Referat fra seminaret på Evenstad 09.11.2000:

Av Per Inge Østmoen

Seminaret hadde tittelen "Ulv og lokal forvaltning: Nye utfordringer."

Ordlyden indikerer at temaet var problematikken rundt forvaltning av ulv, og da spesielt sett i lys av den potensielle konflikt man står overfor hvis befolkningen i et område føler at sentrale vedtak vedrørende rovdyrforvaltning treffes over hodet på lokalbefolkningen. Nå var temaomfanget betydelig mer omfattende enn som så. Det hele var lagt opp slik at en stort antall fagfolk og representanter for ulike interesser var innbudt, og en rekke aktuelle temaer ble belyst i løpet av de syv timene seminaret varte. Således fikk vi en oversikt over ulvebestanden i både Finland, Sverige og Norge. Viktig var at det ble gitt en skissering av hvor ulike de rovdyrpolitiske målsetninger og følgelig forvaltningsstrategiene er i de tre land.

Det ble tydelig at den norske ulveforvaltning i flere henseende har skapt seg et betydelig problem når man har ikke bare har satt forvaltningsmålsetningen til minimum 8-10 familiegrupper, men også har lagt opp til at dette tallet også skal være et maksimumsantall.

Jens Karlsson fra Grimsö Forskningsstation berettet at i Sverige har fagbiologer uttalt at en fellesskandinavisk ulvebestand på 500-1000 dyr er ønskelig for at man skal ha en livskraftig ulvepopulasjon på lang sikt, og at dette gjerne kan øke. I første omgang legger man opp til et absolutt minimum på 200 ulver. Karlsson la også frem statistikk som viste at et flertall av innbyggerne i Sverige er beredt til å akseptere optimumstallet. Hva mer er, en holdningsstudie viste at befolkningen i de tetteste ulveområdene ikke er negativt innstilt til en slik økning i ulvebestanden, tvert i mot.

Etter alt å dømme vil svenskene i utgangspunktet legge opp til en årlig bestandsøkning i størrelsesorden minimum 20 nye valpekull pr. år, hvorav minst 15 på svensk område.

Fra Finland kom Ilpo Kojola fra det finske Forskningsinstitutt for jakt og fiske, som fortalte at de der hadde problemer med at en liten ulvebestand likevel gjorde kraftige innhogg blant folks hunder. Ikke desto mindre har man i Finland lagt opp til et minimumstall på 180 nasjonale ulver som en målsetning. Dette står i klar kontrast til den nåværende minimalistiske norske målsetningen. Åtte familiegrupper betyr i verste fall 24 dyr, siden en familiegruppe pr. definisjon er ett ulvepar med minst ett avkom. Mer realistisk er det å regne med at den norske bestandsmålsetningen dersom den ble gjort gjeldende for hele Sør-Skandinavia ville resultere i underkant av 100 dyr i de aktuelle områdene, hvilkt er et tall som både er ubetinget under hva som er biologisk forsvarlig og som dessuten kolliderer kraftig med hva som svenskene på faglig grunnlag har kommet frem til at er ønskelig. Terje Bø fra Viltseksjonen i DN uttalte da også direkte at Norges ulveforvaltning ikke baserte seg på biologiske prinsipper. Dette var en slående uttalelse som implisitt gjorde det klart at rent politiske hensyn i skrivende stund er styrende. Man kan da spørre seg hvilken kvalitet vår ulveforvaltning vil kunne ha, dersom andre retningslinjer enn biologiens skal være de viktigste.

Av andre nevneverdige bidrag var det som ble levert av WWF Norges Erik Steineger, som alltid viser stor vilje til å se en sak fra flere synsvinkler. Særlig i paneldebatten etter møtet markerte Steineger seg som en sterk forkjemper for vokterhunder og gjeterordninger. Dette er noe vi i Alpha-gruppen er glad for at får øket oppmerksomhet som strategi for begrensning av rovviltskader.

Hans Ole Solberg fra Hedmark Jeger- og Fiskerforening presenterte et faglig meget tvilsomt forslag. Han begynte bra med å angripe arealsoneringen som prinsipp, og fulget opp med å argumentere for å gjøre ulv til et jaktbart vilt. Men da han avslørte at målsetningen var en generell jakttid på ulv fra 25.09 til ut i april med dagens minimale ulvebestand, ble det klart at målet her ikke er noe annet enn en utryddelse av ulvebestanden i Norge. Trist, men det er jo lov å mene dette også. Forøvrig er det slik at løshundjegernes problemer med at ulven tar hunder er den ene konfliktfaktoren som det i øyeblikket ikke synes å være noen åpenbar løsning på, slik at jegere som driver slike jaktformer nok må være forberedt på en omstilling der ulven lever.

Videre var Norges ulveforskerveteran Petter Wabakken som vanlig på topp, og briljerte med sakkunnskap, veltalenhet og balansert fremferd. Han fortalte at skogsområdene i Midt-Skandinavia uten problemer kunne huse 2000-3000 ulver uten at bestandene av byttedyr ble utryddet. Men med slike ulvepopulasjoner ville det naturligvis bli et mindre overskudd igjen til menneskelig jakt.

Når det gjelder ulvens virkninger på den menneskelige jakt, snakket Erling Solberg fra NINA i Trondheim om ulvens innvirkning på elgbestander. Her kom det frem mye interessant. De foreliggende forskningsresultater dokumenterer at reintroduksjon av ulv i et elgområde kan føre til at en høy andel av nyfødte kalver blir tatt, noe som i sin tur resulterer i at de neste års tilvekst som kan tas ut av menneskene blir mindre. Imidlertid ble det også lagt frem data som viste at dette er svært uforutsigelig og avhengig av en rekke variabler, både elgstammens tetthet og andre faktorer hvorav ikke alle er mulige å kartlegge med sikkerhet. En ukjent faktor er eksempelvis hvorvidt en vedvarende ulvepredasjon på elgstammen vil resultere i en fremseleksjon av elgkuer som i større grad er i stand til å forsvare kalvene. I Aurskog-Høland er elgbestanden i vekst selv om ulven har etablert seg i området. I dette ulveområdet, Kongsvinger-Årjäng distriktet, har man i det hele tatt ikke kunnet påvise noen nedgang i elgbestanden selv om ulvepopulasjonen her er Skandinavias tetteste. Solberg redegjorde for et estimat over hvor mye vilt en ulv egentlig spiser pr. år. Dette tilsier at dersom elg er ulvens eneste bytte vil hvert individ av ulv trenge mellom 13 og 20 elger pr. år. I Norge alene ble rekordantallet 39 422 elger felt i 1999, og fellingstallet har i en årrekke ligget over 35 000 årlig. Hva det ligger på i Sverige vet jeg ikke, men det er hevet over tvil at i det i de to landene er biologisk grunnlag for mange flere enn de maksimalt 100 ulver som den norske forvaltningsmålsetning anno 2000 gir rom for, og at det fortsatt vil kunne drives en omfattende elgjakt.

Tore Bjerke fra NINA på Lillehammer redegjorde for sine undersøkelser over folks holdninger til ulv. Både Bjerke og den tidligere nevnte Karlsson fra Grimsö viste til en generell konklusjon om at noe over 30% av befolkningen nærer en uttalt frykt for ulv, og at langt flere kvinner enn menn føler frykt og engstelse i forhold til ulv.

Endelig søkte jeg å få noen representanter for bufenæringen i tale. Det er vel kjent at sauenæringen er om mulig den sterkeste motstander av ulv, og jeg fikk derfor i stand en samtale med rovviltkonsulent/koordinator Veronika Seim fra Prosjekt Landbruk & Rovvilt, som forøvrig arbeider som konsulent i husdyrfag på NLH. Vi samtalte i om lag en halv time, og jeg fikk et klart inntrykk av at også i sauenæringen er det mulig å etablere dialog. Hva mer er, mye av det som kommer til uttrykk som motstand mot ulv, er en del av en generell frustrasjon over samtidens landbrukspolitikk. Det er et faktum at sterke politiske strømninger av i dag signaliserer en mulig fremtidig svekket vilje til å satse på primærnæringene. Når så myndighetene fastslår at det skal leve ulv i landet, blir dette lett i sauebøndenes øyne til enda en "bekreftelse" på myndighetenes manglende forståelse for primærnæringene. Jeg spurte hvordan hun og hennes likesinnede så på ulven, og hun ga uttrykk for at hun absolutt ikke ubetinget krevde utryddelse eller desimering av ulvebestanden, hva hun la vekt på var å forhindre de alvorlige husdyrtap pga. predasjon. I samtalens løp kom det frem at det overfor sauenæringen i liten grad var fremmet realistiske strategier fra myndighetenes side, og jeg fikk en klar oppfatning av at akkurat her ligger det store muligheter for dialog, konfliktløsninger og en bredere aksept av ulv. Ofte møter man en stereotypi hvis innhold er en uoverstigelig avgrunn mellom husdyrnæringene og de angivelige urbane rovdyrtilhengere som til gjengjeld mangler forståelse for husdyrnæringen generelt og småfebøndene spesielt.

Selv er jeg av den ubetingede mening at ikke bare er en utstrakt hånd mot sauenæringen med sterk offentlig støtte til forebyggende tiltak en vesentlig forutsetning for distriktenes aksept av ulv; et slikt engasjement i forhold til tradisjonelle primærnæringer, livet i distriktene og norsk selvbergning er også et naturlig ledd i den vernefilosofi som naturvernere (herunder ulveforkjempere) står for. Derfor bør det også være en politisk målsetning for naturverninteressene å arbeide for dette.

Seminaret ble avsluttet med en paneldebatt hvor tilhørerne fikk anledning til å stille spørsmål og komme med kommentarer. Denne delen av seminaret varte under en time, og også her fikk jeg inntrykk av at til tross for tilsynelatende skarpe fronter, er konfliktene mellom verneinteresser og lokale interesser mulige å bygge bro over. Det krever politisk vilje til både å prioritere forebyggende tiltak og en innsikt i at målet bør være hverken dårlige kompromissløsninger som ingen er fornøyde med eller overkjøring av noens interesser, men en rekke konkrete politiske beslutninger som munner ut i handlinger som gjør det mulig å leve med og ikke minst akseptere en ulvebestand i Norge.

Hvilke fremtidige rammer og strategier for ulveforvaltning vi som nasjon vil legge oss på er ikke gitt én gang for alle, og dialogfremmende møter som seminaret på Evenstad er av stor betydning for at mennesker med ulike syn fra forskjellige næringer, organisasjoner og fagområder kan få hverandre i tale og således utvikle en større forståelse for hverandres synspunkter. Bare på den måten kan en legge grunnlaget for en forvaltningspolitikk som best mulig ivaretar de berørte interesser.