Ulvens rolle som predator

Av Per Inge Østmoen

Vi vet alle at ulven er et rovdyr, gjerne også kalt en predator. Ordet predator kommer fra latinsk praedari, som betyr "å drive rov." Men hva er et rovdyr, og hva er egentlig ulvens rolle i naturen?

Menneskers syn på ulven og de andre rovdyrene

Selve ordet rovdyr får oss gjerne til å tenke på noe som er grisk, grådig og usympatisk. Så det er kanskje ikke så underlig at rovdyrenes rolle i naturen generelt har lett for å bli misforstått. Gjennom historien har menneskenes syn på rovdyrene vært preget av sterkt skiftende syn på rovdyrs eller predatorers tilstedeværelse i naturen. Noen kulturer, slik som de gamle mongolene og de nordamerikanske indianere, hadde et positivt syn på ulven og andre predatorer, og mente at de hørte hjemme i naturen.

Andre kulturer har sett på rovdyr som uønskede "skadedyr" og mente at det var best å fjerne dem, og aller helst skulle man utrydde rovdyrene. Det er denne holdningen til rovdyr som vi skal analysere litt her, fordi det har med forståelsen for predatorenes rolle i naturen å gjøre.

Hvis rovdyr ble betegnet som "skadedyr," var det nærliggende at noen andre dyr måtte kalles "nyttedyr," og sistnevnte var da de dyrene som hadde størst økonomisk betydning for menneskene, hva enten dette var husdyr eller ville dyr som kunne jaktes på for å skaffe mat. Men det synet at rovdyr er skadedyr som bør fjernes fra naturen er svært problematisk. I naturen lever både rovdyr og byttedyr, og hva mer er, mennesket er selv et rovdyr som i titusenvis av år både har drevet jakt og avlet frem husdyr for å spise dem.

Hvorfor har så enkelte menneskelige sivilisasjoner betraktet ulven og andre rovdyr som uønskede? Det er ikke så vanskelig å forstå: Menneskene har oppfattet predatorene som næringskonkurrenter som har spist opp maten for dem. Av alle rovdyr som mennesket har hatt motvilje overfor, er antakelig ulven det dyret som i størst grad har blitt utsatt for motvilje, hat og forfølgelse fra menneskenes side.

Dette skyldes flere faktorer, spesielt ulvens store tilpasningsdyktighet som har gjort at den har kunnet leve i de aller fleste av de områder hvor menneskene har levd, og dermed har den også opptrådt som en direkte konkurrent til menneskene når den har jaktet på de samme byttedyrene som mennesket har spist. En annen faktor er at ulven og mennesket er svært like i sin sosiale atferd. Begge er flokkdyr som lever av jakt, og som har en naturlig evne til å bevege seg over store avstander i sin jakt på føde. Dette forholdet har gjort at mennesket over titusener av år har kunnet domestisere ulver og lage tamhunden (Canis lupus familiaris) som klassifiseringsmessig og biologisk følgelig er å betrakte som en ulv, med den vesentlige forskjell at ulvens betydelig høyere intelligens, fysiske styrke og intense instinkter har blitt avlet vekk eller modifisert gjennom selektiv avl. Tamhunden er følgelig roligere, mer medgjørlig og både biologisk og mentalt sett en valpete utgave av ulven. Samtidig medvirker de iøynefallende likhetene mellom menneskers og ulvers sosiale liv til at ulven lettere blir identifisert som en direkte konkurrent til viltet eller til tamdyrene der hvor husdyrdriften er konflikten.

Er det riktig at ulven utrydder andre dyr i naturen?

I naturen er det under vanlige omstendigheter ingen predatorer som spiser opp og ødelegger sitt eget næringsgrunnlag. Dersom de gjorde det ville resultatet i så fall bli at de spiste seg til sin egen utryddelse, ettersom en predator er helt avhengig av kontinuerlig tilgang på byttedyr for å leve. Siden både ulven og dens byttedyr fremdeles lever og hele tiden har levd i et fellesskap i naturen, kan vi slå fast at frykten for at ulven skal utrydde andre dyr er ubegrunnet. Erfaringene fra andre land hvor ulven lever bekrefter dette helt entydig. Ulvens tilstedeværelse eller tilbakekomst til områder hvor den har vært borte betyr ikke utryddelse av byttedyrene, snarere tvert i mot, noe vi kommer til litt nedenfor.

Riktignok er det utvilsomt at en byttedyrbestand som ikke har blitt utfordret av rovdyr vil ha et svakere forsvar mot predasjon fra ulv enn bestander som i lang tid har levd i rovdyrområder. Som en følge av det er det tenkelig at en midlertidig sterk reduksjon av byttedyrenes antall kan komme, før antallet stabiliserer seg. Alle tilgjengelige forskningsrapporter som tar for seg ulven og dens byttedyr viser at ingen stammer av for eksempel elg eller rådyr blir utryddet på grunn av ulv. Derimot tyder sterke indikasjoner i retning av at forhold som kulde og redusert mattilgang har klart større effekter på klovdyrbestander enn hva ulvens predasjon har.

Ulven har en sterk virkning på bestanden av andre dyr, det er riktig, men denne virkningen er den motsatte av utryddelse. Hvordan?

Tilstedeværelsen av predatorer i naturen styrker de andre dyreartene fordi de blir nødt til å utvikle skarpe sanser, styrke, hurtighet og andre fysiske og psykologiske egenskaper som setter de i stand til å leve i en utfordrende natur. Dersom det ikke finnes predatorer vil dyrene derimot over lang tid svekkes fordi de i en "fredelig" natur uten farer, heller ikke utvikler de sterke egenskapene som skal til for å leve med og beskytte seg mot dem.

Enhver populasjon inneholder dessuten dyr som er direkte syke eller svake. Disse dyrene vil i langt større grad enn andre bli tatt, slik at det er de friskere og mer livskraftige individene som lever videre og forplanter seg. Ulven (og andre rovdyr) skader altså ikke byttedyrpopulasjonene, men styrker dem.

Er ulvens predasjon til pine og plage for dyrene i naturen?

Når vi tenker på at ulvene jakter på og dreper andre dyr, er det lett for mange å føle ulyst ved tanken på det som skjer. Hvis vi tenker litt mer rundt predasjon, forstår vi at det ikke er så enkelt som at ulven dreper andre dyr, påfører dem lidelser og derfor er "ond." Én ting er her at ulvens byttedyr neppe lider på den måten vi tenker på når vi snakker om "lidelse." Det gjelder for mennesker og høyst sannsynlig andre dyr at dersom store traumer oppstår er den egentlige smerteopplevelsen liten på grunn av sekresjon av stresshormoner som adrenalin og noradrenalin. Disse reduserer smertesansen eller fjerner den helt.

Et viktigere moment i diskusjonen rundt dette er likevel de positive effekter som predasjon har. Prinsippene for den seleksjonsmekanisme vi kaller det naturlige utvalg gjør at de arter og individer som best tilpasser seg det livsmiljøet de lever i, også er de som overlever og formerer seg videre. Dette fører til at det hele tiden foregår en utvelgelse. Hvis vi nå tenker på hva som skjer med dyr i naturen som lever i områder hvor det finnes rovdyr, så forstår vi for det første at byttedyrene hele tiden blir tvunget til å utvikle de egenskapene som gjør at de kan overleve. For å overleve trenger de evner som setter dem i stand til å oppfatte tilstedeværelsen av en predator som ulven. Dette betyr at de må ha enten god hørsel, godt syn eller skarp luktesans, eller helst alle disse egenskapene. Dessuten trenger de evnen til å unnslippe, altså muskelstyrke og utholdenhet for å løpe vekk når det er nødvendig. Andre dyr, som elg, hjort, bison og moskus, har utviklet evne til å slåss med rovdyr for på den måten å unngå å bli drept og spist. Elgens, hjortens og bisonens styrke og hurtighet, rådyrets evne til å løpe gjennom skogsterreng, samt alle disse dyrenes skarpe og vare sanser, er et direkte resultat av at de har levd i uminnelige tider i en natur som blant annet har inneholdt utfordringer i form av ulv og andre rovdyr.

Dette er på ingen måte noen ensidig prosess. Samtidig har nemlig ulven måttet utvikle ekstreme fysiske og psykiske evner for å holde tritt med byttedyrene sine. Uten ulvens bemerkelsesverdige intelligens og læreevne, utholdenhet og muskelkraft ville den ha sultet i hjel og blitt utryddet, men den uavbrutte konkurransen i naturen har gjort den til det dyret den i dag er. Vi kan derfor trygt, både for byttedyrenes og ulvens vedkommende, slå fast at mellom byttedyr og rovdyr er det snakk om et samspill som begge parter har hatt og har fordeler av.

For å belyse dette, er det nok å se på de store forskjellene mellom husdyr (domestiserte dyr) og ville dyr når det gjelder fysiske og psykiske egenskaper. Ville dyr er langt mer kraftfulle, intense og i mye høyere grad i stand til å både forsvare seg mot farer og møte et utfordrende miljø som man finner i uberørt natur. Husdyrene har, som en følge av fravær av predasjonspress og ikke minst menneskets planmessige avl, blitt sterkt redusert i forhold til ville dyr. Ville dyr har en så mye større evne til å utfolde seg enn husdyrene at de fleste av oss ikke engang er klar over hvor stor denne forskjellen er.

Dette får oss virkelig til å tenke: Lever husdyr, som lever et rolig og beskyttet liv uten større farer, et bedre og lykkeligere liv enn ville dyr som riktignok må anstrenge seg hardt for å finne mat, som er nødt til å møte utfordringer i form av enten rovdyr eller artsfeller som utfordrer dem hver dag, og som er utsatt for kulde, regn, storm og mørke? La oss tenke oss grundig om her. Villdyrenes krevende liv har gjort at de er langt mer sansevare, hurtigere, sterkere og mer intelligente enn domestiserte dyr. Det er derfor rimelig å tro at selve deres livsopplevelse er mer intens, rik og verdifull enn den avdempede opplevelsesverden som husdyrenes sedate tilværelse og mer begrensede evner gir muligheter for. Slike ting er naturligvis umulig å måle, men hvis vi tenker oss om fremstår det som mye mer sannsynlig at ville dyr har det best fordi de må antas å ha en rikere og mer tilfredsstillende livsopplevelse når deres fysiske og psykiske ressurser og deres muligheter til å utfolde seg er så mye større. Dersom vi godtar dette, blir det klart at det ikke finnes noen grunn til å tro at ulven er til plage for andre dyr. Tvert i mot.

Ulvens predasjon i praksis

Først kan kort sies at ulven, fordi den er et flokkdyr som oftest lever i grupper på to individer og oppover, primært jakter på større byttedyr, og da særlig elg, hjort, rein og rådyr, og hvor disse artene lever, fjellgeiter, villsau, bison og moskus. Enkeltlevende ulver som har vandret fra foreldreflokken kan antas å i langt større grad basere seg på mindre byttedyr som føde, men den typiske ulveflokk har som hovedbyttedyr de store planteetende pattedyrene.

De studier som har vært utført på ulvens sameksistens med byttedyrarter, viser hinsides enhver tvil at ulven i stor grad er henvist til å ta helt unge, syke eller svekkede byttedyr. L. David Mech beskriver hvordan 131 dokumenterte møter mellom ulv og elg bare resulterte i at seks elger ble felt av ulvene. Av de 131 unnslapp 55 uten at det kom til konfrontasjon, men de gjenværende 77 ble angrepet. Det viste seg så at ulvene bare klarte å ta syv av disse. Seks ble drept av ulvene, mens en elg ble skadet og klarte å komme seg unna.

I denne studien klarte ulvene bare å felle tilsammen 7,8% av de dyrene den angrep. Tilsvarende erfaringer er blitt gjort andre steder og med andre viltarter. Bare ti prosent eller færre møter mellom ulv og byttedyr resulterer i felling. I tilfeller hvor man har undersøkt restene etter ulvefelte byttedyr, har det vist seg at en overveldende majoritet av disse felte dyrene enten har vært kalver og ungdyr, har hatt spor etter skade eller sykdom, eller båret preg av annen form for svekkelse. Det må regnes som vitenskapelig dokumentert at ulven i første rekke feller svake individer blant byttedyrene.

Hva er forklaringen på det? Naturligvis, svake eller svekkede byttedyr er lettere å ta, men hvorfor er ulvens predasjonseffektivitet i forhold til byttet så lav som ti prosent eller mindre, slik at bare de svakeste dyrene blir drept og spist? Forklaringen ligger i ulvens og byttedyrartenes respektive egenskaper.

Kilo for kilo er muligens ulven sterkere enn byttedyret, men ulvens og byttets egenskaper har gjennom årmillioner tilpasset seg hverandre, slik at ulven har akkurat sterke nok fysiske og psykiske kvaliteter til å nedlegge byttet i 7-10% av de tilfellene den angriper. Samtidig har byttedyrartene de egenskaper som skal til for å unnslippe ulvene i de fleste tilfelle. Elg og hjort er store dyr som ulven ikke lett kan avlive. Særlig elgen er stor og kraftfull, og Mech beskrev i en av sine bøker en episode hvor 15 ulver omringet en stor elg. Elgen ble stående og forsvare seg mot ulvene, og da de ikke klarte å få den til å flykte, forlot de den etter få minutter. I naturen finnes ikke legevakt og sykehus, og ulver har ganske enkelt ikke råd til å ta sjansen på å angripe et dyr som kan skade dem. Et enkelt spark fra en elg kan brekke en ulvs rygg, nakke eller bein, og derfor unngår ulven å gå på friske voksne elger.

Mye av det samme gjelder hjort, mens de mindre rein og rådyr er henvist til å løpe for å komme unna de forfølgende ulvene. For alle de nevnte klovdyrene gjelder at de i skogsterreng har anatomiske fordeler fremfor ulven. Ulver vil på grunn av kroppsbygning og størrelse bruke mer krefter på å holde toppfart i skogsterreng enn et typisk hjortedyr, noe som spesielt gjør seg gjeldende hvis bakken er dekket av snø. Derfor oppgis ofte jakten dersom de mislykkes i å nå igjen jaktbyttet innen noen ganske få hundremetere, selv om ulver også har vært observert mens de har forfulgt byttedyr i over 20 kilometer.

Canis lupus kan også løpe meget fort. Topphastighet er 55 kilometer i timen eller over. Mech antyder endog en toppfart på opptil 40 engelske miles i timen, noe som i så fall betyr 40 x 1608m = 64 kilometer i timen!

Ikke desto mindre er det ulvens utholdenhet som mer enn noe annet karakteriserer dens fysiske egenskaper. Ulvens utholdenhetsegenskaper ligger på et nærmest usannsynlig høyt nivå. Ville ulver forflytter seg lett 50-80 kilometer i løpet av ett døgn, og gjennomsnittshastigheten er 8-10 kilometer i timen. Denne kontinuerlige vandringen er selve dette dyrets varemerke, og den lengste distansen som ulver dokumentert har forflyttet seg i løpet av et døgn er 200 kilometer. Området den forflytter seg innenfor er hva som utgjør ulveflokkens revir. Siden et slikt revir typisk strekker seg over fra 300 til 1000 kvadratkilometer, har ulvene rikelig med tumleplass. Hele tiden er det jakten på mat som er hovedtemaet i ulvens liv, og den uavbrutte vandringen er selve forutsetningen for at den skal kunne overleve.

Naturen og dens prosesser har i det hele tatt utstyrt ulven med en rekke egenskaper som gjør den i stand til å utfolde seg med en eksepsjonell utholdenhet og intensitet. Man har ved eksperimenter vist at ulvens bittstyrke er dobbelt så stor som hos hund. I praktiske forsøk har det også vist seg at mens en hund trenger 50 bitt for å tygge gjennom lårbenet på en elg, klarer ulven det med syv bitt.

Når vi i tillegg nevner at en gjennomsnittlig ulvehjerne er 25% større i volum enn hos en hund av samme vekt, kompletteres bildet av et særdeles velutrustet dyr. Det er ikke merkelig at ulven både i tidligere tider og i dag har blitt omspunnet av myter, sagn og historier. Men kanskje er tiden nå endelig kommet til at de sanne og positive historiene om Canis lupus får komme frem?




Tilbake til
artikler