som får anledning til å vokse, kan gi opphav til levedyktige bestander, og det er heller ingen tvil om at svært mange arter som eksisterer i dag ikke hadde overlevd dersom ikke plastisiteten av dyrs genmateriale hadde vært så stor at dyrene det er snakk om kan overleve en genetisk flaskehals til tross for at populasjonen på et tidspunkt har ligget nede på et lavt nivå. På den annen side er det også meget sannsynlig at mange populasjoner i Jordens biologiske historie har dødd ut på grunn av innavl og utilstrekkelig genetisk variasjon. Men dette kan av naturlige grunner ikke dokumenteres selv om all vitenskapelig erkjennelse tilsier at det er slik. Det er som kjent de overlevende som setter spor etter seg.

Om de svenske bestandsmålsetningene for ulv

Det har vært en utbredt misforståelse i skandinavisk og især i norsk ulvedebatt at de svenske fagmiljøene anser 500 dyr for å være et tilstrekkelig høyt antall på lengre sikt. Det er helt feilaktig, da 500 er et tall for kortsiktig overlevelse. Hvilket fremgår av det nedenstående utdrag fra den svenske Rovdjurspropositionen av 1999:

(Sitat fra http://www.pressi.com/pressi-html/20935.html):

Regeringskansliet (Miljödepartementet)15.12.2000

Rovdjurspropositionen

- På en rad områden innebär propositionen en förstärkning eller utveckling av utredningens förslag, säger miljöminister Kjell Larsson. Propositionen innehåller bland annat följande:

* Nationella etappmål och miniminivåer för rovdjurens utveckling till livskraftiga stammar. Etappmålen gäller för varg och järv, miniminivåer för lo, björn och kungsörn.

* Etappmålet är ett delmål för stammarnas tillväxt mot en nivå där artens fortsatta existens i Sverige kan anses långsiktigt säkrad. När etappmålet uppnåtts ska en förnyad bedömning göras om mål för antal och utbredning. Innan etappmålet uppnåtts bör skyddsjakt bara tillåtas i begränsad omfattning.

* Miniminivån anger vilken förvaltningsstrategi som bör tillämpas och är inte ett mått på vilket antal individer som är önskvärda av en art. Målet med förvaltningen är att arterna ska öka i antal utöver miniminivån, till sådana nivåer att de med större säkerhet långsiktigt kan bevaras i den svenska faunan.

* Varg: Etappmålet för vargstammen är cirka 20 föryngringar per år i Sverige. Det motsvarar totalt cirka 200 individer. Då detta etappmål nåtts ska en grundlig utvärdering av utbredningens effekter göras. Därefter beslutas om ett eventuellt nytt etappmål eller en miniminivå. Med tiden bör en nivå för antalet vargar kunna anges, som bättre står i överensstämmelse med de nivåer som med vetenskapliga utgångspunkter bedömts vara nödvändiga för en kortsiktigt livskraftig vargstam, det vill säga minst 500 individer. Målet för vargstammens utbredning ska vara att stammen på naturlig väg sprider sig över landet. I renskötselområdet ska vargen begränsas till de områden utanför renskötselns åretruntmarker där den gör minst skada. - Sitater slutt.

Fem hundre dyr er altså i følge den svenske forvaltningen, og den ekspertise som man i Sverige har valgt å støtte seg til, et mål på kortsiktig livskraft. Dette er viktig, ettersom det i ulvedebatten i Norge ofte har blitt hevdet at den svenske forvaltningsmålsetningen på 200 individer er en endelig målsetning for langsiktig levedyktighet. Det er altså feilaktig, og 200 dyr var utelukkende et etappemål mot høyere nivåer som man ønsket å nå dersom det blir politisk mulig. Her er det viktige poenget at man i Sverige i 1999 også gikk inn for at dette skal bli politisk mulig, ved å legge føringer som leder frem til en slik utvikling. Vi gir vår honnør til denne fremtidsrettede og positive forvaltning.

Ulvens predasjon i økosystemene er en positiv faktor

En utryddelse av jaktbart vilt vil videre aldri skje som følge av rovdyrpredasjon. Ingen rovdyr spiser opp og utrydder sitt eget næringsgrunnlag. Angående rovdyrenes og ulvens potensielle effekt på byttedyrbestandene, er det en kjensgjerning at byttedyr og predatorer har tilpasset seg hverandre gjennom millioner av år, og at byttedyrene over tid utvikler strategier for deteksjon, flukt og kamp. Et vesentlig moment som altfor sjelden har vært fremme i debatten, er at en kontinuerlig tilstedeværelse av naturlige predatorer er en forutsetning for utvikling og opprettholdelse av villdyregenskaper, og disse egenskapene bidrar til å gjøre villdyrfaunaen til noe fundamentalt forskjellig fra tamdyrene. Her ligger mye av nøkkelen til forståelse av predatorenes plass og rolle i faunaen: Det såkalte predasjonspress mot byttedyrene er helt sentralt for å vedlikeholde sterke villdyregenskaper. Utholdenhet, sansevarhet, hurtighet og en rekke andre egenskaper eksisterer bare på grunn av at dyrene har blitt utfordret til å utvikle dem, slik at de som i størst grad har hatt disse egenskapene har blitt selektert for, de har overlevd og formert seg. Uten predasjonspress fra kontinuerlig tilstedeværende predatorer vil dyrenes egenskaper svekkes.

Hvor gjennomgripende og omfattende denne adaptasjonspress fra byttedyrenes side er, og at den også omfatter psykiske og mentale kvaliteter, er forøvrig illustrert på en ypperlig måte i Science for 09.02.2001, VOL 291, i en artikkel av Joel Berger, Jon E. Swenson og Inga-Lill Persson, og som har tittelen "Recolonizing Carnivores and Naïve Prey: Conservation Lessons from Pleistocene Extinctions." Artikkelen tar for seg byttedyrpopulasjoners effektive atferdsmessige tilpasning til predasjon, og hvordan viltet i løpet av relativt kort tid utvikler mestringsstrategier for å øke sin overlevelse.

Det er altså slik at viltet utvikler både fysiske og psykiske sterke egenskaper for å bedre sin overlevelse, og dette gir dyr som er kvalitativt ulike menneskenes domestiserte dyr. Vi mennesker bør avholde oss fra å styre ville dyrs evolusjon i retning av svekkede villdyregenskaper, men derimot respektere natursammenhengene og dermed faunaens livskraft og utfoldelsesevne.

"Hvorfor skal vi bry oss med dette?" sier kanskje noen.

Svaret er at bare dersom vi klarer å tillegge natursammenhengene, derunder villdyregenskapene, en egenverdi som vi respekterer, vil mennesket kunne unngå å kultivere, ødelegge og omforme jordens natur i en slik grad at de fleste livsformer blir menneskesivilisasjonens kunstprodukter i en gigantisk kultivert hage hvor avdempning, redusering og domestisering er gjennomgangsmelodien. I tillegg til at dette reiser det etiske spørsmål om hvorvidt mennesket egentlig har rett til å gjøre dette, kommer at i siste instans vil også mennesket rammes av sine egne misgjerninger, selv om tidsperspektivene er lange. Disse tingene vedrører villdyr og natursammenhenger i et meget langt perspektiv, og vi er nødt til å være bevisste om at de beslutningene vi treffer i dag har innvirkning på betingelsene for annet liv i de kommende århundrer og årtusener. En ansvarlig politikk overfor natursammenhengene må ta utgangspunktet i dette faktum.

Å vise respekt for og bevare natursammenhengene er derfor et fundamentalt etisk imperativ. Derfor må ikke målet vårt bare være å bevare en dyreart, men å bevare selve naturens mangfold, rikdom og intensitet. Noe som fremfor alt innebærer å respektere dens egenverdi og autonomi. Forsvaret for ulven må inngå i et slikt perspektiv, og da blir ikke problemstillingen bare hvordan vi skal sikre en levedyktig ulvebestand, men hvordan vi skal sikre naturens villskap og livskraft nå og i fremtiden.

Vår utfordring

Forvaltningen av biologisk liv må bygge på biologi. Det er helt avgjørende at en fremtidsrettet og ansvarlig forvaltning ikke bare blir til en isolert artsbevarelse på minimumsnivå definert ut fra en tolkning av internasjonale konvensjoners minimumskrav, men at forvaltningen tar konsekvensen av at vi har å gjøre med større natursammenhenger og komplekse økosystemer, og at det er er disse i sin helhet og ikke bare noen enkelte arter som skal respekteres og bevares. Dette er hva vi mener med å la naturens egne premisser være hovedfundamentet for politikken.

ALPHA-gruppen finner det prinsipielt ikke riktig å forsøke å gi anvisninger om konkrete optimale bestandstall for ulv, fordi spesifiserte antall er sekundære i forhold til det vesentlige, som er aksept og forståelse for ulven og dens plass i økosystemet. Når denne aksepten er til stede, vil resten gå av seg selv. Det viktige er derfor at vi i fellesskap arbeider kontinuerlig for en øket forståelse for ulv i Skandinavia og for den rollen ulven spiller i vår natur. Dette arbeidet vil alltid være aktuelt uansett bestandsstørrelse og forvaltningspolitikk, og siden de samme grunnleggende utfordringer i forhold til husdyrnæringer, ulveskeptiske jaktinteresser og mennesker som føler frykt for ulv ventelig vil fortsette å være aktuelle, vil en slik fremtidsrettet strategi være den beste måten å møte utfordringene på. I dette bildet vil utvikling og finansiering av egnede forebyggende tiltak mot ulvepredasjon på husdyr være et sentralt satsningsområde for å muliggjøre å leve med ulv i Norge og Skandinavia, sammen med et vedvarende arbeide for å øke befolkningens kunnskap om og forståelse for ulv og økosystemet den er en naturlig del av.