Revirspor med revisor

Av Merete Næsse

I Hobøl, Spydeberg og Skiptvet tok ulven sau sommeren 2002. En erfaren sporer og ALPHA-gruppen medlem, fortalte meg at han alltid er med og sjekker gjerdeforholdene (med saue- og grunneiers tillatelse) der hvor ulv har tatt seg inn. Ved ett beite bestod gjerdet av en 90 cm høy netting, men det var en stolpe som hadde sklidd ut i elva og nettopp der var det tydelige tegn på at ulven tok seg inn.

I Hobøl var det ikke gjerde ned mot elven (ulv kan svømme!) og i Skiptvet var det lange strekninger uten gjerde i det hele tatt. Andre steder var gjerdet kun 40-60 cm høyt fordi det var en bakketopp på yttersiden som fungerte som "springbrett" for ulvene. Min sporervenn fortalte at saueeiere ofte innrømmet at sauene var for dårlig inngjerdet. Etter den siste rapporten jeg fikk, bestemte jeg meg for å dra nord-vest i reviret, ulv var observert i områdene der den siste tiden. Jeg vet nok ikke alltid hvor grensen mellom normal og unormal atferd går og det er vel ikke så viktig heller, men tanken på å dra til ulverevir for å lete etter ulvemøkk og "hull i gjerdet" framsto som en total normal aktivitet både for Per Ole Huser - revisor i Alpha-gruppen - og denne ryggskadde og derfor haltende entusiast i form av undertegnede. Så vi kastet oss selv og to hunder inn i bilen for kvelds- eller helgeturer inn på Østfolds mange kjettingstengte traktorveier både titt og ofte.

Etter hvert ble det en regel å slå seg ned ved ett av de mange vannene som lå så fristende til for en dukkert, omkranset av skog og mark. Hva kan en naturvenn ellers drømme om en stille sommerkveld om ikke nettopp å finne egne bevis på at det fortsatt ER ulver i reviret, og i tillegg oppleve et snev av "naturens villskap" på kropp og sjel? For villskap finnes ennå, og der bygger beveren sine hus og ser ut til og leve i fred med sitt. Det er givende og bevege seg på kryss og tvers i terrenget, lete etter spesielle trasèer hvor sannsynligvis en ulv ville gå, kjenne hvor tøft det kan være å finne rett sti for å passere hindringer og likevel kunne holde retningen. Mon tro hvilken radar ulven bruker? Selv brukte vi både kart, kompass og tålmodighet. Den ene turen vi hadde midt i fellesferien ble en naturopplevelse av de sjeldne, den òg. Det er ikke mye som skal til for den som uansett nyter å være utendørs, spesielt på slike vakre og fredlige steder.

Jeg synes alltid jeg opplever noe "for første gang" i skogen. Men det vi opplevde når vi fant ulvemøkk og spor denne ene gangen kjente jeg igjen; det føltes som å være like i hæla på ulven, selv om vi ikke så en snute. Vi følte ulvenes tilhørighet til naturen, deres skyhet og deres nærhet. Det var ikke mange meterne vi vandret| før det åpenbarte seg en svær ulvepølse midt på grusveien, se foto. Det stemmer nok at ulven bruker ekskrementer som markering ja! Den var tydelig fylt med ull og beinfragmenter og størrelsen var ca. 3 cm i tykkelse, med den typiske kveldende sterke lukta som gjør at hundene mine alltid holder respektfull avstand med vikende blikk og lav hale. Denne spesielle kvelden trasket vi ivrig videre på en gammel tømmervei i Hobøl og fant èn klase til! Denne bestod av hår fra en annen type dyr, det var ikke hvit ull som i den første, men brunt og stivt. På vei hjem møtte vi i tillegg til en elg som hadde plassert seg midt ute i den gyldne åkeren for fotografering, enda en elg og en kalv med utrolig store ører + et rådyr som ventet noen sekunder til vi hadde nytt synet før det elegant hoppet seg ut av vårt synsfelt. Som om ikke disse naturopplevelsene var nok for en kveldstur, fant vi også et kadaver av ukjent art langs grusveien.

Slike småturer kan fort bli til noe riktig stort for den som vil. Ekstra deilig har det vært og overnatte, eller rettere sagt oversitte, på et utvalgt sted hvor ulvene kanskje er. Natten og månen er aldri så vakker som da. Tur på "revirspor" for å lytte og lete etter ulv er den aller beste form for avkobling, rekreasjon og naturopplevelse vi kan tenke oss.