Flere betraktninger om ulv og sau

Av Per Inge Østmoen

I Norge har det lenge foregått en debatt om hvorvidt ulven er farlig for mennesker. Ettersom gamle myter og skrekkvisjoner langsomt men sikkert erstattes av kunnskap, blir det stadig klarere at en slik fare er minimal, især dersom ulven blir beskattet ved jakt slik at den blir menneskesky.

Som de fleste vil ha registrert, har ulvemotstanderne til tross for den helt minimale faren som ulven utgjør, i lengre tid forsøkt å overbevise befolkningen om at ulv er et meget farlig dyr. Her har har det etter tur blitt trukket frem en lang rekke udokumenterte påstander og faglig tvilsomme "rapporter" som er ment å skulle "bevise" hvilken lumsk og farlig skapning ulven er. Forhåpentligvis forstår de aller fleste at de gamle skrekkberetningene er usanne, og at vi omsider har kommet til et stadium hvor vi kan konsentrere oss om de reelle problemer som knytter seg til ulvens tilbakekomst i den norske fauna.

Det er ett problem forbundet med ulv som er fullstendig ubestridelig, og det er av avgjørende betydning for aksept av ulv at dette løses. Dette problemet, som kanskje heller bør kalles en utfordring, er naturligvis forholdet mellom ulv og domestiserte dyr. Vårt utgangspunkt kan bare være at ulv og husdyr ikke kan komme i fysisk kontakt med hverandre uten at det resulterer i svære tap av de sistnevnte.

En distinksjon mellom "skadedyr" og "snille" ulver er og blir urealistisk, fordi ulven er en predator som alltid vil søke byttedyr og som er helt nødt til det for å leve. Domestiserte dyr er sterkt reduserte i forhold til ville dyr, og blir typisk tatt aller først dersom ulven (eller andre rovdyr) kan komme uhindret til. Når ulven dreper et stort antall dyr i en enkeltbesetning av sauer er det fordi domestiserte dyrs atferd tilsvarer den som vises av svake og syke dyr i naturen, og predatorinstinktene blir dermed maksimalt stimulert. Innsikten i dette er viktig for å kunne forstå hvorfor ulver tilsynelatende uten motivasjon kan ta livet av et stort antall sauer på et lite område.

Når vi så en gang for alle har fastslått at kontakt mellom husdyr og ulv og da ganske spesielt mellom sau og ulv må unngås, blir spørsmålet hvordan. Her er flere mulige tilnærminger. I en situasjon hvor ulvebestanden i lengre tid har vært svært liten eller praktisk talt fraværende, og hvor det eksisterer sterke motforestillinger mot ulv, vil det lett oppstå et politisk klima hvor det reises krav om enten utryddelse eller i det minste en meget sterk begrensning av antallet ulver. I en slik politisk situasjon kan vi forutse at det vil bli utformet forvaltningsplaner som bygger på tanken om en rigid arealsonering, og i verste fall vil motviljen mot ulven resultere i et kraftig politisk press for å holde bestanden innenfor de allerede geografisk begrensede ulvesonene så liten som mulig innenfor hva som er forenlig med de internasjonale konvensjoner vedrørende ivaretakelse av naturverdier som Norge har forpliktet seg til å følge.

En slik politikk, som nærmest kan beskrives som en "nullvisjon" når det gjelder å forhindre husdyrtap pga. ulv, vil i realiteten gjøre ulven fredløs i Norge. Den som ønsker at ulven skal leve fritt som en naturlig del av faunaen, må naturligvis arbeide for andre og mer rovdyrvennlige løsninger på saueproblemet, løsninger som ikke innebærer en slik ødeleggende innskrenkning av ulvens livsområder og muligheter til å utfolde seg som dessverre har vist seg å være karakteristisk for det forvaltningsregime som utviklet seg i Norge i løpet av sommeren 2000. Finnes slike løsninger? Til alt hell: Ja. Utgangspunktet må være at husdyr ikke under noen omstendighet kan slippes ut i utmark uten tilsyn.

Antallet sau som hvert år går ute på beite i Norge er i år 2000 rundt to millioner, og av disse igjen omkommer 130 000 av ulike årsaker. Vi vet at bare en liten andel ble drept av rovdyr; det ble for år 1999 utbetalt rovdyrerstatning for 33 000 sau/lam. Når det gjelder ulven, har vi dekning for å si at under 1000 sauer og lam ble tatt av ulv i samme år. Det betyr imidlertid ikke at vi med dette kan si at situasjonen er tilfredsstillende, ganske enkelt fordi de moderate tapstallene reflekterer det faktum at ulvepopulasjonene i Norge og Sverige tilsammen i skrivende stund ligger på et lavt nivå, ikke mer enn maksimalt rundt 100 individer. Biologisk ekspertise anser forøvrig at 1000 dyr og mer er et langt mer ønskelig tall dersom man skal ta hensyn til naturens og ikke bare til menneskets øyeblikksinteresser.

Med en økende ulvebestand slik vi forhåpentligvis får i fremtiden, kan ulveproblemet i verste fall bli svært alvorlig, med store tap av sauer og muligens andre tamdyr. I en slik situasjon kan det politiske press for å redusere ulvebestanden til et lavest mulig nivå komme til å bli uimotståelig, dersom de som er tilhengere av ulv og arbeider for den ikke er føre var og bestreber seg på å innhente all tilgjengelig kunnskap om hvordan man kan ha en betydelig ulvestamme i landet og på samme tid opprettholde en økonomisk lønnsom husdyrdrift. Hvis vi kaster et raskt blikk til det store utland, blir det fort tydelig at å slippe tamdyr ut på beite uten beskyttelsestiltak er et særnorsk og meget uheldig fenomen. Et vanlig og bevist høyeffektivt tiltak er gjeting, gjerne med assistanse av vokterhunder. Slike hunder får vokse opp sammen med sauer, og vil da betrakte dem som medlemmer i sin flokk som så voktes mot inntrengere, deriblant ulv. Kombinert med tilstedeværede gjetere tilsier erfaringene fra andre land at husdyrtapene til rovdyr kan reduseres kraftig.

Årsaken til at disse tiltakene bare ganske nylig har blitt trukket frem som ledd i realistiske strategier må antas å være engstelse innenfor næringen for at utstrakte gjeterordninger som skissert vil bety en stor økonomisk belastning for husdyrdriften, slik at man heller har foretrukket å velge å redusere ulv/sau konflikter ved å holde ulvebestanden nede på et absolutt minimumsnivå. Det er liten tvil om at innføring av kontinuerlig gjeting med vokterhund vil representere en utgift som er for stor til at saueeierne alene kan forventes å finansiere denne strategien. Imidlertid dreier det seg her om store naturverdier som både i respekt for naturens egenverdi og faktisk også for vår egen skyld må repareres og bevares for fremtiden. Det er derfor gode grunner til å betrakte det som hele samfunnets oppgave å legge forholdene til rette for at den norske natur for fremtiden skal få lov til å utfolde seg mest mulig fritt. Et selvfølgelig element i det bør være å i offentlig regi gå inn med støtte til driftsmåter som muliggjør å la (blant andre dyr) ulven leve og formere seg uten at mennesket skal begrense dens livsrom i uforholdsmessig grad.

Nå vil enhver ny måte å gjøre tingene på nærmest lovmessig bli møtt med motstand, slik at vi må forvente at det vil bli tatt til orde for å møte utfordringene med å fortsatt drive en rovdyrpolitikk med sterke restriksjoner på ulvens livsmuligheter. Det er derfor av stor betydning å tenke langsiktig og bevare visjonen om hva vi ønsker, å uavbrutt søke kunnskap om ulven og om hvordan beskytte de domestiserte dyrene mot store tap. Vi må holde diskusjonen levende, skape en voksende interesse for ulv og natur blant familie, venner og kolleger, studiekamerater, naboer og gjerne kassadamen på supermarkedet. Det handler om hvor levende og fullstendig vi ønsker at naturen skal være, om å hjelpe menneskene til å komme til en forståelse av det frie og utemmede livets egenverdi og betydning, og om at vi hjelper frem de måter å organisere menneskets samfunn på som i størst grad fremmer naturens umålbare men bokstavelig talt livsviktige verdier.

Tilbake til
artikler