Sportegn

Av Merete Andersen

Varme klær, hund og en stav - nå må jeg ut og føle på skogen der den står kledd i ny, ren kappe av snø. Svake, gylne toner fra sola sprer seg blant greinene og gjør naturen kjølig vakker. Jeg rusler sakte den smale stien inn i hvit skog og har ansiktet delvis vendt mot marken i forsøk på å lese de ferske nyhetene i skogens morgenavis.

Så oppmuntrende - det er spor etter dyr flere steder og mye å lese for den som kan se. Akkurat nå vil jeg se bakover i tiden; så langt tilbake som til jordens dunkle fortid; istiden. I leksikon leste jeg at det har vært mange istider, den siste startet for ca. 115.000 år siden. Takket være istidsmenneskene som levde i en verden av snø og is og deres huleutsmykninger, kjenner vi til de dyra som levde før; som menneskene også den gang jaktet på, fryktet eller dyrket. Det fantes mammut, ullhåret nesehorn, villhest, villbøffel, hulebjørn, mankeløs løve, flammestripet tiger - isbjørn, jerv, gaupe og ulv. Rekkefølgen på deres eksistens kjenner ikke jeg, men sikkert er det at istidsmennesket måtte kjempe mang en kamp mot store dyr for å overleve. Å rusle rundt slik jeg gjør i dag var ingen selvfølge. Dette har det moderne mennesket lest om på hulevegger hvor de avrisset sin historie med skarpe steiner og bein.

Her jeg vandrer i skogens hvite stillhet i dag finnes ingen store farer. Likevel har frykten for det ukjente og ville blitt med inn i den moderne verden. Vi har lite å frykte i skogen i dag! De store rovdyra er det ikke mange igjen av, 2/3 av Norges ca. 40.000 landlevende arter lever i skogen og av disse er ca. 1.400 alvorlig truet. Over de siste 150 åra ble 103 arter utryddet i Norge. Totalt 3062 arter står på listen over truede arter i vårt land. 10% av verdens arter vil være utryddet innen de neste 25 år. Dette er lett tilgjengelige fakta for de som vil vite sannheten. Mennesket sørger for forfølgelse og utryddelse av arter fra dag til dag. Slik blir det tryggere og tryggere, men samtidig dødt. Hvor trygt går det an å ha det?

Med ett stopper min tankeflukt, jeg opplever to rådyr som med elegant kroppsbeherskelse spretter over stien jeg vandrer og forsvinner nedover i dalen mellom trærne som skjuler dem. Hunden min fikk dem nært innpå seg og springer nysgjerrig fram, men stopper raskt og kommer til meg. Det var jo bare noen rådyr, de bor her og skal få være i fred. Hadde han vært en farlig ulv i stedet for en snill hund, hadde han tatt opp jakten for ulver må også spise for å leve. Men, farlig eller snill - dette kan umulig gi en rettferdig og allsidig beskrivelse av noen!

Jeg synes absolutt ikke vi har lov å vurdere dyr etter en slik menneskelig målestokk; vi kan ikke spørre om et dyr er farlig eller snill, klok eller dum. De er alle underlagt egne lover for å overleve best mulig i sin verden. Hvis vi mennesker kunne se mer på spor i snø, leve stillferdig og tålmodig uten fordommer, så kunne vi iaktta denne spennende verden i stedet for å ødelegge den. Ved å lese spor og forstå noe om dyrenes liv, vaner og atferd, vil den mest fryktinngytende skapning kunne komme oss nær. Da uten spøkelser fra en fortid hvor menneskets kamp for tilværelsen var så mye tøffere.

Tenk deg følgende scenario; du går søndagstur blant strake, perfekte trær på rekke og rad, ja, nærmest på geledd står de der i ensom majestet uten annet liv i nærheten. Er det da en trøst for deg å vite at DNA fra planter og dyr som du ikke lenger kan se, ligger nedfrosset i en genbank sammen med arvestoff fra vår siste ulv? Det høres dødt ut, svært trist og fullstendig håpløst. Enda må vi huske at så lenge det er liv er det håp, eller bedre - så lenge det er håp er det liv. Og så lenge det fins ulv og rådyr er det tegn på en natur i balanse - enn så lenge! For balanseskåla vipper faretruende for det fåtall ulver som fortsatt lever, ikke bare som arvestoff.