Meretes ulvetanker høsten 2002

(Om medias bruk av følelser for å skape bilder som tjener èn side av en sak)

Av Merete Næsse, høsten 2002

Behovet for å være inkludert i naturen har ofte ført meg alene ut i den såkalte farlige og mørke skogen. Turene som alltid har gitt meg stor glede, har ofte foregått på steder hvor det finnes både ulver og edderkopper. Begge dyrene presenteres alltid i media som skumle og ekle; rett og slett farlige for mennesker.

Men hvor er alle de giftige edderkoppene i min virkelige hverdag? Selv om jeg visste at de eksisterte og at de kunne være farlige for meg, var sannsynligheten svært liten for at jeg ville bli konfrontert med en. Jeg ble stort sett konfrontert med dem gjennom massemediene. Dette gjelder for de fleste også ulv. Kun et fåtall opplever ulveangrep, det er når dette skrives i august 2002 ikke mange ulver igjen.

Når det gjelder medias presentasjon av et ulvers forsøk på å skaffe mat, er det kritikkverdig at dette skal framstå som et nasjonalt problem og oppmuntre til frykt og hat mot ulven. Jeg har i mange år lidd av Arachnofobi; edderkopper var lumske kryp i besittelse av overnaturlige evner. De ville spinne meg inn i sitt nett for å spise meg levende. Mine ører var døve for fakta så lenge jeg ikke hadde gjort noe for å finne den egentlige årsaken til angsten. Hvorfor jeg forestilte meg ett aspekt av et interessant dyr og dermed holdt det virkelige dyret på avstand i en overdreven dyrking av skrekkforestillingene, er forunderlig å tenke på. Jeg hadde brukt nok energi på unødig frykt for edderkopper, så jeg oppsøkte et sted med levende taranteller og fikk informasjon og ny erfaring som ikke passet med de bildene jeg hadde laget i min fantasi - godt hjulpet av bilder i media gjennom alle år.

La meg referere en setning av Carl G. Jung som jeg tok med meg i min søken etter forståelse: "Du skaper ikke lys ved å forestille deg lyse ting, men ved å bevisstgjøre det mørke." Når jeg var redd edderkopper, så var det blant annet grunnet manglende motivasjon til å godta faktakunnskap. Hullene i min viten ble fylt igjen av overdrevne fantasibilder fra forskjellige medier, som for eksempel filmen om Agent 007 med Tarantellene. Edderkoppen stod for ubearbeidete opplevelser i livet, men siden jeg lærte om noe mer enn bare matvanene og gifttennene, innrømmet jeg de egentlige årsakene. Nå går jeg ned i kjelleren og ut i skogens mørke uten angst.

Men helt trygg kan jeg aldri være. Det er verken edderkoppene eller ulvene sin skyld. Nye kunnskaper lærte meg at er jeg overdrevent redd noe, må frykten konfronteres. I motsatt fall blir den vedvarende og forsterket i en ond sirkel av gjentagelser. For å bryte med gammel lærdom måtte jeg ha vilje til endringer. Begynnelsen måtte bli et skritt mot der hvor det finnes edderkopper, eller ulv for de som tror de frykter den. Det betyr også å unngå å godta de billedlige reportasjene hvor for eksempel ulven ser ut til alltid å spille hovedrollen i store, landsdekkende kriminalsaker som involverer et fåtall sau ut av et par millioner.

"Sauemassakre" - "lystmord" - "bekkenet kløyvd av svære ulvekjever" - "ulver berserk av drapslyst"

Triste, blodige bilder av døde sauer farer over det indre øyet sammen med ordet ulv. Dyret springer fram fra mytologiens ukontrollerbare verden som et ondskapens beist alltid med et blodig gap, raggete ytre og senete bein med ubeskrivelige store klør. Mennesket får frysninger langt inn i folkesjela og lærer at ulver er slemme og farlige for mennesker, for de snille sauene og de uskyldige rådyrene.

Der hvor mennesker mangler allsidig kunnskap fyller de på med fantasibilder fra eventyr og bilder av personlige tragedier onanert utover avisene. Edderkopper og ulver har rett til sine liv selv om de må spise og oppfattes som ekle av noen få.