Ulvetispen "Sno" og Langedrag

Brev fra ALPHA-gruppen til Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning og SNO-leder Leonard Mikalsen:

Oslo, 22.12.2001.

Angående innlemmelsen av ulvetispen "Sno" i Langedrag Villmarkspark:

Det forlyder at den ulvetispen som er kjent som "Sno" nå er plassert på Langedrag Villmarkspark som et resultat av Direktoratet for naturforvaltnings forunderlige avgjørelse torsdag den 20.12.2001.

Dette er tragisk, det er dyremishandling, og det vil potensielt gjøre betydelig skade på arbeidet for den ville ulven og dens rett til å eksistere i vår skandinaviske fauna.

Her følger noen betraktninger om hvorfor denne avgjørelsen var den absolutt dårligst tenkelige:

* En slik innlemmelse vil åpent og direkte legitimere at private økonomiske interesser bruker en fåtallig og sterkt truet ulvestamme til egne profittmotiverte formål.

* En slik innlemmelse vil bidra til å viske ut grensene mellom vill ulv og ulv i fangenskap, og medvirke til at forståelsen for at det er viktig å ta vare på villdyrfaunaen svekkes.

* En genetisk blanding av dyreparkulver og ville ulver vil gjøre det vanskeligere eller umulig å i fremtiden motbevise påstander om utsetting av ulv, og om at den skandinaviske ulvebestanden er resultatet av utsetting. Dette vil igjen gjøre det mulig å bruke utsettingspåstander som brekkstang for å skape almen motvilje mot at det skal leve ville ulvebestander i vår skandinaviske fauna.

* Å ta ut dyr fra vår allerede altfor fåtallige ulvebestand og innlemme dem i private parker, medfører en ytterligere reduksjon av den eksisterende genetiske variasjon i den skandinaviske ulvepopulasjonen.

* Dyrevernmessig er det helt uakseptabelt å skulle sperre en vill ulv inn i en inngjerding hvor den konfronteres med mennesker på alle kanter. Man må bare måpe over den folkelige og helt uholdbare tolkningen av at det angjeldende dyret selv "ønsket" å komme inn i innhegningen til de andre ulvene. Det dyret det er snakk om, har selvsagt ingen som helst begreper om at dersom det kommer innenfor gjerdene, så vil veien til friheten for alltid være sperret. Følgelig er det sterkt misvisende å fremstille situasjonen som om denne tispen "ville inn til de andre." En slik fremstilling tjener mest av alt til å skape feilaktige forestillinger om at "egentlig er det det samme om ulver er i dyrepark eller i den frie natur, det er jo dyrenes liv det handler om." Dette bidrar til å tilsløre at hva det dreier seg om er ulvens plass i vår fauna og våre skandinaviske økosystemer, og kan bare tjene til å skade forståelsen for denne artens plass og funksjon i naturen.

* En slik innlemmelse kan medføre at publikum venner seg til tanken om at ulv, det er noe man kan ta vare på i dyreparker. Svært mange av de som er motstandere av at det skal være en viltlevende ulvestamme i Norge og Skandinavia ville utvilsomt bli lettet dersom de kunne få gjennomslag for en politikk som går ut på å "bevare" ulven innenfor gjerder i store parker. Det blir det riktignok ikke noe biologisk mangfold i naturen av, men man kunne på denne måten foreta en "artsbevaring." Det er av overmåte stor og avgjørende betydning at vi som ønsker å verne om natur, biologisk mangfold og naturens villskap aldri aksepterer premisset om at den opprinnelige natur er noe som kan og bør bevares i spesielle parker, mens Jorden forøvrig kultiveres og gjøres til en menneskets hage hvor de eneste dyr som får lov å leve er menneskenes egne domestiserte (og derfor sterkt reduserte) varianter. Nasjonalparker og dyreparker må komme i tillegg til at det over tid blir mer og mer plass til vill natur hvor den naturlige flora og fauna er bevart og latt i fred, og ikke som en erstatning for dette. Derfor må det opprettholdes et skarpt skille mellom villdyrfaunaen og dyreparksulver.

At det norske Direktoratet har tatt en så faglig sett håpløs avgjørelse, er forbløffende - og forstemmende. Dette må bare karakteriseres som et faglig og forvaltningspolitisk havari. En ytterligere bivirkning av det oppsiktsvekkende vedtaket er at Direktoratet nå antakelig uten selv å innse det har kommet til å fremstå som garantist for Langedrag Villmarkspark som et de facto ledd i forvaltningen. Dette er ekstra alvorlig ikke bare på grunn av at grensene utvaskes mellom villdyrfaunaen og dyr i parker både genetisk og i menneskets psykologi, men fordi Langedrags virksomhet ikke er faglig og vitenskapelig, men kommersiell og dertil preget av stor uvitenhet som blant annet har resultert i en påviselig svært ødeleggende innavl.

Når Direktoratet gir sin godkjennelse til at en privat dyrepark som fullstendig savner et adekvat faglig grunnlag for sin virksomhet og som i en årrekke har drevet innavl med dokumenterte genetiske skader til følge skal få innlemme en vill ulv i sin private dyresamling, er dette fra Direktoratets side en oppsiktsvekkende abdikasjon fra den faglighet og ansvarlighet i forvaltningsfunksjonen som man må forvente av et offentlig forvaltningsorgan.

Fra en faglig synsvinkel har det norske Direktoratet med denne handlingen brutt med de mest elementære faglige krav som må kunne stilles til vår overordnede forvaltningsinstans, og man må konstatere at i et valg mellom flere onder har Direktoratet denne gangen landet på det desidert verste. Selv om vi som ulvevenner sterkt misliker å måtte akseptere det, er vår vurdering at i dette tilfellet ville skyting av det aktuelle individet som en siste utvei dersom habitueringen ikke kunne brytes, vært å foretrekke fremfor hva som nå har skjedd. Et forvaltningsorgan kan bare ikke treffe slike avgjørelser dersom den faglige seriøsitet skal opprettholdes, så det er med sterk beklagelse vi registrerer hva som har skjedd. I ALPHA-gruppen håper og tror vi at noe tilsvarende aldri vil skje igjen.

Sannsynligvis må bakgrunnen for Direktoratets handlemåte i denne saken søkes i en generelt presset situasjon hvor man har hatt opplevelsen av at alle foreliggende realistiske handlingsalternativer uunngåelig ville medføre belastninger og kontroverser i forhold til deler av opinionen. I så måte er situasjonen en parallell til andre forvaltningspolitiske vedtak og linjer som vi i ALPHA-gruppen nok kan være uenige i, men som uansett ikke er til hinder for at vi nå som tidligere ønsker å opprettholde en åpen kommunikasjon og et konstruktivt samarbeide med våre forvaltningsmyndigheter, i erkjennelse av at oppnåelse av aksept for ulv i norsk og skandinavisk fauna er et utpreget langsiktig prosjekt hvor vi naturligvis også har full forståelse for at uheldige beslutninger ikke helt er til å unngå.

Vennlig hilsen ALPHA-gruppen,
ved Per Inge Østmoen