Om forvaltning av ulv og ulvesoner

Av Per Inge Østmoen

Et første spørsmål: Hva menes med "forvaltning"?

Hva legger vi egentlig i begrepet "forvaltning"? Hva er å "forvalte" natur og dyreliv? Det finnes ingen almengyldige svar på hva som ligger i ordet "forvaltning." Hva det betyr er avhengig av konteksten. Således kan det bety alt fra avlivning av dyr til gjenopprettelse og restaurering av våtmarker og andre naturområder. Man kan bruke en svært bred definisjon, og si at alle beslutninger og alt som mennesker bevisst foretar seg i forhold til natur og dyreliv er forvaltning. I en slik forståelse, vil både en nedskytning av all ulv og en beslutning om å la ulven formere seg uhindret uten at det engang jaktes på den representere forvaltning av ulv. Selvfølgelig kan man på det filosofiske plan stille spørsmålstegn ved hvorvidt en "forvaltning" av natur og dyr fra menneskenes side overhodet er nødvendig eller ønskelig.

Likevel er det klart at både mennesket og andre dyr påvirker det ytre miljøet i varierende grad. Forskjellen er kvantitativ, i det Homo sapiens er i stand til å påvirke miljøet i betydelig større grad enn andre arter. I denne evnen ligger en mulighet til å treffe beslutninger som fører til at natur belastes, modifiseres og ødelegges. På samme måte foreligger også en tilsvarende mulighet til å treffe naturvennlige avgjørelser, det vil si beslutninger som ikke belaster natursammenhengene eller erstatter dem med menneskeskapte mekanismer, men som er i tråd med og harmoniserer med naturens egne mekanismer og prosesser. Spesielt ettersom mennesket både i Skandinavia og over resten av Jorden har utført et stort antall uheldige og destruktive handlinger mot natur og miljø, vil det fra en biosentrisk synsvinkel være ønskelig at så mange som mulig av disse skadene rettes opp over tid. En beslutning om dette vil være en forvaltningsmessig beslutning, og vi vil dermed i alle tilfelle ha å gjøre med forvaltning av natur.

Spørsmålet blir dermed hva slags forvaltning vi skal praktisere overfor natur og dyreliv generelt, og i vår sammenheng dreier spørsmålet seg spesifikt om premissene for forvaltningen av ulv. Problemstillinger som da gjerne har blitt reist i diskusjoner om ulveforvaltningsspørsmål, er følgende:

1. Hvor mange ulver skal mennesket tillate i naturen?
2. Hvor skal dyrene få lov til å leve?
3. Skal man tillate flere rovdyrarter innenfor ett og samme område?

For å ta for oss de to siste spørsmålene først, så må det for alle naturinteresserte og naturvennlige mennesker være et grunnleggende utgangspunkt at ville dyr bør få lov til å leve der det er naturlig for dem. Menneskelig regulering av i hvilken utstrekning dyr som er naturlig forekommende i faunaen skal gis lov til å leve i den, står i motstrid til de biologiske prinsipper og mekanismer som har utviklet seg gjennom talløse årmillioners evolusjon. En livskraftig natur som fungerer på egne premisser er alle naturinteressertes ideal, og etter dette synet kan det aldri aksepteres å fjerne eller utestenge dyr eller andre livsformer ute fra sine naturlige leveområder. Spørsmål nummer en er for komplekst til å svares enkelt på, men ut fra et bio/natursentrisk syn hvor naturens egne behov og mekanismer står i sentrum for våre prioriteringer er det klart at en forvaltning av biologisk liv alltid må baseres i første rekke ikke på politiske og økonomiske hensiktsmessighetsbetraktninger, men på biologiske prinsipper. Det vil si at dyrenes og livsformenes egne behov og mekanismer respekteres så langt råd er.

Dette betyr vel å merke ikke at mennesket ikke kan drive jaktbeskatning av bærekraftige stammer. Hva som er poenget er at en rigid bestandsregulering som sikter mot å holde bestandene nede på et unaturlig lavt nivå, bryter med dyrenes egne krav til livsmiljø og utfoldelsesmuligheter.

Et kunstig lavt individantall i en populasjon vil disponere for to skadeeffekter som først melder seg etter lengre tid: Innavl og tap av genetisk variasjon. Det første fører til svekket livskraft og levedyktighet, det siste medfører redusert tilpasnings- og dermed overlevelsevne på sikt. Konklusjonen vi kan trekke av dette må bli at det må anbefales å sette alt inn på å skape aksept for ulv gjennom kunnskap og informasjon kombinert med en sterk satsning på forebyggende tiltak og driftsomlegginger innenfor husdyrnæringene, i stedet for å starte med å ville redusere ulvebestandene til et lavest mulig nivå i håpet om at dette i seg selv skal gjøre det lettere for mennesker å akseptere ulvens tilstedeværelse i miljøet. Den siste løsningen vil nemlig alltid og uavvendelig gjøre at natur og dyreliv blir skadelidende. Dessverre er det slik at ikke alle mennesker forstår eller legger vekt på dette. Et ikke ubetydelig antall mennesker er sterke motstandere av at ulven skal leve i den naturen den etter alle biologiske kriterier hører hjemme i. Når en slik motstand nedfeller seg i den forvaltning som praktiseres, er dette meget uheldig. I det følgende vil ulike mulige forvaltningsstrategier bli drøftet, med utgangspunkt i de forvaltningspolitiske håndgrep som ble utført i Norge på slutten av 1990-tallet og i begynnelsen av 2000-tallet og som var gjeldende politikk da denne artikkelen ble skrevet i april 2002.

Ulvesone i Norge

Først litt historikk om ulvesoneringen i Norge slik den ble etablert i Norge i 2001: Ulvesonen, som ble vedtatt av den daværende (Arbeiderparti-)regjering den 02.02.2001 uten å ha blitt behandlet eller drøftet i Stortinget, ga i praksis forvaltingen frie hender til å avlive ulv både innenfor og utenfor sonen.

Soneringen av ulv ble lansert fra rovviltforvaltningens side og dernest vedtatt av Regjeringen som et utpreget "brannslukningstiltak" for om mulig å forene hensynene til å ha en ulvebestand i landet med hensynet til å opprettholde et aktivt landbruk hvor man blant annet utnytter beiteressursene i utmark. Man etablerte ut i fra denne motivasjon den såkalte differensierte forvaltning av ulv, med en soneringsmodell hvis innhold er at revirmarkerende par og familiegrupper av ulv utenfor denne sonen skal kunne skytes ut hvis nærmere bestemte forvaltningsmålsetninger anses innfridd. Tanken var at det ville avdempe motsetningene dersom det ble innført en (sterk) geografisk avgrensning for hvor ulvefamilier skal få leve i Norge. Denne tanken ledsages av en forestilling om at mennesket bør bestemme hvor ville dyr skal få lov til å leve. I tillegg til de mange negative virkningene av sonen som vil bli utførlig behandlet lenger fremme, vil den type soneringsforvaltning som nevnt overfor måtte bli mislykket også i forhold til målsetningen om konfliktredusering. Dette fordi konflikten bunner i den reelle utfordring som ulv og andre rovdyr utgjør for bufenæringene, i visse næringers manglende vilje til å ta ansvaret for sine dyr, i enkelte grunneieres og jegeres ubegrunnede frykt for at ulven vil spise opp viltet, og i at en ukjent men signifikant del av befolkningen er redd for ulv.

I forhold til alle disse utfordringene gjelder at helt andre og langt mer konstruktive tiltak enn en politisk bestemt utsonering av en art fra størstedelen av Norges fastland må brukes for å skape varig aksept for ulv og andre store rovdyr i Norge. Den forskjellsbehandling som saueeiere og andre blir gjenstand for som følge av forvaltningen i og utenfor ulvesonen, og som følge av at noen områder har ulv mens andre "slipper," har også vist seg å øke konfliktnivået.

Det er viktig å være klar over at soneringen av ulv som ble innført i 2001 i Norge ikke var en vernesone etter det vernebetonte kjerneområdeprinsippet, men en avgrensningssone hvis grunnforutsetning var at par og familiegrupper av ulv som etablerer seg utenfor soneavgrensningen skal kunne tas ut dersom det samtidig oppsatte forvaltningsmål på 8-10 familiegrupper i Sør-Skandinavia (+/- 100 dyr!) anses oppfylt.

For å ytterligere belyse realiteten bak den norske ulvesoneringen, kan siteres følgende:

(Sitat fra DNs eget høringsbrev om soneringen, som lå på http://www.mfa.no/md/norsk/aktuelt/pressesenter/bakgrunn/022031-080005/index-dok0 00-n-f-a.html):

"Med bakgrunn i bestandsutviklingen og konfliktsituasjonen de senere år er det behov for en mer aktiv forvaltningsstrategi, og området hvor ulv kan etablere seg i par og familiegrupper er avgrenset for å redusere kontaktflaten mellom sau på utmarksbeite og ulv. Når bestanden av ulv i Sør-Skandinavia har nådd minst 8-10 familiegrupper, vil felling bli benyttet som virkemiddel for å hindre etablering av par og familiegrupper utenfor de foreslåtte forvaltningsgrensene. Også innenfor de foreslåtte forvaltningsgrensene kan det bli gitt tillatelse til felling av par og familiegrupper." - Sitat slutt.

Ut fra dette er det klart at ulvesonen ble opprettet som et fundamentalt element i en reguleringsfiksert forvaltningspolitikk hvor det primære siktepunkt fra første stund har vært å både avgrense det geografiske området hvor det finnes ulv, og å bruke sonen aktivt som et bestandsbegrensende virkemiddel for å holde bestanden nede på de 100 dyr som den norske forvaltningen utrolig nok har fastsatt som sin målsetning ikke bare på eget lands vegne, men også på svenskenes. Dette er ingen økologisk forsvarlig forvaltning. I tillegg til at ulveforvaltningssonen ikke ble opprettet som en vernesone, men som et rent avgrensningstiltak, ble momenter som biologisk optimale bestandsstørrelser, genetisk variasjon og innavlsproblematikk overhodet ikke vurdert da ulvesonen ble fastsatt. Det lå hele tiden i de underliggende premisser at dette forvaltningsprinsippet skulle være et hjelpemiddel for å begrense ulvebestanden. Med et slikt utgangspunkt må både ulven og det øvrige økosystemet bli skadelidende.

Tidligere miljøvernminister Siri Bjerke har uttrykt at "Vi har lagt vekt på at sonen skal være så liten som mulig og så stor som nødvendig." (Sitat fra Øvre Smaalenene den 06.02.2001, som var å finne på http://www.ovre.smaalenene.no/0/24/46/1.html)

Dette utsagnet fra den daværende miljøvernminister i regjeringen som etablerte den minimalistiske ulvesonen i februar 2001, betegner mer enn kanskje noen annen ytring hvilken type resonnement som ligger bak soneringen av ulv i Norge. Sonen er, først og sist, et reguleringstiltak, et ledd i den svært strenge bestandsregulering som i 2001 ble gjort til en grunnpillar i norsk ulveforvaltning. Dersom vi fortsatt har som utgangspunkt at økt aksept for viltlevende ulv i en vill natur er målet, synes det å være fullstendig urealistisk at en sonering slik som denne skal kunne bidra til dette. Atskillig mer sannsynlig er det at den underliggende forutsetningen om at ulv er et problem som må begrenses ved rigid geografisk avgrensning og en tilsvarende rigid populasjonskontroll, fører til at både opinion og forvaltningsmyndigheter på et psykologisk plan vennes til at ulven for alltid må gjøres til gjenstand for en sterk politisk og fysisk regulering. Dette er en mental fiksasjon som det trolig tar lang tid å fjerne dersom den først har fått feste seg.

Hvis vi aksepterer bortsonering av bestemte arter fra større eller mindre områder av vår fauna, er dette derfor en vesentlig dårligere strategi enn de kjerneområdene som mange forveksler ulvesonen med. Vernesoner slik de er opprettet i andre land, ikke minst i USA, er der for å beskytte arten det er snakk om. Hva man gjerne ser, er at det praktiseres en soneinndeling med gradert vern innenfor geografisk definerte soner.

Soner og soner kan være vidt forskjellige ting

En typisk måte å organisere soner på, er at en opererer med en "Sone 1," hvor arten er totalfredet innenfor området som omfattes av denne sonekategorien. Lengre ut har man gjerne en "Sone 2," hvor arten fortsatt har en beskyttelse og hvor det ikke er vanlig jakt, men hvor beskatning tillates etter nærmere angitte retningslinjer og kvoter. Endelig har man "Sone 3," hvor man gjerne har alminnelig jaktbeskatning. Som man ser, fyller en slik soneringsmodell som her beskrevet en verne- og beskyttelsesfunksjon. Med andre ord: Dersom fordelingen er noenlunde forsvarlig mellom de sonekategorier hvor man har ulike grader av fredning og de soneområdene hvor jakt/fangst/beskatning tillates, og dersom områdene med vern er store nok i forhold til parametre som populasjonsstørrelse og jakttrykk, vil en slik soneringsmodell medføre at den truede arten det er snakk om får et reelt vern. Et eller flere kjerneområder for ulv etter dette mønsteret, ville vært noe fundamentalt annerledes enn den norske regjeringens ulvesonering. Etter en slik modell ville man innenfor kjerneområdet eller kjerneområdene kunnet praktisere et strengt vern i henhold til den aktuelle bestandssituasjonen, mens man utenfor de indre kjerneområdene kunne ha en inndeling med en suksessivt større jaktbeskatning. I visse områder, som i samiske tamreinområder hvor konfliktpotensialet var større, kunne man ha tilsvarende lettere adgang til jakt. På denne måten ville det vært mulig med en fleksibelt tilpasset forvaltning av ulv uten å etablere en så rigid regulering av ulvens leveområder som den norske ulvesoneringen av 2001 medfører, og uten å fastlåse prinsippet om at ulv er et så stort problem at dens leveområder må avgrenses fysisk i størst mulig grad. Men realiteten er jo at en slik maksimalisert regulering var hele intensjonen bak sonen.

En soneringsmodell som baserer seg på at hoveddelen av landet er forbudt område for ulv, og på at alle par og flokker som etablerer seg utenfor denne skal fjernes, legger uvilkårlig psykologiske og politiske føringer på forvaltningspraksisen, føringer som er uforenlige med en natursentrert målsetning om at det skal leve livskraftige bestander av ulv i Norge og Skandinavia. Dersom man i et intenst håp om å unngå konflikter godtar denne formen for ulvesonering som bærende forvaltningsprinsipp på lengre sikt, er det dessverre stor fare for at man maler seg selv inn i et hjørne som det siden blir svært vanskelig å komme ut av.

Hva gjør vi med dette?

Soneringen var egentlig en genistrek, sett fra ulvemotstandernes side. Beklagelig nok var det en del naturvernere som ikke så i tide hva som ville bli følgen av ulvesoneringen, og de godtok den fordi de oppfattet den som et kompromiss det gikk an å leve med. Hvilket var en alvorlig feilvurdering. Den aller største faren med enhver lov, med enhver politisk beslutning som medfører sterke og alvorlige inngrep i menneskers, andre dyrs eller naturens leveområder og utfoldelsesmuligheter, er at folk over tid venner seg til at "slik er det bare." De myndigheter som fatter disse beslutningene håper på at de fleste uten videre refleksjon eller motstand skal godta "et lovlig fattet vedtak" over tid, slik at publikum tar det for gitt at de utfordringer som knytter seg til ulven skal og bør løses gjennom ulike varianter av en restriktiv forvaltningsmodell hvor hovedmålsetningen er å holde både den geografiske utbredelse og individantallet av ulv nede på et så lavt nivå som mulig. Det er dette vi må unngå. Da er vi nødt til hele tiden å holde denne diskusjonen gående, vi må uavbrutt problematisere og informere. Hvis vi klarer det, har vi lagt til rette for at de fremtidige beslutningene som treffes, blir langt mer gunstige for ulven og naturen.

Grunnlaget for enhver lov, for enhver beslutning, for ethvert tiltak, legges lang tid forut for iverksettelsen. På samme måte forholder det seg med enhver endring av vedtak og beslutninger. Det er etter at en uheldig beslutning er truffet at arbeidet umiddelbart må begynne med å endre og omgjøre den, noe som innebærer et langsiktig og tålmodig arbeide for å påvirke de relevante omstendigheter, personer og institusjoner for derigjennom å avstedkomme de endringer vi ønsker. Utgangspunktet må hele tiden være at dette arbeidet er langsiktig. Den foreliggende flaskehalsen i form av en relativt utbredt manglende aksept for betydelige stammer av store rovdyr er ikke fjernet i en håndvending. Siden det her er involvert svært komplekse sosiale og psykologiske mekanismer iblandet tradisjoner, oppfatninger av hevd og ikke minst økonomiske interesser av forskjellig art, sier det seg selv at ikke bare må debatten bli komplisert, men arbeidet for målsetningen om å skape aksept for at også predatorer er en naturlig og ønskelig del av faunaen blir akkurat like mangefasettert. Arbeidet må derfor utføres på mange forskjellige områder, med en rekke samtidige og komplementære strategier som fører dithen vi vil.

Informasjon om ulvens biologi og økosystemets mekanismer, kunnskap om samspillet mellom artene, om predasjonspress og byttedyrbestander, må gå hånd i hånd med utbredelsen av kunnskap om ulveatferd, og dette må igjen flettes inn i og gjøres forståelig i lys av en analyse av de mange politiske, kulturelle og mentale faktorene som her samvirker og avgjør hvorvidt balansen tipper til fordel for ikke-aksept eller aksept. Presentasjonen av alle disse aspektene kan skje samlet eller hver for seg, avhengig av hvem man i øyeblikket adresserer seg til og kommuniserer med.

Når det gjelder virkemidler, forvaltningsstrategier og taktikk, har vi ingenting annet å gjøre enn å søke å analysere oss frem til hvordan ulike strategier vil virke i forhold til målsetningen. Hele tiden forutsetter vi at vår felles målsetning er en gradvis aksept som over tid vil føre med seg at det blir politisk mulig å la økosystemene og deres livsformer leve i størst mulig grad på egne premisser. Her er det god grunn til å mene at en rekke tungtveiende momenter tilsier at soneringsforvaltning av ulv med det siktepunkt at ulven skal soneres vekk fra store deler av landet, er en utpreget uheldig og mislykket strategi dersom målsetningen er på lang sikt å skape rom og almen folkelig forståelse for større rovdyrbestander.

Drøftelse og analyse av den norske ulvesoneringen

Det følgende ble brukt som basis for ALPHA-gruppens høringsuttalelse til et forslag våren 2002 til forvaltningsplan for store rovdyr i de norske fylkene Oslo og Akershus, og innholdet er en grundig drøftelse og imøtegåelse av de forvaltningspolitiske prinsipper som har preget norsk ulveforvaltning ved inngangen til 2000-tallet. Den offisielle forvaltningspolitiske begrunnelsen som er blitt brukt for å sonere bort av ulv fra størstedelen av landet, kan i hovedtrekk sammenfattes i fire hovedargumenter som her analyseres i detalj.

1. "Sonering gir bedre muligheter til å differensiere virkemiddelbruken og derigjennom oppnå bedre effekt i forhold til den tosidige målsettingen om både å ha en levedyktig bestand av ulv og å ha et aktivt jordbruk basert på bruk av utmarksressursene."

Svaret på dette: Et variert og oppfinnsomt utvalg av forvaltningsmessige virkemidler er nødvendig i forhold til en hvilken som helst ulvestamme nær sagt uansett hvor den lever, og effektive tiltak for å kunne opprettholde husdyrdrift selv om det lever ulv i området er absolutt nødvendige for å sikre utmarksnæringenes eksistens. Som vi nå vet, baseres den differensierte virkemiddelbruk etter den norske soneringsmodellen av 2001 på at man innenfor denne forvaltningssonen planlegger å satse omfattende på forebyggende tiltak innenfor husdyrnæringen, mens man utenfor sonen legger størst vekt på bestandskontroll av ulv. Denne er planlagt utført ved at etablering av revirmarkerende par og familiegrupper utenfor sonen forhindres ved at disse dyrene avlives, samtidig med at terskelen for fellingstillatelse på streifdyr er relativt lav dersom forvaltningsmyndighetene etter en nærmere vurdering finner at den totale bestandssituasjonen tilsier at dette er forsvarlig. Her skal det også bemerkes at hva som betraktes som "forsvarlig" i denne forbindelse naturligvis er avhengig av de på forhånd utmeislede meget lave forvaltningsmålsetninger.

Det urealistiske i denne forvaltningspolitikken ligger i at en ulvebestand alltid vil ha en naturgitt stor tendens til vandring over store områder, ikke minst pga. utvandringen av ungdyr, og at det er umulig å holde en ulvebestand innenfor et snevert geografisk område slik forvaltningssonen er ment å skulle gjøre. Dette blir spesielt urealistisk dersom målet er langsiktig levedyktighet. Det uheldige og biologisk uakseptable ligger i at soneringen kombinert med bestandsmålsetningen på et minimalistisk antall familiegrupper både fører til at ulvepopulasjonen blir liggende nede på et nivå som etter biologiske kriterier er for lavt, og at ulvens naturlige byttedyr ikke eller bare i minimalt omfang utsettes for predasjonspress. Predasjonspress fra viltlevende predatorer et helt vesentlig element i en naturlig villdyrfauna. Dersom forvaltningspolitikken som drives overfor rovdyrene hindrer de ville rovdyrene i å utøve dette predasjonspresset, er dette meget uheldig.

Den norske ulvesonen ble i februar 2001 opprettet som et rent regulerings- og kontrolltiltak som begrenser området hvor ulv kan leve, noe både som er til skade for selve ulvepopulasjonen fordi den holdes nede på et biologisk suboptimalt nivå, og for økosystemet i sin helhet. Det siste fordi en ulvepopulasjon som over det aller meste av sitt utbredelsesområde avskjæres fra muligheten til å etablere faste bestander og dermed blir forhindret fra å utøve sitt positive predasjonspress overfor byttedyrbestandene. I et meget langt perspektiv vil dette medføre svakere og mindre livskraftige, og mindre sunne byttedyrbestander. Det samme vil være tilfelle for ulvebestanden, siden en liten bestand slik man legger opp til ved kombinasjonen av sonering og bestandsbegrensning til 8-10 familiegrupper i Sør-Skandinavia vil måtte medføre redusert levedyktighet og livskraft i forhold til en mer naturlig utbredelse og spredning. Hvis vi ikke bare verner om ulven for å oppfylle en papirkonvensjon, men i tillegg ønsker å gjenopprette og verne om økoystemenes og naturens fullstendighet, er dette fullstendig uakseptabelt. Når det gjelder ulvebestandens levedyktighet, kan det ikke understrekes sterkt nok at vi for å være ansvarlige er nødt til å se dette i et svært langsiktig perspektiv. På samme måte som en hjorteviltbestand som ikke utsettes for et predasjonspress fra kontinuerlig tilstedeværende predatorer på sikt vil svekkes både som helhet og på individplan, vil en meget liten ulvebestand også svekkes over meget lang tid fordi en minimal bestand ikke vil kunne utvikle og opprettholde den genetiske variasjon som er optimal for en varig bibeholdt evolusjonær tilpasningsevne. Dette begrepet innebefatter populasjonens evne til å adaptere seg til varierende nåværende og fremtidige variabler som klimatiske forhold, byttedyrbestander og -arter, motstandskraft mot smittestoffer og parasitter og andre miljøbetingelser som hele tiden endres og vil endres i et stadig fluktuerende naturmiljø. En ansvarlig og biologisk basert forvaltningspolitikk må nødvendigvis ta hensyn til disse faktorene.

2. "Sonering gir bedre muligheter for å kunne forhindre betydelige skader og lidelser på husdyr."

Svaret på dette: Den faktoren som i overveldende grad er avgjørende for å kunne motvirke omfattende ulvepredasjon på husdyr, er hvilke forebyggende tiltak og driftsformer som husdyrnæringens utøvere tillemper og gis muligheter til å praktisere for å beskytte sine dyr. Følgelig er det her at den hovedsakelige innsatsen må gjøres, fordi det må være husdyrnæringens oppgave å, i samarbeide med aktuelle instanser og organisasjoner, og gjerne med omfattende offentlig støtte til effektive forebyggende tiltak, sørge for at man kan fortsette med bærekraftige naturbaserte næringer i et miljø som også omfatter en villdyrfauna som inneholder levedyktige og forhåpentligvis også livskraftige rovdyrbestander. Dessuten handler dette prinsipielt om vår respekt for naturarven. At man skal legge sterke restriksjoner på villdyrfaunaen, restriksjoner som i praksis forhindrer en varig levedyktig bestand av angjeldende dyreart, er en svært høy pris å betale for at husdyrnæringene skal praktiseres på den måten man har gjort i en periode på litt over hundre år med relativt fravær av store predatorer. Det må betegnes som en lite naturvennlig og fremtidsrettet viltforvaltning, som vi for naturens skyld og i egen interesse bør erstatte med en bedre og mer natursentrert forvaltningsmodell.

3. "Sonering gir en høyere grad av forutsigbarhet for brukere, rettighetshavere og myndigheter."

Svaret på dette: Det er ingen tvil om at Regjeringens soneringsvedtak den 02.02.2001, selv om det så ubetinget må kunne betegnes som et "brannslukningstiltak" med alvorlige negative sideeffekter, ble truffet med det fromme håp om at soneringen skulle skape oversiktlighet og forutsigbarhet. Imidlertid har vi nå høstet tilstrekkelig med erfaringer til å vite at denne "forutsigbarheten" kun gjelder muligheten til å holde ulvebestanden nede så langt det er mulig. Man vil aldri kunne hindre et i prinsippet uforutsigbart antall streifdyr i å vandre langt utenfor ulvesonen, og dersom dette hadde vært mulig ville det satt ulvebestanden i en ytterligere forverret situasjon. Vår ulveforvaltning bør bygges på andre ambisjoner enn den her bakenforliggende målsetningen om at bestanden skal holdes så liten som mulig i håpet om å forhindre konflikter. Mer generelt kan det pekes på at forutsigbarhet i forhold til den foreliggende situasjon bør oppnås ved at man lærer seg å leve med ulv i skog og mark, og at husdyrnæringene tillemper sine tiltak og driftsformer deretter. At man skal drive en omfattende administrasjon av villdyrfaunaen for at menneskets ønske om kontroll skal innfris, må sies å være en dårlig løsning. Hvor uheldig soneringsprinsippet er, blir særlig tydelig når det i tillegg er blitt foreslått at også andre rovdyr enn ulv kan soneres inn på tilsvarende måte. På et møte i regi av Miljøverndepartementet den 23.04.2002 vedrørende den nye rovviltmeldingen som da var planlagt, uttalte miljøvernminister Børge Brende at det er "viktig å spørre om vi skal ha en samlokalisering av flere rovdyr, eller skal vi dele opp områdene i separate forvaltningssoner for hver art?" Et scenario hvor menneskene skal foreta en inndeling av økosystemene i adskilte områder for hver art er er direkte tragikomisk, og har ingenting med et naturlig økosystem å gjøre. Brendes uttalelse var ikke tilfeldig, den kom i en politisk atmosfære der det var mer eller mindre opplest og vedtatt at sterke restriksjoner på ville dyrs liv er nødvendige for at rovdyrene skal bli akseptert. Fra en slik politisk-administrativ styring av ville dyrebestander som beskrevet overfor er ikke veien lang til å foreta selektiv avl for å avle frem "fredeligere" villldyr, eller begrense bestanden ved å sterilisere ulver og andre predatorer. Det siste er i skrivende stund blitt foreslått i utlandet, og vil medføre at de livsviktige seleksjonsprosessene i dyrepopulasjonene forhindres. Alt dette viser hvordan menneskelig kontrollmentalitet og en utbredt manglende forståelse for naturens mekanismer gjør seg gjeldende i form av politiske linjevalg og forvaltningsmodeller som dersom de blir gjennomført er til stor skade for naturens egne mekanismer. Mest av alt illustrerer det hvor viktig det er å skape aksept og forståelse for natur, dyreliv og det biologiske mangfolds egenart.

4. "Sonering gir bedre muligheter for å ha oversikt over bestanden og bestandsutviklingen."

Svaret på dette: Etter en nøktern bedømmelse, legges det allerede i ordlyden her opp til en uforholdsmessig stor vektlegging av bestandskontrollaspektet. Dette er et underliggende premiss det er grunn til å stille spørsmålstegn ved i en situasjon der en hovedutfordring faktisk er å muliggjøre en livskraftig bestand av ulv. Størrelsen på bestanden nasjonalt og regionalt er et forvaltningspolitisk spørsmål for seg, hva som er hevet over tvil er at en vekst i bestanden forutsetter større folkelig aksept av artens tilstedeværelse også i de områder der folk bor og ferdes. En ulveforvaltning som i langt større grad bygges på artens og natursammenhengenes egne premisser betyr ikke at menneskelig jakt på ulv er utelukket, snarere tvert i mot. En livskraftig ulvebestand med et høyt individantall vil det være både forsvarlig og riktig å jakte på. Det er overveiende sannsynlig at å gjøre ulven til et jaktvilt på linje med andre dyr i faunaen, vil bidra til avmystifisering og øke aksepten for arten. Videre må jakt antas å på lengre sikt bidra til å opprettholde skyhet overfor mennesker, hvilket naturligvis er ønskelig. Her er poenget at en livskraftig bestand meget vel tåler jakt, og regelmessig jakt vil med stor sannsynlighet føre til at det etableres en ulvejakttradisjon som over tid vil gjøre at stadig flere jegere aksepterer ulv. I denne forbindelse er det å anbefale at det er vanlige jegere (som bør ha fått adekvat opplæring for å tilegne seg kompetanse på ulv og jakten på den) jakter ulv etter nærmere fastsatte kvoter som forut for hver sesong må avgjøres av den totale bestandssituasjonen kombinert med en bedømmelse av stedegne forhold.

Det er svært uheldig dersom permanente avgrensninger av ville dyrs leveområder mer eller mindre eksplisitt fremstilles som et sesam-sesam. Slike modeller blir for enkle, fordi en slik politisk-administrativ strukturering og begrensning av dyrs leveområder overser det viktige kriteriet om biologisk mangfold, og ligger på grensen til å berede grunnen for en "utmark-dyrepark" hvor de eneste områdene hvor en opprinnelig fauna tillates å eksistere, blir i mindre, avgrensede, strengt bevoktede og vernede områder hvor den opprinnelige faunaen får et ørlite pusterom, mens stadig større deler av den opprinnelige naturen kultiveres og omformes. Dette kan aldri skape hverken aksept og forståelse for en større grad av vill natur og biologisk mangfold eller optimale forhold for de arter det er snakk om, ei heller for deres byttedyr. Naturvenner bør derfor arbeide for at naturarvens biodiversitet i størst mulig grad skal få lov til å leve på egne premisser i henhold til det biologiske livets egne prinsipper. Da er det viktig at innsatsen i første rekke konsentreres om å gi menneskene kunnskap om natursammenhenger, og om at aksept av naturens og dyrelivets særpreg og prosesser og det langsiktige vernet om disse krever langt mer enn en enkel politisk administrering av natur og dyr. Samtidig er det vesentlig at menneskenes husdyr beskyttes med egnede tiltak. At rovdyr er en del av en naturlig fauna må være utgangspunktet som vi alle forholder oss til, og forståelsen for naturmekanismenes og samspillenes egenart må alltid ligge i bunnen for vår tilnærming til disse spørsmålene.

Forvaltning av natur handler egentlig mest av alt om forvaltning av mennesker, eller sagt med andre ord, om å formidle forståelse for natursammenhenger. Det handler om kunnskap og innsikt, men også om verdiprioriteringer og om evnen til å utvikle en etikk som også omfatter et perspektiv som strekker seg hundrevis og tusenvis av år fremover.

Konklusjoner og oppsummeringer

Det er svært vesentlig å være klar over at den ofte uttrykte målsetning om "levedyktige bestander" er et nødvendig, men langt i fra tilstrekkelig kriterium. En ansvarlig og fremtidsrettet tilnærming til natur, dyreliv og det biologiske mangfold handler ikke om en symbolpolitikk hvor man for å tilfredsstille internasjonale avtaler skal bevare et minimumsnivå av en eller flere bestemte arter. Hva som er det sentrale, er behovet for å utvikle en almen respekt og forståelse for selve økosystemenes integritet og egenart, hvor vi i våre samfunn må respektere at dyreliv og natursammenhengene må få lov til å eksistere på sine egne premisser. Vill natur og ville dyr har egenskaper og kvaliteter som bare natursammenhengene kan skape og vedlikeholde. Et ekte og konsekvent naturvern må ha som siktepunkt å verne om totaliteten av disse natursammenhengene.

Dette er et betydelig mer ambisiøst mål enn isolerte og symbolske artsbevaringer, men langt mer i tråd med hva som kreves både nasjonalt og globalt for å etablere en ansvarlig holdning overfor det biologiske mangfold, naturgrunnlaget og biosfæren i sin helhet.

Like fullt gjenstår den betydelige oppgaven som består i å etter beste evne kombinere målsetningen om å kunne drive et fremtidig landbruk som innebefatter husdyr med hensynet til villdyrfaunaen og økosystemets nåværende og fremtidige livskraft og naturlighet. Her finnes det ingen lettvinte løsninger, og når det gjelder problematikken med husdyrnæringene, er det en kjensgjerning at de naturbaserte utmarksnæringer som det er politisk enighet om at er verneverdige, bygger på tradisjoner som ble etablert under forhold og i tider hvor rovviltstammene ikke bare var større enn dagens, men mange ganger større enn dagens. Ikke desto mindre overlevde husdyrnæringen og skapte verdier gjennom århundrer uten at det var nødvendig å utrydde rovdyrene for at disse næringene skulle overleve. Man hadde altså på denne tiden effektive mestringsstrategier for å leve med store rovdyr, og utfordringen innenfor bufenæringene må være å tillempe virksomme forebyggende strategier tilpasset dagens situasjon fremfor å kreve utryddelse eller alvorlig begrensning av de "brysomme" delene av villdyrfaunaen for at menneskets husdyr skal ha monopol på den ville naturarven. Med dette som forutsetning vil vi ha et langt bedre fundament for fremtidige forvaltningspolitiske beslutninger enn hva tilfellet vil være dersom utgangspunktet er at man skal forsøke å løse de foreliggende utfordringer med strenge reguleringer og kontroll over villdyrene i faunaen. Hvilket utgangspunkt vi har, er i stor grad med på å definere hvilke strategier som blir valgt.