Av Per Inge Østmoen

Dette møtet ble arrangert av Akershus fylkeslag av Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk, og fant sted i auditoriet på Olavsgaard på Skjetten. På forhånd var møtet annonsert som "Åpent møte i forkant av ny Stortingsmelding om rovdyrpolitikk." Som ventet var møtet tallmessig preget av representanter for rovdyrmotstanderne. Dette satte naturlig nok sitt preg på atmosfæren, selv om det ville være en overdrivelse at salen var fylt. ALPHA-gruppen var til stede, og undertegnede kunne skrive dette referatet.

Møteleder var Arne Rørå, administrerende direktør i NORSKOG, som fylte sin oppgave på en god måte selv om han ikke la skjul på sin negative holdning til spesielt ulv. Selv om møtet var ment å skulle være generelt om rovdyr, tok det ikke lang tid før hele diskusjonen sentrerte seg om ulven som den mest omstridte av rovdyrene. Det hele utviklet seg derfor til et ulvemøte.

Møteprogrammet:

1. Innledning ved Kåre Holmen, leder i FNR Akershus.
2. Orientering om det juridiske grunnlaget for å bevare rovdyr i Norge, ved Andreas Schei, UiO.
3. En orientering om livskvalitet for befolkningen i rovdyrområder, ved NOVA-forsker Ketil Skogen.
4. Orientering om jegere og jaktrettshavers stilling, ved Sven Stenbrenden, jaktkonsulent i NJFF.
5. Redegjørelse for utviklingen av arbeidet med ny rovviltmelding, ved seniorrådgiver Øyvind Holm fra Miljøverndepartementet.
6. Avsluttende spørsmålsrunde, hvor de fremmøtte i salen ble gitt anledning til å stille spørsmål til foredragsholderne.
7. Sluttreplikk fra paneldeltakerne.

Hva som skjedde:

Etter Holmens innledning startet Schei på sitt foredrag, som tok utgangspunkt i Bernkonvensjonen og hvilken betydning denne har for rovdyrpolitikken i Norge. Schei fremholdt at Norges tilslutning til Bernkonvensjonen innebærer at Norge har forpliktet seg til å ta vare på truede arter som de store rovdyrene er et eksempel på, og at alternativet til å gjøre dette er å trekke seg fra tilslutningen til konvensjonen. Under den etterfølgende spørsmålsrunden ble Schei stilt en rekke spørsmål fra Erik Lykke, en tidligere ekspedisjonssjef i Miljøverndepartementet som i de senere år har markert seg som en uforsonlig motstander av ulv i Norge. At en tidligere ansatt i Miljøverndepartementet går så sterkt ut mot en truet dyreart er spesielt, og det er derfor grunn til å se litt nærmere på hans argumentasjon. Erik Lykkes hovedpåstander er de følgende:

1.) Bernkonvensjonen forplikter ikke Norge til å ha en egen ulvebestand. Fordi det i befinner seg en ulvebestand i Sverige lever den sør-skandinaviske ulvebestanden i beste velgående uansett hvor mange ulver vi har i vårt land, og også om det ikke lever noen ulv i Norge i det hele tatt.

2.) Ulvestammen som lever i Sverige og Norge i er ikke truet uansett. Lykke begrunnet dette med at DNA-analyser har vist at ulven som i dag lever i Norge er genetisk forskjellig fra ulvene som levde i landet i tidligere tider. Den ulvestammen som gjenetablerte seg på slutten av 1990-tallet i Sverige og Norge har russisk opphav. Lykke bruker dette resonnementet til å argumentere for at vi ikke kan være forpliktet til å opprettholde hva han kaller en russisk ulvestamme, og henviser til at det store antall ulver i Russland tilsier at arten ikke er truet. På dette grunnlaget konkluderer Lykke med at vi ikke har noen forpliktelser til å gi den skandinaviske ulven mulighet til å eksistere i Norge.

3.) Endelig mener Lykke at forholdene i utmarksnæringen og hensynet til bosettingen i landet tilsier at Norge ikke er egnet som leveområde for ulv, og at Norge bør informere de andre avtalepartnerne i Bernkonvensjonen om at vi ikke kan ha en fast ulvebestand i Norge.

Mange av ulvemotstanderne argumenterer slik som Erik Lykke gjør overfor. Hvordan møter vi denne argumentasjonen? La oss ta den for oss punkt for punkt.

Svar på 1): Uavhengig av Bernkonvensjonen er ulven en naturlig forekommende art i Skandinavia som har en nøkkelfunksjon i økosystemene, og vi bør nå komme dithen at vi blir enige om at de biologiske kjensgjerninger må være begrunnelsen for at ulven skal få lov å leve her. Dermed bortfaller også argumentet om at vi ikke trenger å bevare ulv i Norge så lenge den finnes i Sverige - fordi poenget er at skogen og økosystemet der trenger ulven. Dette handler ikke om å bevare en enkeltart som noen har bestemt seg for at er verneverdig. Det handler om å la naturen selv få gjenskape og opprettholde en mest mulig livskraftig tilstand, og at mennesket må respektere denne.

Svar på 2): Det er svært viktig at tilhengerne av et biologisk mangfold som inkluderer rovdyr uavbrutt poengterer at det er uten betydning for den skandinaviske natur om det finnes ulv i andre land dersom den ikke faktisk lever i Skandinavia. Det hjelper ikke det norske økosystem og det skandinaviske biologiske mangfold at det er 60 000 ulver i Russland. Arten hører hjemme her og er en nøkkelart i Skandinavia. Hele diskusjonen om utsetting er derfor helt uvedkommende for spørsmålet om vi skal ha ulv eller ei. Det samme gjelder argumentasjonen om at "dette er russisk ulv - den hører ikke hjemme her," som gjerne ledsages av at "den opprinnelige skandinaviske ulven er utdødd." Her har vi å gjøre med påstander på feilaktige premisser. Den renrasede "skandinaviske ulven" er en ideologisk fiksjon og har aldri eksistert. Det er korrekt at DNA-tester fra flere hundre år gamle ulveskaller viser at de nåværende ulvene ikke er i slekt med dem. Men dette forteller bare at dagens ulver ikke er i direkte slekt med de flere hundre år gamle hodeskallene. Heller ikke for 200, 500 eller 1000 år tilbake kan det ha eksistert noen ren "skandinavisk ulv." Utvekslingen med Øst-Europa må ha vært uendelig mye hyppigere i middelalderen, før Sovjetunionen og med mange tusen ulver i Skandinavia med en enorm kontaktflate mot øst. Vi må altså alltid ha hatt "russisk ulv" i Skandinavia. Skandinavia er den vestlige delen av den sibirske taigaen, og ulvene som er tilpasset livet i Russland er også tilpasset norske og svenske skoger. Selv om det ved DNA-tester kan påvises at der er og har vært ulike ulvefamilier og -stammer i dette området dreier det seg om den samme arten som er utrustet med de fysiske og psykiske egenskaper som setter den i stand til å leve i hele taigaområdet inkludert Skandinavia. Arten er en del av den opprinnelige faunaen slik den har utviklet seg gjennom evolusjonen. Det er derfor faglig sett helt håpløst å bruke genetiske ulikheter mellom ulver som levde på 1600-tallet og dagens ulver som argument mot at ulven skal leve i Skandinavia i dag.

Som svar på 3) er å si at enhver bærekraftig bosetting eller næringsvirksomhet må tilpasse seg den naturlige og stedegne flora og fauna. Utfordringene som følger med rovdyr i forbindelse med husdyrhold må ikke underslås, men det er ingen biologisk ansvarlig løsning å fortrenge eller utrydde deler av villdyrfaunaen for husdyrenes skyld.

Ketil Skogen har forsket mye i menneskers syn og reaksjoner på rovdyr, og slo fast at selv om det var et stort flertall i befolkningen for at man skal ha ulv, var det få som ville at den skulle leve i nærheten av hjemstedet. Her vil vi i ALPHA-gruppen referere til situasjonen i Romania, hvor det i 2001 levde anslagsvis 3000 ulver, og hvor det ofte skjer at ulven kommer inn i for eksempel hager og tar hunder og fjærkre, uten at mennesker blir drept eller angrepet. Det drives forøvrig ulvejakt i Romania, og det er helt vanlig at landsbybeboerne etter at ulven har tatt husdyr skyter et par dyr fra flokken som lever i området. Slik opprettholdes skyheten, og i følge svenske Linn Svensson som har bodd i Romania i ett år for å drive forskning, ler rumenerne hvis noen mener at ulv er farlig for mennesker. Når det gjelder sauer, har disse kontinuerlig tilsyn.

Sven Stenbrenden fremhevet problemet med at ulv vanskeliggjør eller helt umuliggjør jaktformer hvor løshund benyttes, men konstaterte like fullt at NJFF mener at rovdyrene, også store rovdyr, er en del av vårt biologiske mangfold. NJFF har tidligere bekreftet at de mener at Norge skal ha levedyktige bestander av rovdyr. I et policydokument fra 09.01.2001 som ble lagt ut på NJFFs hjemmesider under adressen http://www.njff.no/files/no-passwd/policyperm_ny.pdf skrev NJFF følgende: "Rovdyrene er en del av vårt biologiske mangfold. Dette innebærer at vi er forpliktet til å sikre levedyktige bestander også av rovviltartene. Våre rovviltarter har vært og vil også være en del av vår fauna."

Stenbrenden understreket at regulering av rovviltstammene etter NJFFs mening bør skje gjennom jakt, og henviste til massefellingen i Østerdalen i mars 2001 da i alt ni ulver ble avlivet blant annet ved bruk av snøscooter og helikopter fordi forvaltningen hadde avgjort at de ikke skulle få lov å leve der, som et eksempel på noe som ikke har noe med jakt å gjøre. Slik vi i ALPHA-gruppen ser det er problemet med NJFFs syn er at de i 2003 har et for restriktivt syn på hvor store rovdyrstammer de vil godta. Stenbrenden kom da til å illustrere dette i begynnelsen av sitt foredrag, da han fortalte at da NJFF ble opprettet i 1871 var rovdyrbekjempelse motivasjonen bak det nye forbundet. Han ga heldigvis uttrykk for at situasjonen nå var endret, og for vår egen del vil vi for jaktens og jegernes skyld håpe at de organiserte jegerne i fremtiden vil være enige om at store rovdyr som ulv hører hjemme i faunaen vår.

Øivind Holm snakket om rovviltmeldingen, men sa ikke i sitt foredrag noe bemerkelsesverdig eller som ikke allerede er kjent. Derimot poengterte han at løpet først er fullført når Rovviltmeldingen er ferdigbehandlet i Stortingets vårsesjon 2004. Gangen i saksbehandlingen er som følger: Regjeringen vil først, på bakgrunn av Miljøverndepartementets forarbeide, overlevere en melding om rovviltpolitikken til Stortinget. Deretter vil Stortingets Energi- og miljøkomite behandle meldingen, og så komme med en innstilling. I forkant av en slik innstilling vil åpne høringer i Stortinget arrangeres, og her er det mulighet til å påvirke representantene direkte. Innstillingen fra Energi- og miljøkomiteen blir deretter endelig behandlet i Stortinget våren 2004.

Etter pausen ble det anledning til spørsmålsstilling. Jeg tegnet meg på spørsmålslisten på vegne av ALPHA-gruppen og stilte to spørsmål.

Det første gikk i korthet på i hvilken utstrekning Miljøverndepartementet i denne fasen har evnet å se bortenfor den lite fruktbare diskusjonen om "levedyktige bestander," Bernkonvensjonen og den type perifere forhold som bare bidrar til å tilsløre hva som er hovedpoenget, nemlig optimale og velfungerende økosystemer hvor helheten teller. Her nevnte jeg kort betydningen av predasjonspress for byttedyrene og kadavres betydning for biologisk mangfold som eksempler på faktorer som er viktige i dette bildet. Mitt andre spørsmål på ALPHA-gruppens vegne vedrørte arealsoneringen hvor det forutsettes klare geografiske skillelinjer mellom områder der ulv skal tillates å danne reproduserende bestander, og arealet utenfor disse forvaltningsområdene hvor etablering av revirmarkerende par eller familiegrupper ikke skal tolereres. Jeg konstaterte at all erfaring viser at soneringen virker konfliktskjerpende fordi de innenfor forvaltningsområdet med god grunn vil kunne hevde at de blir påtvunget noe som andre slipper. Samtidig vil det utenfor denne "ulvesonen" bygge seg opp et sterkt press for å ta livet av all ulv som kommer fra ulveområdene. På begge disse frontene legges det opp til en uakseptabel forskjellsbehandling og en permanent konfliktskjerpelse som bare er egnet til å skape enda mer motvilje mot ulven og mellom mennesker. Jeg spurte hvordan Miljøverndepartementet på bakgrunn av disse erkjennelser kunne forsvare å videreføre soneringspolitikken.

På det første spørsmålet fikk jeg ingen svar, da ingen av de tilstedeværende mente seg kompetente til å drøfte problemstillingen. På det andre spørsmålet svarte Holm at det nok ikke ville være mulig med ulv i reindriftsområder og på store deler av Vestlandet, men erkjente at soneringen nok hadde sine svakheter og at man så for seg større forvaltningsområder. Dette oppfattet jeg som om man har innsett behovet for større fleksibilitet i forvaltningen.

Avslutningen:

Bortsett fra en kommentar fra Øivind Holm var det ingen oppsiktsvekkende ting som kom frem i sluttreplikkene. Holms uttalelse vedrørte spørsmålet om hvorvidt Bernkonvensjonen forpliktet Norge til å ha en levedyktig ulvestamme innenfor sine grenser. Seniorrådgiver Holms utsagn var at noen slik forpliktelse har Norge ikke.

Også dette utsagnet kan det være verd å dvele litt ved, fordi det er uklart hva det betyr. Først og fremst er det et spørsmål for seg hva som egentlig er en "levedyktig ulvestamme." Hvis man mener langsiktig levedyktig med optimal evolusjonær tilpasningsevne, så er det sannsynlig at dette vil kreve en så stor bestand at det er helt rimelig å se den i en skandinavisk sammenheng. Imidlertid må utgangspunktet for alle politiske beslutninger om store rovdyr være at de er en naturlig del av dyrelivet, og at det tilsier at de lever i bestander som i størrelse og utbredelse mest mulig reflekterer deres biologiske rolle i det aktuelle økosystemet innen hvert enkelt stat. Derfor kan for eksempel ikke Norge basere sin rovviltpolitikk på at andre skal ta ansvar for de artene enkelte blant oss synes blir for "brysomme." De dyrene det er snakk om hører til her, og vår politikk må baseres på dette faktum.