Ulvens farlighet og vår proporsjonssans

Et dokument som gjentatte ganger har blitt trukket frem av dem som er fiendtlige til ulv, er den vitenskapelig uholdbare russiske kilden Mikhail Pavlov, hvis arbeid, den såkalte "Rapport 30" eller Pavlov-rapporten, ble trukket tilbake da Direktoratet for naturforvaltning oppdaget at ulvehateren Pavlovs redselsskildringer var notorisk upålitelige og inneholdt både hatske utfall og hva som må karakteriseres som direkte skrøner. Sovjetiske forskere som Bibikov og Ovsyannikov har forlengst avsannet Pavlovs påstander, og ingen av dagens oppdaterte vitenskapsmenn og -kvinner går god for Pavlov som vitenskapelig kilde. Likevel har Pavlov til stadighet blitt trukket frem av ulvemotstandere som enten mangler kunnskap eller kanhende ikke tar det så nøye om de fremfører usannheter og oppspinn bare det gavner kampanjen mot ulven, og man bør i slike tilfeller vite at Pavlovs arbeide på ingen måte kan kalles seriøs forskning.

Dette betyr ikke at ulv er ute av stand til å angripe og til og med drepe mennesker, eller at det aldri har skjedd.

Fra India kjener vi til at ulver i nyere tid har drept et antall barn. I delstaten Uttar Pradesh ble 64 barn angrepet i perioden mars oktober 1996. I mars og april 1997 ble et titalls barn drept samme sted. Her er forholdet at det i India hersker sosiale forhold som er så ulike de norske at de neppe kan sies å være vedkommende for Norge. Det er heller ikke riktig at angrepene i India har vært forsøkt benektet, selv om dette har vært påstått. Både inderne selv og vestlige forskere har hele tiden regnet det som utvilsomt at disse hendelsene virkelig fant sted. Ulvevenner har derimot fremhevet at episoder av denne type ikke gir grunnlag for å mene at ulvens tilstedeværelse innebærer at folk er i livsfare. Helt spesielle omstendigheter må til for at ulv skal gå til angrep på folk.

I Sverige har vi eksemplet med den såkalte "Gysingevargen," som rundt 1820 drepte ni barn og én nittenårig pike. Dette er så vidt jeg har kunnet bringe i erfaring det eneste eksemplet på at ulveangrep på mennesker med døden til følge har blitt uomtvistelig dokumentert i Skandinavia. Hvis man kikker nærmere på historien bak, kommer det frem at det dreide seg om en ulvetispe som hadde vokst opp hos mennesker. Den var i tillegg blitt mishandlet og slått i flere år før den klarte å rømme. Dette er for å si det forsiktig neppe en spesielt ofte forekommende situasjon, og Gysingevargen kan derfor heller ikke brukes som sannhetsbevis på at friske viltlevende ulver er farlige.

En annen episode som har blitt trukket frem som "bevis" på ulvens farlighet er da Patricia Wyman i 1996 ble drept i en privat ulvepark i Ontario. Dette dreide seg om halvtamme ulver som ikke var sosialisert til mennesker. Enhver som har kjennskap til store dyr av hundeslekten er klar over at hundedyr er i stand til å gå til angrep på mennesker. Å gå alene inn i en hundegård hvor det befant seg store halvville hunder ville heller ikke vært spesielt klokt og kunne lett gitt samme tragiske resultat.

I løpet av 11 år har fem mennesker blitt angrepet av ulver i den kanadiske Algonquin Provincial Park, forøvrig bare to med nevneverdig skade til følge, og ingen med dødelig utgang. Dette er bare oppsiktsvekkende fordi angrepene har vært så få. I Algonquin har friluftsliv gjennom mange år blitt drevet av millioner av mennesker i alle aldre, og erfaringene her viser entydig at ulv langt i fra representerer noen alvorlig trusel. Imidlertid har mange av ulvene i dette området mistet all skyhet overfor folk i denne nasjonalparken hvor dyrene er fredet. Dette er selvfølgelig et problem, men det kan enkelt løses. For å sikre at dyrene blir sky er det effektivt å drive jakt, noe som vil være forsvarlig i Norge dersom og når det blir politisk mulig å tillate en ulvebestand som er stor nok til å tåle beskatning på samme måte som man jakter på annet vilt.

Hundeforskeren Stephen Budiansky refererer at i USA blir fem millioner mennesker bitt av tamhunder hvert eneste år, over halvparten av disse er barn. Én million av bittofrene blir så skadet at de trenger behandling, og 18-20 dør av skadene. Nå er det mange flere hunder enn ulver i verden, men poenget er at det er meget liten grunn til å konkludere med at ulven er en stor fare fordi det har skjedd et i den store sammenhengen ytterst lite antall ulveangrep på mennesker. Det er heller forbausende at slike hendelser er og alltid har vært så sjeldne som tilfellet er.

I Romania, hvor ulver regelmessig går inn i folks hager, drepes det ikke mennesker av ulv, men derimot av bjørn, som er langt farligere selv om heller ikke dette dyret er noen livsfare i skogene. Det finnes intet grunnlag for det oppkonstruerte skremmebilde som våre hjemlige ulvemotstandere maler av ulven. Mennesker skades og drepes av en lang rekke forskjellige dyr, og dette vil fortsette å skje. I det hele tatt er det farefylt å leve. Livet blir neppe hverken tryggere eller rikere om man forsøker å utrydde alt som med rette eller urette oppfattes som farlig.

Motstandere av ulv fremstiller gjerne ulven som et formidabelt rovdyr som nærmest er totalt overlegent i forhold til mennesket. Slik er det ikke. Mot menneskene har ulven i realiteten ingen sjanse hvis de bestemmer seg for å ta livet av den. I det hele tatt finnes det ingen farligere dyr enn Homo sapiens. Mennesker kan lett unngå å bli angrepet av ulv. En regelmessig jakt vil gjøre ulven så redd folk at den flykter så snart den værer mennesker, så det er ikke der det virkelige problemet ligger.

Hva som skaper de store vanskelighetene er at altfor mange mennesker i kultur har hatt vanskelig for å akseptere ulven som den er, fordi det fremherskende sivilisatoriske ideal er en ordnet, velfrisert, "fredelig" og kontrollert tilstand. Når det kommer et intelligent rovdyr med et særdeles høyt aktivitetsnivå, og som er karakterisert av en betydelig nysgjerrighet og en uovertruffen evne til å både angripe husdyr og holde seg skjult, så har menneskets kultur altfor lett for å reagere med å ville fjerne en slik utfordring som ulven er.

Ulven, lik alle "høytstående" dyr, vil hele tiden utfordre grensene i sine omgivelser. Selv om det neppe er noen grunn til å tro at den har noen grunn til å oppsøke mennesker spesielt, er den meget søkende av natur. Det må den være for å utforske sitt miljø, noe som igjen er nødvendig for å overleve. Et utfordrende liv i naturen har gitt ulven store evner til å utforske sine omgivelser. Ulvens utholdenhet, styrke og intelligens er så overlegen i forhold til en vanlig tamhunds at det nesten er meningsløst å sammenlikne de to. Nettopp på grunn av ulvens større evner vil den alltid være en utfordring. Ulver vil være tilbøyelige til å komme til bebyggelse om natten, gå rundt husvegger og med karakteristisk nysgjerrighet kartlegge alt som foregår. Selv om risikoen for angrep på mennesker i alminnelighet er meget liten, vil ulven alltid være tilbøyelig til å betrakte alle slags husdyr som bytte. Hvis natursammenhengene skal respekteres må mennesket ta sine forholdsregler mot dette samtidig som ulven og naturen må få lov til å være som den er, uten å modifiseres eller ødelegges av mennesket. Canis lupus er ikke et "skadedyr." Den er en predator som dreper andre dyr for å skaffe seg mat, slik også mennesket gjør. Det er det ikke noe galt i, men det skaper et problem hvis menneskets sivilisasjon er uvillig til å akseptere naturen på dens egne premisser, og insisterer på å utrydde, redusere og sivilisere alt som er vilt og utemmet og oppfattes som "problematisk."

Selvfølgelig kan det aldri garanteres at en ulv ikke vil kunne angripe et menneske, og dette må vi være i stand til å leve med på samme måte som vi må godta at tilværelsen inneholder et utall andre risiki. På samme måte er det umulig å klatre i trær uten å løpe en viss risiko for å falle ned. Men det er svært få som skades alvorlig eller dør av fall fra trær, og ved å forby klatring reduserer man livskvalitet og utfoldelsesmuligheter. Ulvens trusel mot mennesket er under normale forhold så liten at den nærmest er neglisjérbar, noe som gjelder både voksne og barn. Når det gjelder barn og ulv, tilsier alminnelig ansvarsbevissthet dessuten at små barn bør være under tilsyn av voksne når de utforsker verden rundt seg, noe som gjelder like mye hva enten det er ulv i barnets nærmiljø eller ikke.

Det er én eneste faktor som avgjør hvorvidt ulv, bjørn og andre rovdyr vil angripe mennesker eller ikke: Hvorvidt de er redd folk eller ei. Grunnen til at så å si alle store rovdyr over hele verden bare ytterst sjelden angriper mennesker, er at de har erfart at mennesket er et formidabelt rovdyr som det medfører døden å sette seg opp mot. De individene som i tidligere tider gikk til angrep på folk ble stort sett drept på stedet, og de som overlevde var de som hadde lært at de tobente er farlige. Slik utviklet både ulven og andre dyr redsel for mennesket.

Dersom store rovdyr mister sin respekt for mennesker, vil de i gitte situasjoner kunne gå til angrep uavhengig av hvor mye mat de har å spise eller hvordan menneskene ellers behandler dem. Hvilket ikke betyr at vi skal søke å gjøre bestandene av ulv så små som mulig, og fremfor alt ikke at vi skal utrydde rovdyrene. Derimot må vi lære oss til å forstå at det ikke handler om hverken å være "snill" mot dyrene eller å "forvalte" en dyreart med rigide bestandsbegrensninger eller ved direkte utryddelse. Hva som skal til er å møte og leve med naturen på dens egne premisser. Det betyr at rovdyrene må aksepteres som de er, selv om de dreper både sauer og hunder dersom disse tamdyrene ikke blir passet på. En del av denne aksepten er at vi godtar vår egen rolle i naturen. Ikke som en "forvalter" av Jorden, for naturen og dyrelivet er faktisk ikke i behov av menneskets styring, men som et dyr som selv driver predasjon. I dette bildet er det naturlig at vi høster av naturens overskudd, og jakt på ulv er i dette perspektivet likeledes en naturlig ting hvis ulvebestanden er stor nok, og hvis det virkelig dreier seg om en høsting i naturen og ikke en reguleringsjakt hvis hovedformål er bestandsbegrensning og rigid kontroll av en art som hører hjemme i skandinavisk fauna og er en sentral predator i de skandinaviske økosystemer. For at jaktutøvelse skal kunne være akseptabel sett fra et naturvernsynspunkt må det være en biologisk forsvarlig sådan som innebærer høsting i naturen slik også ulven driver i forhold til sine byttedyr, og ikke en regulerings- og bestandsbegrensningsjakt hvis siktemål er å holde ulvepopulasjonen nede på et lavest mulig nivå.

Her må det understrekes at det at ulver trekker nær bebygde områder og utforsker terrenget ikke nødvendigvis betyr at de har mistet sin redsel for folk. Det er først dersom de ikke trekker seg unna hvis mennesker nærmer seg, at vi kan snakke om manglende skyhet. Selv om ulver er redd mennesker, er de samtidig intelligente dyr med stor nysgjerrighet. I utgangspunktet er det intet faresignal og fremfor alt ingenting unormalt i at ulver nærmer seg steder hvor det bor folk.

Hva som er flaskehalsen mot aksept av en større ulvebestand er den politiske motstand mot et dyr som har en opprinnelig tilhørighet i Skandinavias fauna. Denne motstanden springer ut fra fra visse næringers fraværende vilje til å godta å drive med husdyr på andre premisser enn å slippe tamme dyr ut uten adekvat tilsyn, fra enkelte grunneieres ønske om å fjerne rovdyr for å kunne opprettholde kunstig høye hjorteviltbestander som igjen gir grunnlag for inntekter fra utleie av jaktterreng, men også i stor grad fra en del menneskers ulvefrykt.

Vi er nødt til å bli bevisst om at motsetninger alltid vil eksistere, og menneskene må helt enkelt lære seg å leve med muligheten for at hunder og andre husdyr blir gjenstand for predasjon fra viltlevende rovdyr. Man kan aldri venne ulven fra å søke etter mat og å utforske sine omgivelser med mindre man fratar den dens villdyregenskaper. Den eneste muligheten mennesket har for å lykkes med å møte og leve med naturen på dens egne premisser, er å akseptere at denne typen utfordringer er en del av livet, og at "endelige løsninger" og menneskesivilisasjonens reduserende modifiseringer av natur og naturkvaliteter er og alltid vil være svært destruktive.

Det handler altså om å klare å akseptere naturen i stedet for å bekjempe den. Når man i blant hører utsagn som at "hvis bare ett lite barn noengang blir drept av ulv, vil det bety slutten for ulven her i landet," vitner dette om en kulturelt betinget manglende naturforståelse. Dersom alt som kan tenkes å kunne skade mennesker skal fjernes, så blir Jorden fattig på liv, og menneskene setter seg utenfor de natursammenhengene som også gjorde mennesket mulig. Hvis en fjelløve, en ulv, en bjørn eller en kvelerslange forsøker å drepe deg, så er det ikke etisk galt i å ta livet av det individet som akkurat nå angriper deg. Men det er galt og sørgelig misforstått dersom man så vil tilstrebe en "endlösung" og desimere eller helt utrydde bestanden av vedkommende art. Å akseptere naturen innebærer blant annet å være i stand til å forholde seg til og om nødvendig beskytte seg mot en eksisterende risiko uten dermed å ville fjerne den. Mennesket er et skrøpelig vesen dersom det ikke mestrer denne utfordringen.

Mange av oss vil være glade for å vite at det finnes ulv i skog og mark. Men det er vesentlig å være klar over at vi må være innstilt på at ulven uansett er og vil forbli et opportunistisk rovdyr, og at vi i større eller mindre grad hele tiden vil ha en konflikt gående, primært i forhold til predasjon på tamdyr. Utfordringen må være å akseptere dette som en del av livet, i stedet for å tro at alle motsetninger prinsipielt bør være uønsket. Dersom vi baserer oss på et fromt ønske om at ulven ikke skal skape noen problemer overhodet, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. I en verden av levende vesener er det naturlig at arter og individer spiller seg ut mot og utfordrer hverandre, og menneskene gjør klokt i å forstå og godta dette i stedet for å tro at alt som er konfliktfylt bør avskaffes eller modifiseres. Ulver vil komme til å fortsette å ta sau og hunder hvor og når de kan. Dette bør menneskene forholde seg til og treffe egnede forebyggende mottiltak og ivareta ansvaret for sine tamdyr i stedet for å forsøke å desimere, sonere vekk, utrydde eller forandre ulven.

Klarer vi det, kan vi nyte synet av ulven hvis vi er så heldige å få et glimt av den. Selv når vi ikke ser ulv, kan vi likevel glede oss i vissheten om at den er der. Målet må være å verne om ulven og naturen slik at hva ulven står for kan leve videre, både i kraft av sin egenverdi og for at våre medmennesker også i fremtiden skal kunne oppleve uforfalskede og ville naturkvaliteter som Canis lupus i så høy grad er en eksponent for.

Tilbake til
artikler