Ulvefellingen januar 2005


Kommentar av Per Inge Østmoen, 27.01.2005

ALPHA-gruppen har i lang tid advart mot en forvaltningspraksis hvor bestandskontroll og bestandsbegrensning av ulv vektlegges. Den siste ulvefellingen i Østerdalen illustrerer at Norge fortsatt er langt fra å behandle sine rovdyr på en biologisk og etisk forsvarlig måte. Hvorfor skjer egentlig dette?


Bakgrunn

Mange vil huske den omfattende ulvefellingen i Østerdalen i februar-mars 2001, da to familiegrupper av ulv ble skutt ned. Også da ble fellingene forsvart med at dyrene hadde etablert seg utenfor "ulvesonen," samtidig som det ble hevdet at disse massive utskytningene ikke ville få negative følger for den skandinaviske ulvebestanden. Den siste påstanden ble ettertrykkelig gjendrevet etter at ulvene var skutt blant annet ved hjelp av snøscooter og helikopter.

ALPHA-gruppen forutså den gang at slike massenedslaktninger ville bli en gjentatt foreteelse dersom forvaltningspolitikken ikke ble endret i en langt mer rovviltvennlig retning. I den seneste Rovviltmeldingen nr.3 var det lagt opp til en rekke gode intensjoner når det gjelder skadeforebyggende tiltak og en sterkere vektlegging av husdyreieres ansvar for egne dyr. Beklageligvis ble ikke disse positive intensjonene i tilstrekkelig grad fulgt opp, samtidig som forvaltningspraksisen med hovedvekt på kontroll av bestanden samt streng soneringsbegrensning ble videreført.

Nå i desember 2004 ble gitt lisens for felling av hele fem ulver i Hedmark, det vil si en fjerdedel av ulvebestanden i Norge, skjedde dette med begrunnelse i at de aktuelle familiegruppene av ulv befant seg utenfor "forvaltningsområdet." I et brev som Direktoratet for naturforvaltning skrev den 06.01.2005 fremgikk disse tingene, som følgende sitat illustrerer:

"...Som en oppfølging av Stortingets behandling av St.meld. nr. 15 (2003-2004), jf. Innst. S. nr. 174 (2003-2004), ble det fastsatt forskrift om lisensjakt på ulv ved kgl. res. av 17. desember 2004. På denne måten vil ulv kunne forvaltes mer på linje med andre arter, og således bidra til en økt alminneliggjøring av ulveforvaltningen. Formålet med forskriften er å sikre at de skader ulv kan forårsake på bufe og tamrein blir minst mulig innenfor rammen av en helhetlig og bærekraftig forvaltning av ulv. Forvaltningen skal være differensiert slik at hensynet til vern av ulv og hensynet til beitebruk vektlegges forskjellig i ulike områder. I forbindelse med Stortingets behandling av ny rovviltpolitikk fastsatte Stortinget i mai 2004 et nytt forvaltningsområde for ynglende ulv, og Stortinget fastsatte videre en målsetting om tre årlige ynglinger av ulv innenfor forvaltningsområdet. Samtidig er det sagt at "utenfor forvaltningsområdet for ulv skal det raskt kunne iverksettes felling av revirmarkerende par dersom bestandssituasjonen tillater dette." Dette innebærer at nye revirhevdende par utenfor det fastsatte forvaltningsområdet normalt skal felles for å hindre framtidige skader på bufe eller tamrein."

- Sitat slutt.

I klartekst betyr en praksis som skissert at ethvert ulvepar som etablerer seg utenfor det forvaltningsområde som Stortinget har bestemt at ulvene værsågod har å holde seg innenfor, skal avlives. Vi legger også merke til at formålet med forskriften om lisensjakt er å "sikre at de skader ulv kan forårsake på bufe og tamrein blir minst mulig innenfor rammen av en helhetlig og bærekraftig forvaltning av ulv." Sagt med helt tydelige ord uttrykkes det her at rutinemessig avlivning av alle ulvepar og flokker som etablerer seg utenfor der Stortinget i Norge har bestemt, skal være kjernen i forvaltningspraksisen. En slik destruktiv forvaltning er det mye å si om, og når det søkes gitt inntrykk av at dette innebærer en "alminneliggjøring av ulveforvaltningen" er dette svært misvisende. Vi har her å gjøre med en politisk bestemt bestandsbegrensning på tre årlige ynglinger i Norge, det vil si at man legger seg på en målsetning om tre norske ulveflokker. Den minimale målsetningen er deretter kombinert med begrensningen som ligger i at disse ulvene bare skal få lov til å leve innenfor et likeledes politisk besluttet forvaltningsområde. Dette handler ikke om alminneliggjøring, ikke på noen som helst måte. Ulven gjøres med denne politikken til en paria i norsk fauna, hvor den aller nådigst kan få lov til å eksistere i tre familiegrupper, innenfor et avgrenset område på Østlandet øst for Glåma og sør for kommunene Alvdal, Tynset, Tolga og Os i Østerdalen. Hvis ulven ikke etterlever de begrensningene som menneskets politiske vedtak har satt for den, skal den avlives, i følge disse retningslinjene. 

Det etiske aspektet

Resultatet av en slik forvaltning vil være gjentatte nedslaktninger som hver gang begrunnes i at ulvene har blitt for mange - det vil si flere enn det antall det har blitt bestemt at de skal være - eller at de har etablert seg utenfor det politisk bestemte forvaltningsområdet. De fleste mennesker vil umiddelbart reagere mot en regelmessig, ubønnhørlig nedskytning av viltlevende dyr fordi menneskets politiske vedtak har bestemt at de bare skal leve i et avgrenset geografisk område og i et svært lite antall. Som understreket tidligere er ikke dette noen alminneliggjøring, det likner mer på en erklært krig mot en art som naturlig hører hjemme i norsk og skandinavisk fauna - i betydelig større antall og utbredelse enn denne forvaltningen legger opp til.

Det biologiske aspektet

Politikken med sterk vektlegging av bestandskontroll med strenge restriksjoner på både hvor dyrene skal få lov til å leve og hvor mange de skal få lov til å være, er biologisk katastrofal. Likevel søkes den forsvart. Et alminnelig forsvar for den, er at innavl og redusert genetisk variasjon (som begge er ødeleggende for en dyreart) kan motvirkes ved innvandring av ulver fra øst. Det er korrekt at i en situasjon hvor redusert genetisk variasjon og/eller innavl truer bestanden vil selv et lite antall individer som ikke er i slekt med de andre individene kunne ha stor betydning. Men, dette innebærer på samme tid at særlig i en situasjon hvor bestanden er liten er det spesielt viktig at det lever flest mulig individer innenfor området hvor det er naturlig for arten å leve, nettopp for å ta vare på den genetiske variasjonen som finnes. Jo mindre en bestand er, desto mer utsatt vil den være for innavl, og desto høyere vil risikoen for en katastrofal reduksjon av genetisk variasjon være. Det finnes ingen vei utenom: Hvis den norske og skandinaviske ulvebestanden skal kunne bli varig levedyktig, er det nødvendig at bestanden øker, og at forvaltningspraksisen én gang for alle forlater prinsippet om at bestanden skal ligge på det lavest mulige nivå som overhodet er forenlig med overlevelse.

En annen del av det biologiske aspektet er at det rent faktisk handler om en art som er naturlig forekommende og hører hjemme i de skandinaviske skogøkosystemene. Det finnes ingen rimelig grunn til at ulven skal holdes nede på et nivå hvor den får eksistere bare i tre familiegrupper og innenfor en liten del av landet. Hvis vi som mennesker ønsker å ta vare på livet på Jorden og dermed vår egen langsiktige fremtid, er det vesentlig at økosystemene i størst mulig grad får leve og eksistere på sine egne premisser. Evolusjon og tilpasning må være en kontinuerlig naturprosess, den kan ikke administreres og styres av mennesker uten at det får ødeleggende følger. Vi må, for både naturens og vår egen langsiktige overlevelses skyld, unngå en situasjon hvor den "frie" naturen begrenses til et antall avgrensede områder mens resten domineres av menneskene. Vi må ganske enkelt i mye større grad lære oss å leve med naturen på dens premisser. Vi er blant annet nødt til å venne oss til å tolerere "brysomme" dyr i vår nærhet slik menneskene historisk sett alltid har gjort. Dette er den eneste måten å sikre planetens, den skandinaviske ulvens, og i siste instans vår egen overlevelse.

Hva som må gjøres nå

De siste nedslaktningene av ulv har fått mange mennesker til å få øynene opp for det uholdbare i forvaltningspraksisen. Hva vi nå må alle sammen må gjøre, er å holde denne diskusjonen levende og bruke den nye forståelsen vi har fått til å jobbe målbevisst for å forandre politikken slik at den blir i overensstemmelse med økosystemenes og artenes behov for å leve slik det er naturlig for dem. Ulven har, både vurdert ut fra biologiske og etiske kriterier, et soleklart krav på å få leve naturlig slik det er naturlig for den. All forvaltning må ta utgangspunkt i naturens egne premisser og bygges på respekt for naturens finstemte sammenhenger og dens egenverdi.

Dette betyr at en politikk som baseres på en unaturlig bestandsbegrensning og en geografisk begrensning for hvor dyrene skal få leve, må endres. Dét kan vi sammen klare å få til, dersom vi er helt klare og bevisste på at det bare er en naturvennlig forvaltning basert på dyrelivets egne premisser som kan godtas. Hendelsene i Østerdalen har satt fokus på nødvendigheten av en slik endring, og det er viktig å smi mens jernet er varmt: Både innenlands og utenlands må det bygges opp et politisk press til støtte for en ny, mer natur- og dyrevennlig politikk som respekterer og ivaretar livet selv. Som vi vet, er de svenske bestandsmålsetningene langt mer i overensstemmelse med de biologiske og etiske prinsippene vi i ALPHA-gruppen ønsker skal være bærende for naturforvaltningen.

Den svenske miljøvernministeren Lena Sommestad har også kritisert den norske ulvepolitikken og klart konstatert at Norge løper fra sitt ansvar for å ta vare på naturen, når Norge i realiteten overlater hele ansvaret for å bevare ulven til svenskene. Det er en sterk uttalelse, og press fra Sverige og andre land for å endre en uansvarlig politikk er av stor betydning.

Aller viktigst er imidlertid at de ulve- og naturvenner som bor i Norge arbeider langt mer aktivt for å få til en endring i forvaltningspolitikken. Altfor lenge har motstanderne av ulv fått råde grunnen alene med sitt intense negative engasjement. Alt som skal til, er at vi på vår side utvikler det samme engasjementet. Da vil vi vinne, fordi vi har naturens og ulvens verdier på vår side.