Ulv i skogen - en fare?

Av Runar Næss og Per Inge Østmoen

Når det lever ulver i et område er det naturlig at mennesker som også befinner seg i det samme området på en eller annen måte får befatning med dem. Som regel skjer dette ved at man hører fjerne ulvehyl nå og da, men iblant skjer det at menneske og ulv kommer innen hverandres synsvidde. For mange kan dette virke skremmende, og det kan være nyttig å her ta en liten gjennomgang av hvilke situasjoner som kan oppstå.

Vi skal her ta utgangspunkt i en situasjon som i oktober 2000 ble omtalt i mange av landets aviser. En tømmerhogger i Rendalen, Knut Gisle Nyberget, reiste til stedet i skogen hvor han skulle arbeide, da han med ett fant seg omringet av ni ulver. Ifølge tømmerhoggeren holdt ulvene seg på en avstand mellom 30-50 meter unna ham, mens de småløp i ring. En av ulvene reiste bust og knurret. Tømmerhoggeren følte seg truet, og i følge Hamar Arbeiderblad uttalte han følgende: "Det hele var egentlig ganske nifst. Spesielt da den største ulven, trolig lederen av hele flokken, reiste hårene over ryggen og nakken og ga noen knurrelignende lyder. Han la også ørene bakover og var ikke særlig pen å se til." Han forteller at han satte fra seg motorsagen, klappet i hendene og skrek. "Ulvene enset det ikke," sier han. Da han opplevde situasjonen som temmelig ubehagelig, trakk Nyberget seg så etter en halv time "så stille og rolig som mulig" tilbake.

I det samme avisoppslaget tok forøvrig Nyberget, hans kone og arbeidsgiver til orde for at ulven må beskattes sterkere, og kraftuttrykk ble brukt. Tømmerhoggeren selv sa "nå er det for mye" [ulv]. Dette er imidlertid en totalt subjektiv meningsytring, og har ingen ting med fakta å gjøre. Saken er den at hr. Nyberget syntes det var for mange ulver rundt ham selv. Det samme gjelder skogeieren Ingar Simensens utsagn: "Det er jo helt for jævlig at myndighetene kan la det gå så langt at slikt skjer. Nå må myndighetene gjøre noe." Det er selvfølgelig enhvers rett å mene dette, men det må advares mot å ta slike utsagn som uttrykk for udiskutable sannheter når det er subjektive og sterke personlige meninger det er snakk om.

Dette er det faktiske forhold: Ulven holdt en avstand på 30-50 meter. Ulven småløp i ring. En ulv reiste bust og vokaliserte. Alt dette er naturlig atferd hos ulv. Avstanden var disse ulvenes fluktavstand til mennesker (denne varierer fra individ til individ). Reising av rygghår, legge ørene bakover og vokalisere (knurre) er ulvens måte å vise at den er ukomfortabel/usikker, og den varsler fare. Løp i ring er nok et uttrykk for usikkerhet/utrygghet.

I dette tilfellet har en mann observert en ulveflokk på 30-50 m avstand. Ulvene blir usikre, og viser dette tydelig med atferden sin. Er dette et genuint problem?

Kanskje på sikt. En fluktavstand (den avstand en ulv ikke vil bevege seg innenfor i forhold til et menneske) på 30-50 m er ikke unormalt for en ulv, men i Norge, med vår utbredte ulvefrykt og manglende kunnskap om (og toleranse for) ulv ville det vært ønskelig at denne avstanden var noe lenger. Uten inngrep fra vår side vil denne avstanden bare fortsette å minske med årene, som følge av økende eksponering til mennesker. Dette er bl.a. årsaken til at mange finner ulven nærgående og feilaktig oppfatter den som "truende" fordi fluktavstanden har minsket vesentlig de siste 100 årene, som følge av en enorm befolkningsvekst, som følgelig har gjort ulven mindre sky overfor mennesker. Med andre ord, det har skjedd en habituering.

Det finnes ulv i Yellowstone National Park (USA) og Algonquin Provincial Park (Canada) som p.g.a. sterk eksponering for mennesker har fluktavstand helt ned mot null. Den ene av oss (Runar) har hatt vill ulv bare 3 meter fra seg i Yellowstone nasjonalpark, uten at det var snakk om noen faresituasjon, og som medlem av Yellowstone Association Institute har jeg (Runar) deltatt i møter hvor temaet nettopp var hvordan behandle habituerte ulver.

Et spørsmål man her kan stille seg er: Kan slik "nærkontakt" mellom menneske og ulv innebære noen risiko for de involverte menneskene? Hva vil kunne bli resultatet dersom ulvens fluktavstand fra mennesker stadig blir mindre? Hvis vi tenker oss en utvikling hvor den økende eksponeringen for mennesker resulterer i en stadig reduksjon, er det en teoretisk mulighet for at dette kan lede til farlige situasjoner?

Vi vet at ethvert dyr har en kritisk avstand hvor et truet dyr ikke lenger har alternativet å flykte, og følgelig blir tvunget til å forsvare seg. Dette gjelder også eksempelvis elg. De fleste har hørt om hvordan elg kan gå til angrep på folk dersom man kommer for nær dyret. Imidlertid forutsetter dette at dyret føler seg truet, og det er slett ikke gitt at dette skjer ved habituering (tilvenning) til mennesker, men det er en hypotetisk risiko.

Det har forekommet fem tilfeller hvor mennesker har blitt skadet av habituert ulv i Algonquin Park i Canada, men bare to av disse er klassifisert som "angrep." Kun ett er klassifisert som et predatorisk angrep, der en baby ble bitt og kastet en meter bortover bakken før ulven ble skremt og stakk. De andre tilfellene har vært "ulykker," der folk har blitt bitt eller skadet som følge av ulvens nærgåenhet, men ikke som følge av aggresjon eller predatorisk atferd. Det har dreid seg om nysgjerrighet og pågåenhet fra ulvens side, og altså ikke angrep. En ulv i Algonquin skadet en 11 år gammel gutt som lå i en sovepose, men ingenting bekreftet at gutten var målet for "angrepet." Det viste seg nemlig at ulven først hadde bitt i soveposen, for så å gripe tak og bite over guttens hode, da trolig for å trekke ham ut av posen. L. David Mech finner dette tenkelig ut i fra at han i Alaska har erfart at ulver gjentatte ganger forsøkte å stikke avgårde med tomme soveposer. Ulver (og hunder) er kjent for å ha en forkjærlighet for lodne og myke gjenstander, og ulver i fangenskap kan ofte gripe tak i ullgensere og votter. Hvis menneskene så reagerer med redsel og rykker til, kan biterefleksen lett utløses, og hendelsen vil kunne klassifiseres feilaktig som et angrep. Det samme gjelder hunder. Hvis en hund har tatt noe i munnen og man rykker brått i det hunden har tatt tak i, biter den til som en følge av refleks. Dyret har ikke dermed gjennomført noe angrep.

Vi kjenner til en episode med habituert ulv der mennesker har blitt truet. Det som skjedde var at et filmteam, også i Algonquin, gikk rett mot en ulv, stilte seg oppå byttet dens og filmet ulven. Denne ulven gjorde da et utfall mot teamet, truet, knurret og glefset og stakk så av med en hanske de mistet da de trakk seg tilbake. Her signaliserte altså menneskene at de ville ta maten fra ulven. Likevel angrep den ikke, men nøyde seg med å true. Hvis filmteamet ikke hadde trukket seg vekk kan det derimot tenkes at ulven ville ha gått til angrep. Vi vet at bytteforsvar er ett av ulvers sterkeste instinkter, og det å gi en ulv inntrykk av at man vil ta maten fra den er noe den vil oppfatte som en meget stor trussel. Når ulven i dette tilfellet ikke angrep, er det en sterk indikasjon på at det skal nokså mye til før noe slikt skjer. Gjennom tusenvis av år i en verden hvor det har eksistert svært mange ulver, hvorav flere hundre år med dokumentert historie, er det ytterst få påviste tilfeller hvor kontakter med ulv har ført til farefylte situasjoner under forhold som er sammenliknbare med våre. Dette forteller oss at sannsynligheten for at slike ting skal skje er utrolig liten, og at helt konkrete omstendigheter (habituering) i utgangspunktet må være tilstede.

Slik habituering er ikke ønskelig i Norge, og heller ikke spesielt sannsynlig selv om ulvebestanden øker. For at habituering skal kunne skje, må ulven utsettes for en svært kraftig og vedvarende eksponering for mennesker. Dersom dette skulle vise seg å bli et problem i fremtiden, kan man bevisst gå inn å skremme ulvene slik at de viser økt frykt for mennesker. Forsøk med skremsel av ulv har vist seg vellykkede i Sverige, noe som har ført til at fluktavstanden mellom ulv/menneske har økt.

En nøktern vurdering gir ikke grunnlag for å se episoder som den fra Østerdalen som noe alvorlig problem, men vi har forståelse for at folk med den alminnelig forekommende innebyggede mistenksomhet og redsel overfor ulv vil finne tilsvarende situasjoner skremmende. Derfor er det viktig og riktig å gjøre noe med det. Et aktuelt tiltak vil her være skremming av "nærgående" ulv med knallskudd/kinaputter og gummikuler. Etterhvert som ulvene blir flere her i landet vil også en regulær jakt på ulv øke fluktavstandene for ulv og bidra til at ulvers nærgåenhet ikke blir et problem.

Tilbake til
artikler