Naturen trenger ulven

Av Per Inge Østmoen, fagutvalget i ALPHA-gruppen

Det er med beklagelse vi rovdyrinteresserte og ulvevenner bivåner den sterke ulvemotstanden som fortsatt eksisterer i Norge. At man på politisk hold synes å gå meget langt i retning av å akseptere ulvemotstandernes premiss om at ulven er et problem som skal begrenses og kontrolleres i den grad at arten i realiteten ikke tillates å etablere seg i landet, er desto mer urovekkende.

Vinterens nedskytninger av en hel ulveflokk i Østerdalen later til å få sin oppfølger i form av en regelrett utryddelseskampanje mot ulver som formaster seg til å etablere familiegrupper utenfor den lille delen av landet hvor Regjeringen har bestemt at ulven aller nådigst skal få eksistere i en minimal bestandsstørrelse. I etterkant av uttaket av ni ulver i Atndalen og Imsdalen i mars 2001 har det kommet politiske signaler om at også de gjenværende ulvene i Østerdalen skal drepes. Dette er en konklusjon som allerede er gitt på forhånd i og med at Regjeringen den 2. februar 2001, forøvrig uten stortingsbehandling, drev gjennom soneringen med det ledsagende premiss at par og familiegrupper av ulv som etablerer seg utenfor den ulvesonen som menneskenes politiske organer har fastsatt skal fjernes.

Skjønt utskytningene fremstår som høyst brutale, ligger den alvorligste brutaliteten i selve den ovenfor beskrevne forvaltningsmodell. Forvaltningsprinsippet som bygger på en utsonering av ulven fra det aller meste av Norges fastland, er fullstendig uakseptabelt sett fra en økologisk synsvinkel, hvor hensynet til naturarvens langsiktige fullstendighet og livskraft må veie tyngre enn øyeblikkelige hensiktsmessighetsbetraktninger, som må betegnes som kortsiktige nyttehensyn, og eksisterende rovdyrfrykt i deler av befolkningen.

Grunnleggende sett ligger konfliktpotensialene rundt ulv på tre steder. For det første har vi husdyrbøndene, som i løpet av mer enn 100 år med relativt fravær av store rovdyr i faunaen har blitt vant til en driftsform som innebærer at de kan slippe bufe på utmark uten kontinuerlig tilsyn.

For det annet har vi konflikten med jegerinteresser, derunder grunneiere, som frykter at ulvens tilbakekomst betyr slutten for hjorteviltet og de lønnsomme jaktrettighetene.

Sist men ikke minst står vi overfor en ulvefrykt, som selv om den neppe har det omfang som man kan få inntrykk av gjennom visse høyrøstede ulvemotstanderes og antiulvorganisasjoners agitasjon, ikke desto mindre er et reelt problem. Når det gjelder husdyr/saukonfliktene, er det på høy tid at det stilles krav om adekvat tilsyn av alle dyr som går på utmarksbeite. En ansvarlig husdyrnæring kan ikke i lengden basere seg på fortrengning og utryddelse av viltlevende arter for å kunne eksistere, og løsningen ligger naturligvis i å utvikle tilsynsordninger og driftsformer som innebærer at husdyrbønder passer på tamdyrene i stedet for å kreve at naturens fauna skal modifiseres og ødelegges for husdyrnæringens skyld. Her vil husdyrbøndene kunne innvende at det er urealistisk å kreve at de skal bære omkostningene med gjeting og/eller andre former for omfattende tilsyn. Dette er antakelig en korrekt vurdering, men dersom distriktsnæringene går sammen om et krav om støtte til virksomme tiltak har de meget gode kort på hånden. Det samfunnet som gir plass for ulv og andre rovdyr har et moralsk ansvar for, og bør også ha råd til å yte støtte til, nødvendig beskyttelse av husdyrene selv om den naturligvis medfører omkostninger. Å fortrenge eller utrydde rovdyr fra naturen medfører imidlertid langt mer alvorlige tap for vår felles naturarv, spesielt sett i et lengre perspektiv.

Hva jeger- og grunneierinteresser angår, synes det å være en utbredt oppfatning at ulven desimerer særlig hjortedyrene i en grad som medfører at dette nærmest utryddes. Internasjonal vitenskapelig erfaring viser at så ikke er tilfelle. Videre har det vist seg at ville byttedyr tilpasser seg predasjonspress slik at en balanse mellom byttedyr og predator etableres. At ulven utrydder elg, hjort, villrein og rådyr er følgelig en ren fiksjon. Selv om de enkelte steder kunstig store hjorteviltbestander kan komme til å reduseres noe, er det ikke snakk om hverken utryddelse eller at jakt på disse dyrene blir umuliggjort. Et enda mer vesentlig moment er at predasjonspresset i økosystemene er en langsiktig forutsetning for at naturen skal inneholde optimalt sunne og sterke dyr med villdyregenskaper i behold. Dette bør vi mennesker respektere og la naturarven eksistere og utfolde seg på egne premisser, i stedet for at menneskelig regulering av natur skal legge ødeleggende restriksjoner på ville dyrs liv.

Det tredje konfliktområdet er en del menneskers frykt for ulv. I en virkelighet hvor mellom 7000 og 8000 mennesker (hvorav mange barn) årlig dør av tobakksrelatert sykdom, kan det virke underlig at noen overhodet tillegger ulven betydning som risikofaktor. I USA omkommer i gjennomsnitt 20 mennesker hvert år som følge av angrep fra tamhunder, og det er kjent at både veps, hoggorm og andre dyr kan drepe mennesker og også gjør det. Videre er det et faktum at i løpet av ett år drepes det mange ganger flere i trafikken her i landet enn ulven noensinne har vært i nærheten av å gjøre i hele Skandinavias kjente historie, uten at det her skal tas standpunkt til hvorvidt trafikken er for farefylt. Naturligvis kan ingen garantere at en ulv aldri vil kunne ta livet av et menneske, men dette vil i så fall være en eksepsjonell hendelse, og det er ingen tvil om at ulven i likhet med de aller fleste dyr i skandinavisk fauna er svært lite farlig for mennesker.

Når ulv likevel fremkaller sterk frykt hos noen, står vi overfor en utfordring i å informere befolkningen. Bare kunnskap kan fjerne ubegrunnet ulvefrykt, slik at det over tid kan skapes aksept for en bestandsstørrelse for ulv som sikrer varig levedyktighet uten menneskelig intervensjon, og slik at det gis rom for en art som har utpreget positive effekter på de biologiske sammenhenger den inngår i. Her har dessverre Miljøverndepartementet sviktet sitt ansvar, med sin minimalistiske forvaltningsmålsetning på 8-10 familiegrupper og sin soneringsmodell som de facto sperrer ulven ute fra sitt eget økosystem i de skandinaviske skogslandskaper. Denne forvaltningsmålsetningen blir desto mer urimelig fordi det ikke er noen målsetning som bare gjelder innenfor Norges fastland, men en felles sør-skandinavisk som norske forvaltningsmyndigheter således egenrådig har tiltatt seg retten til å definere på vårt nabolands vegne. Hvilket innebærer at når den samlede sør-skandinaviske bestanden har oppnådd dette nivå kan de "overflødige" ulvene avlives fordi det norske og i utgangspunktet uansvarlig lave bestandsmålet er nådd.

I det hele tatt er tiden nå inne til at Norges miljøvernmyndigheter tar skjeen i en annen hånd og tar utgangspunkt i at ulven på samme måte som andre rovdyr er en art som hører hjemme i norsk fauna, og at den beriker ikke bare menneskets subjektive naturopplevelse, men også selve det økologiske samspill som utfolder seg bedre og sunnere i en virkelighet som også omfatter rovdyr.