Ulver i dyrepark

Av Per Inge Østmoen

På ALPHA-gruppens sider har vi mange bilder som viser ulver i fangenskap. Det kan derfor være grunn til å dvele litt ved dette.

Ulv i fangenskap reiser en rekke problemstillinger. Da tenker vi ikke utelukkende på den dyrevernmessige siden av saken, selv om det må understrekes at en ulv på grunn av sine større mentale og fysiske ressurser og sterkere instinkter krever atskillig mer enn en hund for å gis akseptable livsvilkår.

Ulv i dyrepark må anses som forkastelig som en forvaltningsstrategi, og når enkelte politikere seriøst har lansert dette som forslag for å møte de utfordringer som oppstår når ulv lever i nærhet til mennesker og deres husdyr, bør dette avvises. Dette av hensyn til ulvene selv, men først og fremst av hensyn til de økosystemene og dyreartene som faktisk profiterer på ulvens tilstedeværelse. Dyr i dyrehager gjør ikke i seg selv de ville økosystemene mer fullstendige, og hvis man mener noe med å verne naturen bør bestrebelsene rettes inn på vern av både artene (artsvern) og vernet av deres leveområder, habitatvernet. Disse to verneaspektene kan aldri skilles dersom målet er en mest mulig fullstendig natur og et rikest mulig biologisk mangfold.

Er det så generelt betenkelig med ulv i dyreparker?

Ja, hvis ulver i fangenskap blir en "sovepute" som fjerner fokus fra den ville ulven i naturen og som bygger opp om forestillinger om at "vi trenger ikke vill ulv og alle problemene den fører med seg, når vi kan ha ulv i parker," eller at man tror at det ikke er så viktig å verne villmark og naturområder fordi man har dyr i parker.

Nei, hvis ulvevenner, naturvernorganisasjoner og publikum hele tiden har det klart for seg at dyrene i fangenskap ikke erstatter viltlevende ulv, og at ulven har en vesentlig funksjon i vill natur. Det handler om å knytte forbindelsen mellom ulven og de sammenhengene den inngår i, og formidle verdien av vill natur med dens naturlige sammensetning.

Hvorfor ha ulv i fangenskap? Helt enkelt: For å øke kunnskapen om dyret, om arten Canis lupus. Takket være de ulveparker man gjennom en årrekke har drevet særlig i USA, men også i Skandinavia, nærmere bestemt på Kolmården i Sverige, har man kunnet bringe et stort antall mennesker i kontakt med ulv. Dette er hva man gjerne refererer til som "ambassadørfunksjonen," og denne har i stor grad bidratt til avmystifisering og redusert angst hos svært mange. Når mennesker får møte levende ulver og dermed personlig opplever at virkelighetens ulv er helt forskjellig fra mytenes grusomme uhyre, er det en viktig personlig opplevd lærdom.

I tillegg har man kunnet drive en forskning som ikke ville vært mulig uten at man hadde hatt disse ulvene i fangenskap som studieobjekter. Ulver som er sosialiserte til mennesker affiseres ikke av deres tilstedeværelse, fordi slike ulver i motsetning til de viltlevende aksepterer mennesket som en normal del av tilværelsen. Det innebærer at dyrenes atferd og sosiale liv kan detaljstuderes og gi vesentlige forståelser som ellers hadde vært utilgjengelige for oss.

Takket være studiet av sosialiserte ulver har vi således viten som vi ellers ikke hadde hatt mulighet til å innhente. Dette kommer også de villle ulvene til gode, når kunnskapene blir brukt riktig og pares med en innsikt i viktigheten av ulvens tilstedeværelse i de naturlige økosystemer hvor den er tilpasset til å leve. Konklusjonen må derfor bli at ulver som studeres i fangenskap fyller en funksjon som er av verdi for både oss mennesker og den ville ulven. At kunnskap og øket forståelse er det beste middelet mot frykt og ødeleggende fordommer, er nemlig helt sikkert.