Ulvejaktkurset i august 2001

Referat v/Per Inge Østmoen

ALPHA-gruppens to utsendte, vår faglige leder Runar Næss og undertegnede, deltok på Norges aller første ulvejaktkurs. Dette ble avholdet på Ranten hotell i Buskerud, i dagene 17.-19.08.2001. Arrangør var NJFF i Buskerud, og vi benytter anledningen til å takke for et vel gjennomført arrangement.

Enkelte vil muligens finne det oppsiktsvekkende at ulvetilhengere som ALPHA-gruppen deltar på et kurs hvor tema er hvordan man skal drive jakt på ulv. Tenker man nærmere etter, er dette kunnskaper som er av betydning for alle ulvevenner og naturinteresserte hva enten de deltar i jakt eller ei. Dessuten er det nyttig å lære om noe som i alle tilfelle vil kunne bli aktuelt når ulvebestanden en gang forhåpentligvis blir så stor at ordinær jakt på ulv blir biologisk forsvarlig. Vi er nemlig ikke motstandere av jakt på ulv, på samme måte som vi heller ikke er motstandere av at ulven driver jakt på sine byttedyr. Aksepten av at den ene predatoren driver jakt, bør følges av en aksept av også den andre gjør det samme.

ALPHA-gruppen mener at det er svært uheldig å drive bestandsbegrensende jakt på en liten ulvestamme. Når individantallet er lavt, trenger bestanden å vokse til et nivå hvor bestanden både er levedyktig og livskraftig på lang sikt og dessuten i stand til å utøve det predasjonspress som er viktig for byttedyrene. Dersom og når ulvestammen blir så stor, er det imidlertid fullt forsvarlig å jakte ulv på samme måte som annet jaktbart vilt. Etter vår oppfatning er det hele tiden de biologiske kriterier som må ligge til grunn, og dersom en gitt populasjons størrelse og utbredelse tilsier at jakt er biologisk forsvarlig finnes det heller ingen biologiske argumenter mot den.

Selve kurset:

Ulvejaktkurset startet den 17.08, med at Arne Green, leder i NJFF Buskerud, holdt en kort velkomsttale. Deretter kom de faglige bidragene på løpende bånd. Vi har valgt å presentere disse i sekvens med undertitler av foredragsholders navn. Siden kurset gikk over tre dager, var flere av foredragsholderne i aksjon mer enn én dag, men vi har valgt å samle hver enkelts bidrag sammen under én overskrift fordi vi så at dette gir best oversikt.

Førstekonsulent Morten Kjørstad i DN:

Kjørstad ble presentert som førstekonsulent i DN med ansvar for store rovdyr, og snakket om forvaltning, historikk og forslaget til lisensjakt. Først åpnet Kjørstad med å beskrive den gjeldende forvaltningsmålsetning, som ble beskrevet som å "sikre levedyktige bestander av store rovdyr, samtidig som jordbruk og beitebruk skal opprettholdes."

Hvilket selvsagt er noe av en utfordring å få til, og Kjørstad beskrev hvordan man har valgt å utforme forvaltningspolitikken. Først redegjorde han for fellingstillatelser på rovdyr, og bekreftet at man nå (i 2001) kan få slik tillatelse for å felle rovvilt i preventiv hensikt, dvs. før skade har skjedd. Deretter redegjorde han for den lisensjakten på ulv over hele landet som Direktoratet utarbeidet forslag til (og som ALPHA-gruppen har kommentert utfyllende i sin høringsuttalelse som kan leses på siden http://www.alpha-gruppen.com/artikler/hoeringssvar_ulvejakt_28082001.htm)

En "aktiv forvaltning" som Kjørstad kalte det, var Direktoratets løsning for å håndtere veksten i bestanden. Han bekreftet at lisensjakt er et rent bestandsregulerende virkemiddel, og forsvarte denne bestandsreguleringen med at "vi ellers ikke makter å takle konfliktnivået." Et annet moment som knytter seg til lisensjakt, er at den kan utføres uten den aktuelle grunneierens tillatelse.

Dernest beskrev Kjørstad forvaltningsområdet for ulv (ulvesonen). Som de fleste vet, er denne sonen etablert av Regjeringen den 02.02.2001. Innenfor sonen vil det kreves mer for å få fellingstillatelse. Her er forebyggende tiltak sentrale, og omstillingstiltak er også mulig. Utenfor sonen vil man ikke tillate etablering av familiegrupper av ulv, og det forutsettes at felling vil bli brukt som virkemiddel for å hindre slik etablering. Denne differensierte forvaltningen var i 2001 tenkt å skulle brukes for å opprettholde den norske forvaltningsmålsetningen på 8-10 familiegrupper i Skandinavia.

For å illustrere konfliktpotensialet, ble det så gitt en oversikt over antallet husdyr som ble drept av rovdyr i år 2000 i hele Norge. Denne listen ser slik ut:

* 3634 sau og lam drept av bjørn
* 13200 sau og lam drept av jerv
* 8000 sau og lam drept av gaupe
* 827 sau og lam drept av ulv
* 1300 sau og lam drept av kongeørn

Dette er vel å merke hva man regner som "sikre" tall.

Espen Marker, rovviltkonsulent for fylkesmennene i Buskerud og Telemark:

Markers tema ble beskrevet som "Forvaltning av store rovdyr og ulv." Arbeidsområdene han trakk frem var: Kartlegging av bestandssituasjon, skadedokumentasjon, og ikke minst interessekonflikter.

I Buskerud fylke ble det i år 2000 registrert 95 kadavre av husdyr som ble dokumentert eller antatt drept av rovvilt. Fordelingen av hvillket rovdyr som hadde tatt dyrene, var følgende:

* Gaupe: 86%
* Bjørn: 6%
* Kongeørn: 5%
* Ukjent: 3%

I alt ble det i år 2000 gitt rovvilterstatning for 1,6 millioner kroner i Buskerud, fordelt på 140 innkomne søknader.

Marker understrekte at dersom det er et ulverivir i området, kreves det omfattende omlegginger av husdyrholdet og beitebruken i et område. Gjerding, intensivert tilsyn, flytting av besetninger og vakthund/vokterhund ble beskrevet som aktuelle virkemidler.

Dette var svært relevant for Buskerud, fordi det i tråd med den nasjonale forvaltningssone for ulv (Den som ble opprettet 02.02.2001 av Regjeringen) ble tillatt etablering av familiegrupper i Buskerud, med unntak av Nes, Gol, Ål, Hemsedal, Hol, Nore og Uvdal kommuner. SNO ble gitt ansvaret for bestandsregistreringer og overvåkning av ulvene i Buskerud kommune.

Scott Brainerd, viltkonsulent NJFF:

Brainerd, som har bekledd stillingen som viltkonsulent i NJFF siden 1993, ga en utfyllende beskrivelse av Norges Jeger- og Fiskerforbunds engasjement i ulveforvaltningen.

NJFF sentralt legger vekt på den lokale deltakelse i rovviltforvaltningen, og er tilhengere av lisensjakt som bestandsregulerende verktøy. Organisasjonen mener at det er viktig at jakt settes inn på et tidlig tidspunkt for å begrense bestanden. Dette begrunner man med at ulvebestandens tilvekstpotensiale er stort. Brainerd ga uttrykk for at målet derfor må være å holde bestanden nede på et nærmere bestemt nivå. Han understreket at NJFF mener at vanlige jegere bør få sjansen til felling gjennom lisensjakt, selv om han også la til at deretter kan SNO tre inn hvis de vanlige jegerne mislykkes. NJFF er tilhenger av nødvergerett for å forsvare seg mot ulv dersom denne angriper jakthunder. Brainerd fortalte at omlag 50 jakthunder er drept av ulv i Skandinavia siden 1995.

Et annen interessant opplysning Brainerd trakk frem, var den historiske avskytning av ulv i Norge siden 1846:

* 1846-1855: 2244 ulver
* 1856-1865: 1634 ulver
* 1866-1875: 427 ulver
* 1876-1885: 400 ulver
* 1886-1895: 401 ulver
* 1896-1905: 579 ulver

Med andre ord ble det felt hele 5685 ulver innenfor Norges grenser mellom 1846 og 1905. Det tallet setter saktens den norske forvaltningsmålsetningen anno 2001 på 8-10 familiegrupper tilsvarende omlag 100 dyr i et visst perspektiv, spesielt når vi tenker på at denne minimale målsetningen fra de norske forvaltningsmyndigheters side er ment å skulle gjelde for hele Skandinavia.

Når det gjaldt skandinaviske menneskers historiske forhold til ulven, var det slik at våre forfedre beundret og bokstavelig talt forgudet bjørn og ulv. Eldre tiders mennesker, som selv var jegere, så ikke på disse rovdyrene som konkurrenter i naturen, og respekterte deres plass i helheten. Omslaget kom først med fremveksten av bondekulturen. Bonden så på store rovdyr som en trusel mot egne husdyr, og det var bøndenes kultur som sto bak den intensive utryddelsen av rovdyr. NJFF ble i sin tid også stiftet blant annet for å bekjempe rovvilt.

Hans Chr. Pedersen fra NINA:

Pedersen snakket om biologi, status og bestandsoversikt. Innledningsvis konstaterte han at den samtidige skandinaviske rovdyrpolitikk innebærer en økning i store rovdyr, spesielt bjørn og ulv.

Den første problemstillingen han reiste, var hypotetiske effekter på hjorteviltbestandene, dessuten mulige tap av leieinntekter fra både storviltjakt og småviltjakt. Det siste kan være aktuelt dersom en eksisterende ulvebestand gjør løshundjakt vanskelig eller umulig. Han fremholdt at en rekke delproblemstillinger og poenger knytter seg til dette, og ramset opp:

* Populasjonsøkologi
* Innvirkninger på byttedyrbestanden
* Bestandsovervåkning
* Skader på husdyr og hunder
* Samfunnsvitenskap
* Genetikk
* Informasjon til publikum

Han fremhevet som rimelig er særlig det sistnevnte punktet, og understreket den sentrale betydningen av at vi må kommunisere, snakke sammen.

Pedersen kom inn på populasjonsøkologi, og fortalte hvordan man benytter seg av aktiv sporing av kjente familiegrupper og par på snøføre for å bestemme antall og reproduktiv status. Han beskrev hvordan man planlegger særlig aktive undersøkelser i områder hvor man kjenner til at det lever stasjonære individer, og betydningen av oppfølgning av de observasjonene som gjøres.

En viktig opplysning om ulvens levevis var at de revirstørrelser man har registrert, spenner over 600 km2 (Mosseflokken) til 1700 km2 (Årjäng). I yngletiden vil det aktuelle leveområdet reduseres noe, og det er anslått at dette kan være ned mot 300 km2 i denne perioden.

Deretter tok Pedersen opp det meget vesentlige spørsmålet om hva ulvens effekter er på byttedyrbestandene i forhold til avkastning og jaktbart overskudd av hjorteviltet. Her slo han fast at ulvens predasjon først og fremst skjer på kalver og ungdyr. Videre er et ulverevirs gjennomsnittlige størrelse 1000 km2, og innenfor dette området har beskatningen vist seg å kunne være ujevn.

Et annet moment er flokkstørrelsen og dens betydning. Man har her slik som i andre land funnet at flokkstørrelsen har betydning for hvor mange elger hvert individ gjennomsnittlig tar pr. år. Tendensen her er at jo mindre flokkstørrelse, desto flere elger blir tatt pr. ulv pr. år. En flokk på 6-8 individer feller gjerne rundt 13 elger pr. individ hvert år. Når det gjelder effekten av predasjonen på tilveksten, er elgtetthet og produktivitet avgjørende for denne. Med lav elgtetthet og lav produktivitet tar ulv en større del av tilveksten i elgbestanden enn den gjør der hvor det er høy elgtetthet og stor produktivitet. Her har det vært mange misforståelser ute og gått, og det har i vide kretser vært en tendens til å anta at ulv ubetinget tar ut mer eller mindre hele tilveksten, en antakelse som altså er uriktig. Eksempelvis har det vist seg at en tidligere rapport om at ulven i Rendalen tok ut all tilveksten i elgstammen var feilaktig, og denne konklusjonen har nå blitt tilbakevist. Med utgangspunkt i de foreliggende forskningsresultater har vi dekning for å realistisk gå ut fra at 100 ulver vil ta 1000-1300 elger pr. år dersom vi tenker oss at de lever utelukkende av elg, og at gjennomsnittlig flokkstørrelse er på seks individer eller mer.

Neste punkt var selve ulvebestanden. Pedersen anslo at den totale norsk/svenske ulvepopulasjonen før uttaket av Atndalsflokken i mars 2001 var på mellom 97 og 113 dyr. Til spørsmålet om hvor den skandinaviske ulven kommer fra, refererte han til tre hovedhypoteser:

1. De har gått over Bottenviken fra Finland.
2. De kan ha gått fra Finland langs land.
3. Det har alltid vært ulv i Skandinavias skoger, men antallet har vært lite, og siden dyrene har vært sky, har de ikke blitt lagt merke til.

Leonard "Leo" Mikalsen, Statens naturoppsyn (SNO):

Denne mannen som etterhvert har fått status som rikskjendis blant jegere og ulveinteresserte er kjent som leder for ulvefellingslaget i Østerdalen våren 2001. Mikalsen den desidert mest erfarne ulvejegeren blant foredragsholderne, og han viste seg som kunnskapsrik og imøtekommende og hadde en lang rekke detaljer og mange gode råd til ulvejegere å komme med.

Først ga han en orientering om Statens naturoppsyn. Etaten ble opprettet i 1996 med det formål å "ivareta nasjonale miljøverdier og forebygge miljøkriminalitet." SNO skal som ledd i dette drive veiledning, informasjon, skjøtsel, registrering og skadedokumentasjon. Hovedkontoret ligger i Trondheim, og etaten hadde i 2000 et budsjett på 63,0 millioner kroner. Østerdalen-aksjonen våren 2001 kostet forøvrig 2,5 millioner kroner alene. Videre er SNO underlagt Direktoratet for naturforvaltning som en del av dette. Her er SNO's rolle blant annet å eksekvere DNs forvaltningsmessige vedtak. Andre oppgaver består i kompetanseoppbygging og opplæringstiltak, herunder opplæring av lokale jegere. Når det gjelder rovdyrforvaltning, regnet Mikalsen med at SNOs involvering med rovdyr vil øke i de kommende år, og i forhold til ulv reiste han problemstillingen om hvorvidt lisensjakten alene vil kunne føre til at det felles et tilstrekkelig antall dyr (tilstrekkelig i forhold til de forvaltningsmålsetninger som var gjeldende på dette tidspunktet). Hvis dette ikke er mulig, ga Mikalsen uttrykk for at Statens naturoppsyn vil foreta uttak av de dyrene man ellers ikke klarer å felle, enten som assistanse til lokale jegere eller på egen hånd.

Vedrørende fellingsmetoder, understreket Leonard at SNOs statlige fellingsmannskap kan velge den etter forholdene mest hensiktsmessige metode for uttak innenfor rammen av Bern-konvensjonen, uavhengig av de regler som ellers gjelder for vanlige jegere, som uttrykt i Viltlovens §12. Mikalsen avsluttet sin orientering med å slå fast at det statlige fellingslaget i følge instruksen "skal opparbeide kompetanse innenfor metoder for felling/uttak av dyr, og utvikle mest mulig effektive, sikre og humane metoder."

Leonard Mikalsen snakket også om medienes rolle i den omstridte massefellingen av ulv i mars 2001, og bemerket at fagkunnskapen og vederheftigheten her etter hans mening var dårlig. Spesielt BBC hadde skuffet ham stort.

Dernest tok Leo for seg jaktmetodene overfor ulv. Ulvejakt er i overveldende grad en vinterjakt, fordi det er om vinteren at pelsen er verdifull, men også fordi de ulvevalpene som ble født om våren ikke er i stand til å jakte og klare seg på egen hånd før den etterfølgende våren. Om vinteren er bakken som oftest snødekt. I dyp snø har ulven vanskeligere for å ta seg frem, og dette har blitt utnyttet ikke bare av jegere i tidligere tider, samiske reingjetere har tradisjonelt brukt ski for å gjete reinflokkene. (I 2001 bruker samene snøscooter)

For å kunne kartlegge dyrenes vandringsmønster og oppholdssteder er sporing helt sentralt, kunne Leonard fortelle. Det er også slik at etter en felling kommer de gjentatte ganger tilbake til kadaveret. Felte dyr må derfor kontrolleres og man kan som ulvejeger sette seg på post ved et kadaver, på samme måte som man kan sette seg på post langs trekkrutene.

Mikalsen trakk inn sine egne erfaringer som jaktleder for SNOs ulvefellinger, og berettet at SNO første gang ble involvert i felling av store rovdyr i Østfold vinteren 2000 i forbindelse med ulvehybridsaken. Han gjorde utførlig rede for begivenhetene dengang, og fortalte hvordan hybridtispen som ble kalt "Gyro" skilte lag med resten av flokken etter å ha blitt radiomerket, og at det ble fastslått at Gyro levde av smågnagere.

Når SNO skal felle ulv, bruker de merkebånd som strekkes gjennom terrenget for å avsperre dette og ringe inn ulver. Båndet henges i 80 centimeters høyde. En ulv vil være meget tilbakeholden med å gå under eller hoppe over et slikt bånd, og kan følge det i lange strekninger. Ulven lar seg altså lede langs dette båndet, som antas å være mest synlig og derfor mest effektivt i vind. Man kan også henge opp tøybiter med jevne mellomrom, disse vil ha en tilsvarende effekt. Skytterne posterer seg så langs båndet eller rekken med tøybiter.

Leonard sa at åtejakt på ulv er urealistisk, fordi ulven bare tar dyr som den selv har felt. Som eksempel på dette nevnte han et tilfelle hvor det hadde blitt skutt en elgkalv i et område hvor det levde ulver. Etter en måned var elgkalven ennå ikke rørt av ulvene. Her er det imidlertid sannsynlig at Mikalsen trakk en slutning på et for spinkelt grunnlag, og at det beskrevne mønsteret ikke er absolutt. Etter at Leo hadde uttalt at man ikke kunne jakte ulv på åte, kom en erfaren ulvejeger som også var på dette kurset bort til undertegnede. Han hadde vært i Canada og ikke bare skutt ulver på åte, han kunne også vise fotografier av åtet og ulvene etter at han hadde skutt to stykker. Så det er helt klart, man kan skyte ulv på åte. Dét er noe å tenke på hvis og når vi får en stor ulvebestand i Skandinavia. Kanskje den tradisjonelle gluggjakten på rev blir komplettert med en tilsvarende ulvejakt?

Hva det ikke kan være noen diskusjon om, er at det gir best jaktresultater å postere seg ved felte dyr samt trekkruter. Jakt på ulv er utpreget krevende og man skal være grundig både i sine forberedelser og i sin utøvelse av jakten. Ulven har meget god hørsel, men fremfor alt en svært velutviklet luktesans. I tillegg har den en stor evne til å oppfange bevegelser, og alt tyder på at den ser meget skarpt om enn neppe i slike farger som mennesker. Alt dette gjør blant annet at all samtale og all bruk av radiokommunikasjon er utelukket på ulvejakt. Elgjegere som følger vanlige prosedyrer under elgjakt ser sjelden eller aldri ulv.

Et annet jaktråd ved ulvejakt er å være oppmerksom på baksporet. Ulven kan nemlig følge sin egen rute bakover dersom den oppfatter fare forut. I slike tilfeller kan man postere seg langs baksporet. Ulv som forfølges, rømmer umiddelbart inn i tett skog.

Når det gjelder sporing av ulv, er det viktig å følge sporene i flere kilometer for å være sikker på at det virkelig dreier seg om ulv og ikke en hund som er den vanligste forvekslingsarten. Spor av gaupe kan også forveksles med ulv og også til og med elg. En ulv som kommer til et gjerde kan følge dette i flere kilometer uten å krysse det, mens en hund eller gaupe vil gå rett gjennom eller hoppe over. Dette skyldes ulvens store forsiktighet, den er i stand til å lekende lett hoppe over alle vanlige gjerder. Ulver kan følge veier, scooter- eller skiløyper over mange kilometer, og den er kjent for å bruke brøytede skogsbilveier for å komme seg frem.

Å bestemme antall ulver i et ulverevir bare basert på sporundersøkelser er vanskelig. Ikke nok med at det er mer enn problematisk å skille de enkelte dyrene fra hverandre, de enkelte flokkmedlemmene går gjerne i hverandres spor. Dertil kommer at ulvene gjerne går i ring for å komme tilbake til utgangspunket for trekkruten.Ofte går de også tilbake i egne spor og følger disse over lange strekninger.

Til slutt kom Leo inn på hvilke egenskaper en god ulvejeger burde ha. Etter hans mening er det en fordel å ha erfaring med revejakt. Ellers er naturlig nok den beste jegeren han (eller hun!) som vet mest om dyrearten som det jaktes på.

Leonard kom avslutningsvis med noen filosofiske ord om jakt i sin alminnelighet. Han lovpriste jakten som aktivitet, og betegnet den som en "Guds gave." Videre nevnte han den motstand mot fellingen av ulv som hadde gjort seg gjeldende under nedskytningen av Atndals-flokken i mars samme år, og antydet at en del av motstanden også var et ledd i en generell motstand mot jakt. Han så også for seg muligheten for at jakt kunne komme til å bli mindre akseptert med tiden.

Vår kommentar til dette siste er at dersom man som jeger mener at jakt er en verdifull gave, og dersom man også ønsker å se jakttradisjoner bli videreført slik at jakt også kan drives i fremtiden, er første bud å akseptere skogenes og villmarkenes egne firbente og bevingede jegere. Begrunnelsen for at jakt er en naturlig aktivitet som også mennesket bør delta i, er nettopp at andre dyr i naturen også driver jakt. Mennesket er også et dyr, og kan jakte slik som andre dyr gjør det. Men da må de menneskelige jegerne til gjengjeld fullt ut akseptere å dele sitt bytte med skogenes viltlevende predatorer. Hvis det er slik at den naturlige og universelle forekomsten av predasjon i naturen er selve beviset på at jakt er naturlig, så kan man ikke kreve rett til å selv jakte samtidig som man går inn for å utrydde eller sterkt begrense skogenes og villmarkens viltlevende jegere.

Dersom menneskelige jegere forlanger at ulven og andre rovdyr skal begrenses så sterkt som mulig for at de skal få jakte på et maksimalt antall dyr, vil jakten som aktivitet stå i alvorlig fare for å miste sin legitimitet og aksept i opinionen. Dette fordi aksepten for rovdyr og aksepten for menneskelig jakt egentlig er to sider av samme sak. Å ta andre dyrs liv for å skaffe seg mat (i menneskets tilfelle også skinn eller andre ressurser) er noe som alltid har skjedd og alltid vil skje naturlig i det fri. Derfor er det på ingen måte unaturlig at mennesket gjør det samme. Men dersom menneskelige jegere ikke godtar viltlevende dyrs jakt, underminerer de dermed sin egen jakt. Dette er grunnen til at den som er jeger, aldri bør ønske å desimere eller utrydde andre predatorer, men heller være tilhenger av et omfattende biologisk mangfold med store bestander av alle de dyr som naturen selv gir rom for. Det betyr også å godta ulven i faunaen. En slik inkluderende tilnærming fra jegeres side vil dessuten være i harmoni med tradisjonelle jegerkulturers holdninger til rovdyr i naturen. Dagens jaktutøvere bør etter ALPHA-gruppens mening bestrebe seg på å gjenetablere de gamle, respektfylte og naturvennlige jegerholdningene som fundament for sin egen jaktkultur.

Fellingsleder for det kommunale fellingslaget i Rendalen kommune, Harald Nordtun:

Nordtun åpnet med en presentasjon av Rendalen kommune. Rendalen ligger i Hedmark fylke, og er Sør-Norges største kommune hva flateinnhold angår, med sine 3200 km2. Det skogkledde arealet er 1100 km2. Arealet over barskoggrensen er 1500 km2. Kommunen hadde i år 2001 2500 innbyggere. Når det gjelder jakt, var de gjennomsnittlige tall for henholdsvis elg og rein at det hvert år ble jaktet 400 elg og 300 rein. Tilsammen 700 dyr av store hjortevilt. Når innbyggerantallet av mennesker altså lå på to og et halvt tusen forstår man hvilken betydning jakten har i Rendalen. Nordtun snakket om de store rovdyrene på en måte som ikke levnet noen tvil om at han ikke var deres venn, for å si det forsiktig. Han sa nemlig at det er "tilstrekkelig" med både bjørn, ulv, jerv og gaupe, og han gjorde det i en tone og med et kroppsspråk som sa klart fra at disse dyrene ikke lå hans hjerte spesielt nær. Deretter oppga han rovviltstatus for Rendalen, som var nøyaktig som følger:

* Bjørn: 3-4 hiregistreringer i 2000. Flere observasjoner årlig. Årlige skaderegistreringer. Ingen påviselig økning i bestanden de siste fem år. Ingen skadefellinger de siste fem år.

* Gaupe: Stabil bestand. Det ble ikke oppgitt hvor stor denne var.

* Jerv: Sterk økning i bestanden i hele kommunen. Store skader på sauenæringen. Flere fellingsforsøk i både 2000 og 2001. Det ble i 2001 felt fire dyr, hvorav tre var valper.

* Ulv: Sterk økning de siste fem år. Store skader på beitedyr og hjortevilt. (Merk dette utsagnet!) Fellinger i 2000: 3 dyr. Fellinger i 2001: Ni dyr pluss to i Imsdalen.

Hva vi merker oss, er at Nordtun utrolig nok snakket om "skader på beitedyr og hjortevilt." Når det gjelder husdyr, er dette resonnementet holdbart fordi disse er laget av mennesker, befinner seg i menneskenes varetekt og tilhører dem. Men spørsmålet som så dukker opp er: Hvordan kan ulvens naturlige predasjon på viltlevende byttedyr overhodet betegnes som "skader"? Det er med sterk beklagelse vi erfarer at en mann i en ledende stilling innenfor viltforvaltningen er av den oppfatning at viltlevende ulvers predasjon på sine naturlige byttedyr er "skader." En slik holdning vitner om manglende aksept for at ville rovdyr har sin naturlige plass i faunaen. Vi syntes det var trist.

Deretter listet Nordtun opp de egenskaper han mente at et medlem i hans fellingslag måtte ha:

* Være en erfaren storviltjeger
* Ha evne og vilje til samarbeid
* Være psykisk og fysisk sterk
* Ha et fleksibelt arbeidsforhold for å kunne dra ut på kort varsel
* Være en god skytter
* Være "godt voksen" i alder
* Være til å stole på
* Ha tilgang til snøscooter
* Ikke være saue-eier. (Med tanke på nøytraliteten i forhold til oppgaven)

Nordtun avsluttet sitt foredrag med å beskrive saksgangen når fellingstillatelser på ulv gis: Direktoratet for naturforvaltning (DN) gir oppdraget til SNO eller direkte til kommunen via fellingslederen. Fellingslederen kan så eventuelt søke assistanse fra SNO. (Husk at SNO administrativt er en del av DN)

Utflukt til Langedrag, hvor man holder ulver i fangenskap:

Vi reiste til Langedrag, hvor de to store attraksjonene var et langt foredrag ved Edvin Thorson og omvisning og demonstrasjon ved ulvepasseren Jan Erik Ås. Thorson holdt sitt foredrag først. Foredraget var en beskrivelse av hvordan herr Thorson og familien hadde etablert parken da han var 63 år gammel. Nå var han 85 år, men like fullt aktiv i den daglige driften av stedet.

Jan Erik Ås, som utmerket seg med sin brede sakkunnskap på området, snakket om ulv og viste oss to tamme ("sosialiserte") ulver. Jan Erik sa at forskjellene mellom tamhund og ulv var så store både mentalt og fysisk at de to dyrene nesten ikke kan sammenliknes. Det er interessant med tanke på at ulv og hund er så genetisk like at de ikke kan skilles fra hverandre ved en test. Dette forteller om at tilsynelatende små endringer i arvemassen kan utgjøre enorme forskjeller. Men nå skal vi presentere Jan Erik Ås fotografisk. Hvis bildene ikke ble helt optimale, skyldes dette at jeg (Per Inge) måtte fotografere liggende noe forvridd på magen gjennom et nettinggjerde. Her er i alle fall bildene. Alle er 850 piksler i horisontalplanet:

jan_erik_med_ulven1_850.jpg

jan_erik_med_ulven2_850.jpg

jan_erik_med_ulven3_850.jpg

jan_erik_med_ulven4_850.jpg

jan_erik_med_ulven5_850.jpg

Sverre Einar Bråten om spor og sportegn etter ulv:

Bråten nevnte innledningsvis de viktigste forvekslingsartene, som er tamhund og gaupe. Men også elgspor kan under gitte omstendigheter forveksles med ulv. Når det gjelder hunder, er store hundespor i praksis umulige å skille fra ulv, men man kan likevel få en indikasjon ved å følge dem et lengre stykke. Hundens spor vil da være mer "virrende" og formålsløse der hvor ulven i langt større grad har en definert retning i sitt bevegelsesmønster. Gaupe hopper over gjerder der hvor en ulv som oftest er langt mer forsiktig i forhold til alle former for hindringer og går langs hindringen til den enten finner en åpning eller hopper over om det ikke finnes andre utveier. Det er denne atferden som gjør at man kan bruke merkebånd til ulvejakt, fordi ulv ikke gjerne går under eller hopper over båndene, men går langs dem.

Ulver markerer også med urin på sin vei dersom de kommer inn i et område som ligger utenfor deres eget revir, og de gjør dette spesielt etter å ha krysset et hinder som for eksempel et gjerde. Et annet typisk trekk ved ulver er at de ofte går i store ringmønstre i terrenget, og kommer tilbake i sine egne spor. Dette gjør at det kan se ut som om antallet ulver er større enn det er i virkeligheten. Ofte ser man også at ulv bruker elgspor.

Et ulvespor kan være opptil 12 cm langt, noe som selvsagt er større enn sporene fra de aller fleste hunder.

Praktisk skyteøvelse på en skytebane ved Nesbyen, i regi av Nes NJFF:

Denne foregikk ved at deltakerne først skjøt mot "løpende elg," det vil si elgfigurer som rullet langs løpestrenger i terrenget, og deretter skjøt vi på oppdukkende figurer i terrenget. Det hører med til historien at vi som ikke hadde geværer med, fikk låne av andre vennlige deltakere, og at begge ALPHA-gruppens deltakere skjøt bedre enn geværenes egne eiere!

Etter dette spiste vi, og alle reiste så hjem etter et vellykket og godt organisert kurs. Vår eneste kritikk mot kurset var at vi skulle ønske at de forskningsrapporter som det ble henvist til under kursets gang hadde vært lagt ut til salg for interesserte deltakere. Ellers gir vi vår ubetingede honnør til arrangørene både for solid faglig innhold og for den positive sosiale stemning som rådet på kurset.

Til slutt vil vi presentere et fotografi av blant andre noen av foredragsholderne. Forhåpentligvis er det noen som kjenner seg igjen på dette bildet:

Jegerkursforedragsholdergjengen på Ranten i august 2001