Ulvetur 22-23.02.2003

Tekst og bilder ved Per Inge

Helgen mellom 22–23. februar var ALPHA-gruppens utsendte på tur sammen med Norsk Zoologisk Forening for å spore i Konsvinger/Årjäng-reviret.

Kjentmenn og ansvarlige for turen var Jan-Rune Samuelsen og Øistein Høgseth. Begge har bred erfaring med sporing og feltforskning på ulv, gaupe og rådyr, og innlagt i turen var at de to redegjorde for hvordan man peiler rådyr, ulv og gaupe ved hjelp av radiotelemetri i forskningshensikt. I denne type forskning merkes et antall dyr med radiohalsbånd slik at man kan få svar på svært mye rundt dyrenes levevis, eksempelvis arealbruk og bevegelsesmønster. Noen vil kanskje reagere negativt overfor denne formen for "overvåkning" av ville dyr. Til det må sies at formålet med den merkingen som her er beskrevet utelukkende er forskning, og altså ingen form for negativ kontroll med dyrene det er snakk om. Man kan kanskje stille et spørsmålstegn ved hvorvidt en omfattende overvåkning av dyrene introduserer et for sterkt kontrollaspekt i naturen, men at et antall individer merkes for forskningsmessige formål er hensiktsmessig for at forskerne skal få vite mest mulig om dyrene, og komme til en kunnskap som vi håper og tror kan brukes til villdyrfaunaens beste.

Når det gjelder rådyrenes egen reaksjon på hva som skjer, fortalte Øystein om en erfaren rådyrgeit som hadde fått et litt spesielt forhold til fangstbåser. Rådyrgeita hadde nemlig lært seg at dersom hun lot seg ta til fange, ville hun bli stengt inne hele den natten, hvorpå Øystein ville slippe henne ut igjen neste morgen. Dette var noe hun ofte gjorde. Hvorfor? Hun hadde lært at i løpet av den natten hun var "fange" fikk hun mulighet til å storkose seg med all den herlige lokkematen som var lagt ut. Slike morsomme ting skjer stadig vekk når man arbeider med dyr.

Deltakerne reiste først inn til Bjørkelangen og Aurskog-Hølandområdet. Etter å ha kommet oss inn i ulverevirets kjerne beveget vi oss på brede ski over store avstander gjennom tett skog. Som du kan forstå var resultatet rike opplevelser for alle som var med. Det så meget mer som flere av oss også overnattet fra lørdag til søndag. En gruppe reiste hjem på lørdag kveld, slik at vi ble i alt 7 som overnattet. Ulvehyl hørte vi riktignok ikke denne gang, men perleuglen gjorde seg til gjengjeld sterkt gjeldende i den mørke vinternatten. Etter å ha stått opp klokken åtte søndag morgen, begynte vår egentlige sporing, med syv på uavbrutt vandring og sporing i over seks timer.

Vi skal her fortelle en fotografisk historie fra den opplevelsesrike utflukten:

Radiotelemetri 1. Et rådyr er blitt fanget i en bås som Øystein Høgseth har satt opp for formålet. For rådyret er situasjonen dramatisk, men ikke farefull eller ødeleggende.

Radiotelemetri 2. Øystein til høyre får assistanse av en hjelper i det rådyret løftes ut av båsen.

Radiotelemetri 3. Halsbåndet settes på. Dette medfører ingen skader på dyret.

Radiotelemetri 4. og Radiotelemetri 5. Halsbåndet justeres.

Radiotelemetri 6. Radiohalsbåndet skrus sammen slik at det passer perfekt, og ikke hverken faller av eller strammer.

Radiotelemetri 7. Nå nærmer friheten seg, og rådyret løftes og bæres mot skogen. Vi ser tydelig radiohalsbåndet.

Radiotelemetri 8. Øystein bærer rådyret mot skogen, og vil i løpet av sekunder sette det ned på bakken slik at det kan løpe avgårde.

Radiotelemetri 9. Det peiles i Skinnemark, som det sto på det halvt skjulte skiltet.

I leiren. Dette bildet er fra lørdag 22.03.2003, og bålet har nettopp tatt skikkelig fyr.

To villmarkinger, hvis man kan kalle dem så når de ikke greier seg i en vinternatt uten batteridrevne hodelykter.

Samuelsen til venstre ser sannelig litt beskjemmet ut. Jeg kjenner ikke navnet på alle, men den som vil ha navnet sitt med kan bare si i fra. Å ha vært med på en slik tur er noe å skryte av, selv om flere av de unge og sterke menn brukte hodelykter i vintermørket.

Ulven bruker ikke hodelykt, og den har dessuten øyne som inneholder langt flere "staver" i netthinnen. Da skjelner den ikke så godt farger som mennesket med sin relativt mye større andel av "tapper," men til gjengjeld ser en ulv skarpt og tydelig i mørke.

En mann i rød Norrøna-anorakk spiser og drikker ved bålet.

Da kulden for alvor kom, skiftet Samuelsen hodelykten ut med av alle ting en pelslue laget av skinn fra peruviansk marsvin. (Marsvinluen 2)

Bålmester Høgseth måtte selvsagt beholde hodelykten på, han hadde en god unnskyldning: Å felle trær og lete etter tyrirøtter i natten under dyp sne er litt av en jobb.

Samtlige minus fotografen ses rundt bålet.

Men fikk vi ikke se spor av ulv? Jovisst, og dem var det mange av. Følg bare med:

Sporene fra en fullvoksen ulv er store. Dette Canon-objektivdekslet (til 50 mm 1.4 USM) er 58 mm i diameter, og du ser selv at det går to slike deksler på størrelsen av en ulvelabb. Forlabbene er hos ulv litt større enn baklabbene.

Når ulvene går i flokk på skaren ser det slik ut. I alminnelighet går ulver i hverandres spor når de går i flokk, slik at den ulven som går etter den som går foran går i dennes fotspor. Da kan det være vanskelig å avgjøre hvor mange som egentlig gikk i disse sporene.

Hva har skjedd her? Jo, ulveflokken har høstet i naturen og skaffet seg mat i form av et rådyr, og ferskt blod synes tydelig på bakken.

Umiddelbart før vi fant restene av det felte rådyret, hadde vi fulgt de samme ulvene, som etter sporene å dømme var tre stykker, da de hadde forsøkt seg på å felle en stor elg nede i et bekkefar. Vi kunne se hvordan ulvene hadde forfulgt elgen, og sporene fortalte historien om hvordan en av ulvene hadde jaget den på flanken for å forhindre at den kom seg unna, mens de to andre gikk til angrep. Vi så også store hårdotter fra elgen sammen med litt blod, som fortalte at ulvene hadde kommet i nærkontakt og fått inn noen solide bitt. Men en elg er et stort dyr, og et friskt individ som har erfaring med predatorers tilstedeværelse er så dyktig til å sparke fra seg at ulver ofte mislykkes. Det hele endte med at ulvene ikke klarte å ta elgen, som kom seg unna.

Her har to ulver ligget ganske nylig. To slike groper lå ved siden av hverandre med en meters mellomrom. Denne avstanden er sannsynligvis en adaptiv atferd som hindrer at ulvenes pels fryser sammen. Ellers har ulvepelsen en langt mer beskyttende pels enn tamhunder, med mye mer utviklede separate lag av underpels og dekkpels, som tilsammen gjør ulvens pels vanntett og forhindrer at det dannes isklumper.

Duftmarkeringer er velkjent fra tamhunden, og stamfaren gjør som forventet akkurat det samme ute i det fri, slik som på denne stubben. Dette er en helt typisk revirmarkering ved hjelp av urinering på et fremstikkende punkt i terrenget. Dere kan se urinen skinne gult gjennom sneen. På vår ferd gjennom reviret så vi en rekke markerte steder, som ville vært tydeligere dersom ikke et lett snefall timene i forveien hadde halvveis skjult markeringen.