Ville ulver, habituering, sosialisering og domestisering

Av Per Inge Østmoen

Mange lurer på hva som er forskjellene og likhetene mellom ville ulver og sosialiserte/tamme ulver, og hva "habituering" og "sosialisering" egentlig betyr. En grenseoppgang til et helt annet fenomen, nemlig domestisering, kan også være nyttig å kjenne til.

De fleste vet at vill ulv i alminnelighet er et sky dyr som rømmer unna dersom det kommer mennesker. Imidlertid er ulver lærenemme, og kan endre adferd som en følge av erfaringer de gjør.

Naturlig nok gjelder dette også forholdet til mennesker, og det er her begrepet habituering eller tilvenning kommer inn. Under gitte omstendigheter som bare i sekundær forstand har sammenheng med selve ulvenes antall, kan ville ulver tilvennes mennesker slik at den naturlige redselen blir borte. Dersom dyrene eksponeres sterkt og vedvarende til mennesker, og kanskje til og med får mat av dem, avtar redselen og vi kan få en tilvenning. Følgen blir at ulvene til slutt ikke lenger flykter for mennesker, og at de kan bli nærgående. Dette representerer sjelden noen svært stor fare ettersom angrepsterskelen er høy, men det er en økt risiko og av mange grunner ikke ønskelig.

Sosialisering er hva man gjerne kaller "temming," men fordi et vilt dyr aldri er like tamt som de egentlige (domestiserte) tamdyr, brukes begrepet "sosialisering." Denne innebærer en tilvenning som er så sterk at dyrene, i dette tilfellet ulver, knytter seg psykososialt til menneskene og at det blir mulig å ha kontakt med dem. Sosialisering må skje i løpet av de første leveukene, og foregår ved at menneskene er sammen med valpene store deler av døgnet. Sosialisering må ikke forveksles med preging, som er tilvenningen til artsfeller. Den må skje parallellt med sosialiseringen.

For ulver som skal leve i ulveparker for forskningsformål er det vesentlig at de sosialiseres. Dette av to grunner: Den ene er av hensyn til dyrene selv, i det et sosialisert dyr kan samvirke med mennesker utvungent og uten plagsom redsel. Dessuten vil en sosialisert ulv oppfatte mennesket som en normal del av tilværelsen. Følgelig vil atferden i en sammenheng med mennesker være ulvers normale, noe som er en forutsetning for å studere dyrenes atferd og sosiale liv. Ulver som bare er habituerte, vil aldri bli fortrolige med menneskers nærvær, og hele atferden deres vil preges av dette i tillegg til at den manglende sosialieringen til miljøet gir dårligere livskvalitet.

Et viktig moment er at sosialiserte ulver bare er forskjellige fra ville ulver ved at de kan samvirke med mennesker uten angst og fluktreaksjoner. All annen atferd forblir uforandret!

Hverken habituering eller sosialisering er det samme som domestisering. Domestisering innebærer planmessig avl med blant annet en avdempning og redusering av villdyrkapasiteten for å tilpasse dyrene til en tilværelse under menneskets kontroll. Dette er en prosess som tar mange generasjoner og gradvis forandrer artens genetiske egenskaper (genotype), som igjen går i arv til neste generasjon osv. Habituering og sosialisering går ikke i arv. Derimot kan dette bli gjenstand for læring fra en generasjon til en annen, men det dreier seg da om sosial læring som altså ikke er genetisk arvelig.