Ulv og sau - en konfliktfylt kombinasjon

I Aftenposten for torsdag 22.06.2000 kunne man lese en reportasje som ifølge overskriften beretter om at veterinærdirektør Eivind Liven "slakter rovdyrpolitikken." Foranledningen var at på natten til årets lengste dag ble 18 av 42 beitende sauer som befant seg på et avgrenset område drept av ulv.

En sauebonde oppsummerte situasjonen slik: "Da jeg tok telefonen i går morges, regnet jeg med at det kanskje var gått med to-tre dyr. Hittil har vi funnet 18 dyr. Det var et sjokk å se hvordan ulven har bedrevet lystdrap, herjet og skambitt dyrene."

Det er ikke for å på noen måte forsøke å bagatellisere situasjonen eller denne konkrete episoden at jeg påpeker at det ladede og høyst suggererende uttrykket "lystdrap" ikke er relevant. Hva det handler om, er at ulvene gjennom millioner av år har utviklet seg i samspill med byttedyr som på sin side har effektive flukt- og forsvarsmekanismer, noe som har gitt ulvene muligheten til å utvikle særdeles sterke egenskaper. Når ulvene så konfronteres med husdyr, som gjennom planmessig avl har blitt gjort til fysiske og psykiske skygger av seg selv, vil ulvene naturgitt drepe for fote. Dette ikke på grunn av lystmordertilbøyeligheter i menneskelig forstand, men ganske enkelt fordi sauer og andre tamdyr er blitt så fundamentalt svekket i forhold til ville dyr at hele de domestiserte dyrenes atferd og oppførsel tilsvarer de "koder" som forteller ulven og andre predatorer at her er det et bytte. Ulven er i naturen nemlig henvist til å velge ut de svakeste byttedyrene, fordi det i alminnelighet bare er disse som kan tas av ulven. Dette fordi voksne, friske elger og andre hjortedyr har anatomiske egenskaper som i uveisomt skogsterreng gir dem fortrinn fremfor ulven.

Når ulven så møter sau, blir ulvens innebyggede tilbøyelighet til å søke ut de svake individer som bytte utløst av samtlige av disse dyrene, fordi sauen etter villmarkens målestokker er en hjelpeløs skapning som definisjonmessig fremstår som et bytte. Selv om det for sauebøndene subjektivt fortoner seg som grusomt fra ulvens side, er det faktisk menneskenes ansvar at de slipper ut på beite slike skrøpelige skapninger som dagens husdyr er, helt uten tilsyn og gjeting.

Eivind Liven kom i følge den samme reportasjen med følgende utsagn:

"Vi må erkjenne at tradisjonelt beitebruk kan ikke drives i rovdyrområder." Veterinærdirektøren mener det må bli flere store områder hvor det er absolutt trygt å ha sau, slik det på sikt legges opp til i Østerdalen. "Det betyr profesjonelt og effektivt uttak av rovdyr som ikke skal være der."

Han fortsetter videre: "I områder hvor rovdyrene skal få være, trengs det et helt annet vakthold over beitedyrene, blant annet gjennom døgnkontinuerlig overvåking."

Veterinærdirektør Liven har rett i den siste delen av sin her refererte uttalelse. Imidlertid kommer han før det i skade for å ta til orde for en politikk som ville innebære å de facto gjøre det umulig for ulven å leve i landet. Den arealsonering som man her i landet har lansert som et panikkpreget tiltak mot ulvepredasjon på husdyr, er i utgangspunktet urealistisk, fordi naturens dyr ikke kan og heller ikke skal innrette sitt liv etter menneskenes soner og skjemaer. Dertil kommer at en streng arealsonering, da gitt at den hadde vært mulig, ville medføre at ulvens leveområder innskrenkes så mye at ulvestammens utfoldelsesmuligheter og langsiktige sunnhet på sikt ble truet ettersom soneringsprinsippet vanskeliggjør artens naturlige mønster med utvandring og etablering av nye flokker i helt andre geografiske områder, i tillegg til at det ville innebære en absolutt minimal ulvestamme som i praksis ville nærme seg en plan om å sperre alle ulver inne i ulveparker.

Her er det interessant å trekke historiske paralleller, og konstatere at en streng sonering i realiteten innebærer at ulven forvises til reservater på samme måte som de amerikanske indianere historisk har blitt slaktet ned for fote av den hvite "siviliserte" mann, for så å bli fratatt sitt land, hvorefter de til slutt ble tvunget til å henslepe sine liv i miserable reservater. At menneskene nå vil gjøre nøyaktig det samme med ulven, illustrerer hvordan det fundamentale temaet ikke er husdyrhold, men menneskets forhold til naturen, det vil si spørsmålet om hvorvidt mennesket og sivilisasjonen skal herske over naturen og dens livsformer. I siste instans er spørsmålet om sivilisasjon skal ha forrang fremfor natur.

Dersom menneskene viser respekt for naturen, krever de ikke å reservere den for mennesket og menneskets husdyr. Hvis menneskene ønsker husdyr, må de derfor respektere både naturen og sine tamdyr såpass at de en gang for alle forlater idéen om at sauer og andre dyr uten tilsyn skal kunne slippes ut på beite. Gjerder er helt utilstrekkelig; en ulv graver seg lekende lett under et gjerde på få minutter. Døgnkontinuerlig gjeting av heltidsansatte gjetere er en nødvendighet og må være et krav innen fremtidens husdyrhold. Hele samfunnet må yte støtte til dette, i erkjennelsen av at husdyr generelt og sau spesielt aldri vil kunne gå fritt der hvor ulven lever.

Bare på denne måten kan vi både ivareta ulvens/villmarkens og husdyrdriftens interesser. Det krever at alle parter erkjenner at hele grunnlaget for husdyrdrift er endret: Menneskets husdyr har ikke eneretten, og ikke engang førsteretten, til naturområdene. Dette må man ta konsekvensene av, i stedet for å legge siviliserende restriksjoner på naturen og dens livsformer. Vi må omsider forstå at vår oppgave er ikke å sivilisere naturen, men å leve med den. Hvilket riktignok vil bli krevende og uvant for dagens kulturmenneske. Men det må til; og et skritt på veien er å akseptere ulven og villmarken på dens egne premisser. Hvilket er påkrevet dersom vi skal ha vill natur og ulv.

Selv om virkeligheten tar seg forskjellig ut avhengig av hvor man ser den fra, og enhver sak ikke har to, men mange sider, fritar ikke dette oss fra å foreta definitive og avgjørende retningsvalg i sentrale spørsmål. Spørsmålet om menneskets forhold til naturen er et slikt spørsmål, og denne problemstillingen reflekteres i den kulturelle forestillingen om at naturen er menneskets eiendom.

Selv om utgangspunktet er den konkrete konflikten mellom ulv og husdyr, dreier det seg om noe langt mer omfattende enn som så:

Mennesket er et dyr som biologisk er en del av naturen, samtidig som det kulturelt tenderer mot å definere seg som stående utenfor eller overfor den. Sterke kulturelle strømninger innenfor sivilisasjonen oppfatter naturen som en fiende som truer sivilisasjonen, noe som fører til en dobbelthet i forhold til naturen: Menneskene trenger den fordi de ufrakommelig er en del av den, på samme tid som sivilisasjonen søker å overvinne og kontrollere naturen til hva kulturen i sin skjebnesvangre antroposentriske enøydhet oppfatter som "menneskenes beste."

Slik blir det ville, urkraften, det utemmede, til en trussel som betraktes som en fiende som må bekjempes. Dette vet vi, og det er nærmest trivielt. Verre er at menneskets kontroll over naturen er blitt så omfattende, så vel gjennom eliminering av store deler av planetens villmarksområder, som planmessig avl og modifisering av både nyttevekster og husdyr, at naturen i manges øyne er blitt inndefinert i kulturen, noe som gjør at det kan bli vanskelig å forstå at naturen har noen verdi i seg selv. Dermed blir det enda mer problematisk for mange å få øye på den umistelige verdien som ligger i det ville og utemmede. Dette er årsaken til at man innenfor husdyrnæringene tar det for gitt at det er riktig å kreve at utmarka i hovedsak skal være menneskenes, mens ulven og andre livsformer som er og forhåpentligvis vil fortsette å være ville, utemmende og usiviliserte, ønskes forvist til minimumsarealer som i dette scenarioet vil fungere som en slags friluftsmuséer hvor den arkaiske natur får et utstillingsvindu som viser en svunnen tid fra før mennesket "velsignet" verden med sin sivilisasjon.

Dersom vi skal snu denne utviklingen er det ingen vei utenom: Vi er nødt til å ta et definitivt valg i retning av å gi mer, ikke mindre, rom for det ville og utemmede i både vår indre og ytre natur.

Dagens moderne husdyr har blitt så svekkede at de har mistet alle forutsetninger for å være i naturen, og følgelig må de beskyttes mot den. Det er naturligvis dette, kombinert med forestillingen om at naturen bør omformes til menneskenes beste, som gjør at sivilisasjonen krever at det ville og utemmede skal utryddes eller forvises. Dette for at de temmede dyrene, som kan betraktes som noen av de fremste symboler for den siviliserte og kontrollerte tilstand, kan få råde grunnen alene. Hvis kulturen aksepterer at det ville skal forvises til fordel for det temmede, modifiserte og kontrollerte, innebærer dette en symbolsk anerkjennelse av at sivilisasjonen i videste forstand skal underlegge seg og settes over naturen. Dette er en i sine konsekvenser meget farlig tenkemåte, og følgene kan man aldri rømme fra uten å havne ut i et gigantisk selvbedrag som til sist vil få dypt tragiske konsekvenser.

Rent praktisk er det ingen tvil: Dersom man ønsker å la naturen leve på sine egne premisser, samtidig som man vil ha husdyr, må husdyrene voktes døgnet rundt. Det er ikke mulig å la tamdyr gå fritt i en utemmet natur hvor bestander av predatorer lever. Tapene av dyr vil bli meget store hvis man forsøker seg på det. Et annet aspekt ved dette er at når mennesket har laget seg dyr som er fratatt sine villdyrevner slik at de ikke lenger har mulighet for å klare naturens utfordringer, er det etisk mer enn tvilsomt å overlate slike organismer til seg selv uten kontinuerlig tilsyn.

Spørsmålet blir da egentlig om hele naturen skal temmes og gjøres til menneskets park, eller om de som ønsker å drive næringsvirksomhet med husdyr skal praktisere de måter å organisere saueholdet på som er nødvendige for at de svekkede kulturprodukter skal kunne beite i en natur som fungerer på naturens premisser.

De politiske beslutningsprosesser må uansett ta utgangspunkt i at dét er kjernespørsmålet. 

Tilbake til
artikler