Ulveangrep på hund

Av Runar Næss

En kilde til problemer i forhold til ulv er det faktum at ulv kan angripe og drepe tamhunder. Ulv tar i varierende omfang hunder i reviret sitt. Det er en helt normal atferd som skjer over hele verden der det er ulv, og det er ikke noe nytt eller spesielt for Norge og Skandinavia. Ikke desto mindre er det tragisk for den enkelte hundeeier som opplever å få sin hund drept eller skadet. Men la oss sette det hele litt i perspektiv og se på mekanismene bak, så vi kan finne ut hva vi kan gjøre for å hindre denne slags hendelser.

Hvis vi skal starte med å se på ulvens rolle i dette, ser vi raskt at ikke alle ulveflokker er like. Her i Skandinavia har det vist seg at for eksempel "Dalsland-Haldenflokken" nesten ikke har angrepet en eneste hund, mens " Årjäng-Kongsvingerflokken" synes å gå på hund i langt større grad. I Russland er det dokumentert at én bestemt flokk nærmest hadde "spesialisert seg" på å ta hunder. Imidlertid er en slik spesialisering på hund ikke vanlig.

Rick McIntyre, som er ulveforsker og en venn av meg, bodde i Alaska hvor lokalbefolkningen holdt omlag 300 hunder. Rick bodde her i 15 år, og ulven var hele tiden til stede i området. Til tross for dette, skjedde det ikke i hele denne perioden at en eneste hund ble drept av ulv. I det nordlige Minnesota finnes over 2000 ulver i det fri, mens menneskene har mellom 50 000 og 60 000 hunder. Gjennomsnittlig tap av hunder på grunn av ulveangrep lå i mange år på rundt tre hunder pr. år. I 1998 fikk man en topp, med 25 ulvedrepte hunder. Dette har først og fremst dreid seg om hunder som har gått løs på eller i tilknytning til gårder. I tilfellet Minnesota skal man også ta i betraktning at området hvor det her lever mer enn 2000 ulver, i størrelse tilsvarer et areal på 1/3 av ulveområdene i Norge.

Ulv og hund har genetisk sett så mye til felles, opp til 99,8% av arvemassen er lik, at de vitenskapelig sett kan betraktes som tilhørende samme art. Derfor klassifiserer også de fleste taksonomer etter 1993 de to som én art. Atferdssignalene hos begge dyrene er i høy grad de samme. Denne likheten fører til at ulv (Canis lupus) og hund (Canis lupus familiaris) "kjenner" hverandre. Den umiddelbare gjenkjennelse hindrer ikke konflikter. Tvert i mot er det slik at i en rekke av de tilfellene hvor ulv angriper hund, er dette en betydelig del av årsaken til at den potensielt dødelige konflikten oppstår.

Når ulv går til angrep på hund er det to ulike mekanismer som ligger bak. Det ene er jaktinstinktet og det andre er revirforsvaret. Begge disse mekanismene er grunnleggende i ulvenes fire primærinstinkter. De fire primærinstinktene er:

1. Overlevelse (selvoppholdelsesdrift)
2. Skaffe mat (jakt)
3. Opprettholde territoriet (avgjørende for mattilgangen)
4. Reproduksjon (sosialt system/flokkstruktur)

Jaktinstinktet er ett av de ulvens sterkeste instinkter, og her ligger antakelig grunnen til at de fleste løse hunder, eksempelvis jakthunder, blir tatt. Jaktinstinktet hos ulven vil utløses ved synet av et dyr som løper. Hvorvidt dette er et rådyr, en hare, en bever eller en hund betyr lite eller ingenting. Enhver rask bevegelse i retning fra ulven vil automatisk utløse dette instinktet. Når en hund beveger seg på denne måten vil den derfor utsettes for ulvens instinktive og derfor automatiske respons. Verd å bemerke her er at en bevegelse mot ulven ikke utløser jaktinstinktet på samme måte, og det forteller oss at jaktinstinktet er svært spesifikt tilpasset flyktende byttedyr.

Mange hunder, og spesielt de rasene vi kjenner som drivende jakthunder, er relativt små av størrelse og med et utpreget livlig bevegelsesmønster. Alt dette gjør at de likner mange av ulvens naturlig forekommende byttedyr. Hvis en slik hund så beveger seg hurtig fra ulven vil den fra dennes synspunkt oppfattes som bytte på lik linje med viltlevende dyr, og vi får et instinktbasert predatorisk angrep. Vi ser det samme hos hunder. Dersom vi kaster en ball, et trestykke eller en annen gjenstand i retning fra en hund, vil jaktinstinktet hos dyret på tilsvarende måte utløses, om enn i en mildere form, og hunden vil automatisk ta opp "forfølgelsen." Når den får tak i "byttet" kan hunden gi seg til å riste kraftig i det og slenge det fra side til side som for å rive det i stykker. Og det er nettopp hva det er - dette er bevegelser som ville føre til omfattende overrivning av blodkar og en rask død hos et virkelig byttedyr.

Ulvens revirinstinkt er det andre instinktet som kan føre til at ulv angriper hund. Reviret, som er flokkens område, er fundamentet for alle medlemmenes matforråd. Byttedyrene som finnes innenfor dette området er hva flokken lever av og baserer sin eksistens på, og dette er selvfølgelig grunnen til at ulvene forsvarer sitt område om ikke med nebb og klør, så iallefall med sterke kjever og skarpe tenner. Når andre individer av samme art kommer inn i reviret gjør ulvene så godt de kan for å jage vekk inntrengerne, og det er ikke merkelig, siden revirets viltrikdom og størrelse avgjør hvilke ressurser ulveflokken råder over. Dette ressursforsvaret av livsviktige områder med byttedyr kan, dersom ulvebestanden er stor eller mattilgangen er liten, føre til alvorlige og i enkelte tilfeller dødbringende kamper mellom forsvarerne og inntrengerne.

I Minnesota hvor ulvetettheten er stor er dette revirforsvaret og striden mellom ulver om revirer og ressurser en av de mest fremtredende dødsårsakene hos voksen ulv. Bare menneskelig jakt og overkjørsler i trafikken tar flere ulveliv her.

Men det slett ikke alltid dette skjer. Det er heller ingen automatikk i at det oppstår fiendtlighet og kamp når fremmede ulver møter hverandre. Hvis en ulveflokk med et flertall av hanner møter en fremmed utvandret tispe, kan hun bli opptatt i flokken. En mentalt og fysisk sterk hannulv som møter en flokk uten en sterk leder kan også gli inn i denne flokken og innta en høy posisjon. I det hele tatt finnes ingen absolutte lovmessigheter i ulvenes sosiale liv, så hva som skjer når ulver møtes kan ikke forutsies.

Men at ulv og hunder faktisk er samme art kan skape vanskeligheter på grunn av ulvens ressursforsvar. En hund kan bli oppfattet som en konkurrent (dvs. inntrenger) i reviret, og følgelig bli angrepet som et ledd i ulvenes revirforsvar, slik som det ville ha skjedd med en fremmed ulv. En ulv er vesentlig sterkere enn en hund av samme størrelse, og den kaneksempelvis ha et kjevetrykk på det dobbelte av hundens. Når ulven dertil har levd et liv i det fri som en jeger med god trening i å drepe byttedyr, så ender det ofte med fatalt utfall for tamhunden.

At revirforsvaret spiller en meget stor rolle i mange tilfeller av at ulv angriper hund illustreres av hva som skjer i Yellowstone i USA, hvor ulv angriper og dreper coyoter som en konkurrent mens rev ikke angripes, fordi sistnevnte ikke oppfattes av ulven som konkurrent. Det viser seg således at jo mer likt ulven et dyr er, desto større er risikoen for at ulven skal angripe og drepe det som en følge av revirforsvaret. Dyr som er mer ulike ulven løper mindre risiko, og mindre desto mer ulike ulven de er.

Hvis man skal kunne si hvilken av disse to nevnte mekanismene som utløser angrepet i hvert tilfelle, er det selvsagt nødvendig å være vitne til angrepet. Derfor er det vanskelig eller umulig å i ettertid si noe sikkert om hvorfor ulven har gått til angrep i de tilfellene dette har skjedd. Likevel antar jeg at mindre jakthunder som er blitt drept i skogen hovedsakelig har blitt utsatt for ulvens jaktinstinkt og dermed blitt ofre for predatoriske angrep, mens hunder som står ute på en gård eller er blitt angrepet i liknende omgivelser kanskje mer typisk angripes som ledd i ulvenes revirforsvar.

Mange tenker seg at revirforsvar er noe som hannhunder praktiserer, og håper derfor at tisper er mindre utsatte for angrep. Men slik er det nok ikke, begge kjønn deltar i revirhevdelsen, og i tilfeller med predatoriske angrep spiller kjønn ingen rolle. Men er det revirforsvar om å gjøre kan det være en fordel for hunden om den er en tispe og ulven en hann. Dersom den ulven som hunden møter er en ledertispe og hunden også er en tispe, vil dette nærmest være den verst mulige konstellasjon. En ledertispe tolererer i svært liten grad fremmede tisper på sitt territorium. Ganske spesielt intolerant er hun i parringstiden og når hun har små valper. Så dersom kjønn spiller noen rolle i et møte mellom ulv og hund er muligheten liten for at dette skal slå positivt ut, særlig når vi vet at lederparet i en ulveflokk i regelen går sammen. Hvis lederhannen patruljerer et område som han ofte gjør er tispa som regel i nærheten.

Hva skal man så gjøre for å unngå at hunden blir angrepet av ulv? Hvis du har hunden din i bånd eller innenfor synsvidde, burde den være trygg selv i utpregede ulveområder. I slike områder bruker jeg selv en liten bjelle og en 15 meters langline på mine egne hunder. Bjella varsler på lang avstand både ulv og bjørn om at vi kommer, og etter at jeg begynte å bruke en slik bjelle har jeg ikke møtt hverken ulv eller bjørn når jeg har vært ute med hundene. Hvis det er ulver i området vil de før eller siden bli oppmerksomme på at du og hunden er i reviret, og da vil en bjelle varsle slik at de får god tid til å trekke seg unna.

I tillegg vil du med bjelle også kunne ha løs hund i områder med hjortedyr (elg, hjort, rådyr) uten å stresse dem for mye, noe som er av betydning hvis det er snø eller i kalveperioden om våren. Hvis hjortedyra blir skremt plutselig under slike omstendigheter kan de bruke opp mye verdifull energi i en hurtig flukt, så det er positivt at også disse dyrene får god tilå komme seg unna når de hører bjella. Det er særlig viktig i snørike vintrer og før/etter kalving om våren.

Når det gjelder langlinen bør denne være en elastisk 4-6 mm nylonline. Da kan du trå på den eller gå over den med ski uten at det medfører brå rykk for hunden. Dessuten går denne type line lett ned i jakkelommen når den ikke er i bruk. I verste fall kan man også forsvare hunden(e) mot ulv. Viltloven og Dyrevernloven gir begge adgang til å hindre rovdyrangrep på hund, selv om det ikke er lov å drepe en fredet dyreart. I Minnesota, hvor ulvebestanden er meget tett og ulven ikke er truet, blir en ulv som angriper hunder drept rutinemessig. Her i Skandinavia er ulven truet, og man unngår derfor å ta livet av den.

I stedet kan man skremme den unna. Det finnes en rekke effektive metoder til dette. Overfor fredet isbjørn på Svalbard har skremmeskudd, knallskudd, nødbluss og signalhorn vært brukt i lang tid. Det samme har vært brukt mot bjørn i Alaska og Canada. Knallskudd og/eller nødbluss er obligatorisk for alle som ferdes i naturen på Svalbard, og det virker mot bjørn.

Selv bruker jeg en signalpenn med grønt bluss som ligger i lommen. (Rødbluss brukes i nødsituasjoner) En slik signalpenn koster noen hundre kroner. For alle disse tiltakene gjelder at dersom de skal avverge dødelige ulveangrep mot hund, er selvfølgelig at hundeeieren er innen rekkevidde av hunden.

Når det gjelder jakthunder, er det vanskeligere da særlig drivende hunder er utsatt når de søker på egen hånd gjennom terrenget. I det siste har man imidlertid utviklet en sikkerhetsvest for jakthunder og andre hunder som er utsatt for rovdyr. I denne vesten er det sydd inn ampuller som inneholder et bittersmakende kjemikalium som er ment å skulle skape aversjon hos ulven mot å angripe hund. Vesten er laget i et nesten ugjennomtrengelig materiale som samtidig beskytter mot at bitt fra ulvene trenger gjennom, samtidig som kjemikaliene frigjøres. Forutsatt at kjemikaliene har ønsket effekt, vil en ulv som én gang har angrepet en hund iført en slik vest ikke angripe flere hunder. Likevel gjenstår det å se om ulven vil lære forskjellen mellom hunder med og uten slik vest, slik at den fortsatt går til angrep på hunder uten. Denne sikkerhetsvesten for hunder er under utprøving i Värmland, men de første vestene er allerede i bruk i både Norge og Sverige.

Når det gjelder en annen kategori brukshunder, nemlig trekkhundene, ser ikke ulv ut til å være noe stort problem for disse polare hunderasene når de er flere i følge - som i et hundespann. Enkeltindivider av disse hundene må likevel forutsettes å være like utsatt som andre hunderaser. I 1997 inntraff forøvrig en bemerkelsesverdig historie da en enslig polarulv slo følge med et hundespann fra det danske forsvarets sledehundpatrulje. Ulven fulgte hundespannet over én måned og 700 kilometer. Ved hver rast stjal den litt mat fra hundene og om natten sov den bare noen meter unna leiren. To av lederhundene forble hele tiden dominante over den ensomme hannulven - ulven ble aldri mer enn nummer tre på rangstigen i hundeflokken.

Jeg vil på ingen måte bagatellisere det problem ulven representerer for hundeeiere, men jeg er personlig overbevist om at slike relativt enkle forholdsregler som jeg nå har nevnt, alene eller i kombinasjon, kan gjøre mye for å redusere skaderisikoen og -omfanget. Spesielt for vanlig friluftsliv med hund i skog og mark vil helt enkle rutiner og forholdsregler kunne redusere problemet betraktelig.

For hunder som brukes til jakt, og da især drivende hunder, er det mer komplisert, men jeg håper den nye sikkerhetsvesten kan bidra til å gjøre livet tryggere for disse hundene. Samtidig vil en viss tilpasning og omlegging av jaktmetoder og -rutiner gjøre sitt til at risikoen for også disse hundene kan gjøres langt mindre.

Hjemme hos deg selv gjelder regelen om at dersom du bor i et ulveområde og har hund, bør den aldri stå alene utendørs med mindre du har en 100% sikker hundegård. Med dette håper jeg at du har fått noen idéer til enkle og effektive tiltak som kan gjøre sitt til at hunden(e) din(e) kan leve lenge og trygt i ulveområdet.

Tilbake til
artikler