Rapport fra Vargsymposiet 2001

Vi skal imidlertid konsentrere oss om symposiet, og her er det litt av hvert å berette. Her hadde arrangørene Världsnaturfonden - WWF - i Sverige og TAIGA Natur & Foto/Mats og Karin Ericson, klart å samle en lang rekke mennesker med svært stor kunnskap og innsikt i ulv. Luigi Boitani, den italienske ulveforskeren som neppe trenger ytterligere presentasjon blant ulveinteresserte, var muligens det største trekkplasteret, men han var på ingen måte alene om sakkunnskap på høyt nivå.

Deltakerantallet var så vidt jeg kunne bedømme mellom 300 og 350, forelesere og etteranmeldte inkludert.

Håkan Sand, Svenska Vargprojektet och Grimsö forskningsstation

Sand redegjorde for den feltforskning på ulv som drives i regi av Grimsö, og beskrev blant annet resultater fra forskning på radiomerkede ulver.

Først ble selve radiomerkingen diskutert. Selv om det kanskje ikke snakkes så ofte om dette, er det en kjensgjerning at en kontinuerlig radiosending fra et halsbånd gjør at en hvilken som helst person med litt over gjennomsnittlige kunnskaper i elektronikk kan bygge en mottaker som kan peile inn de radiomerkede dyrene. Man har funnet at dødeligheten hos radiomerkede voksne ulver var 30% i løpet av ett år, mens den var nede i 15% hos ikke-radiomerkede, og det er overveiende sannsynlig at overdødeligheten hos ulver som er utstyrt med sender skyldes krypskytteres peiling og derpå følgende illegal jakt. Siden radiomerkingen også gir verdifull informasjon i forskning, anser man det ikke aktuelt å slutte med denne teknikken. Løsningen på problemet med at radiohalsbånd relativt lett kan peiles inn, er å konstruere og bruke sendere som kan slås av og på. Det satellittbaserte GPS (Global Positioning System) er en annen mulighet, men er ofte mindre egnet da observasjonsintervaller må programmeres inn på forhånd slik at man med GPS altså ikke har en kontinuerlig registreringsmulighet.

Her er to fotografier av GPS-halsbånd:

Bilde 1 av GPS-halsbånd
Bilde 2 av GPS-halsbånd

Radiotelemetri har gitt mye informasjon om ulvers liv, atferd og bevegelsesmønster. Sand fortalte at en av de nye innsikter man hadde fått, var at utvandring av ulver til nye territorier kan skje når ungulvene er eldre enn ett år. Det er således ingen automatikk i at utvandring nødvendigvis skjer allerede i deres første leveår, slik man tidligere tok for gitt.

En gjennomgående observasjon er at revirer ikke er statiske, de er underlagt en uavbrutt dynamikk i tid og rom, og er derfor i prinsipp "uforutsigbare." En ulveflokks revir kan variere meget i størrelse. Som et eksempel nevnte Sand den norske Mosseflokken, som har et revir på 604 km2, mens den svenske Årjängflokkens revir i 2001 ble beregnet til å være på 1653 km2.

Åke Aronson og Daniel Palm, Grimsö forskningsstation

Aronson ga en bestandsrapport, som konkluderte med at det i Sverige og Norge tilsammen levde 80 ulver før den famøse utskytningen i Østerdalen, og at den årlige bestandsveksten i den voksende ulvepopulasjonen har ligget på gjennomsnittlig 20% pr. år siden 1990.

Hans kollega Daniel Palm hadde studert ulvens predasjon på elg, og en av de observasjonene han refererte til var mønsteret i ulvens predasjon relatert til flokkstørrelse. Små ulveflokker har en høyere predasjonsfrekvens enn store flokker. Denne måles i antall felte byttedyr pr. ulv i løpet av en gitt tidsenhet, og i Skandinavia hvor elg er det primære byttedyret har det vist seg at predasjonfrekvensen varierte mellom 10-14 og 22 elger pr. ulv pr. år. Her er det sammenheng mellom flokkstørrelse og predasjonsfrekvens. I små flokker, med flokkstørrelse på 2 ulver, vil predasjonsfrekvensen være høy og ligge i den øvre delen av skalaen, mens større flokker på seks ulver eller mer vil ha lavere frekvens. Slike store flokker ligger på 10-14 felte elg pr. ulv pr. år. En ulveflokk vil i gjennomsnitt felle én ulv hver 4-9 dag.

Palm kom litt nærmere inn på selve jaktatferden som ulven viser, og man har funnet ut ganske mye om mønsteret når ulven feller sitt bytte. Siden det er de svakeste dyrene som blir tatt først, er det som ventet når de fleste jakter er relativt korte. Ulvene synes å være i stand til å avgjøre på kort tid hvilke dyr som kan tas lett, og man fant at de fleste elg ble felt innenfor en strekning på 40 meter fra der jakten begynte, og at elger som viste seg vanskelige å felle ofte ble gitt opp. Dette kan kanskje se overraskende ut, fordi ingen elg eller noe annet byttedyr har ulvens utholdenhet. Men det handler om energikonservering, ulvene bruker ikke unødig energi på å forfølge dyr som er vanskelige å ta når svakere byttedyr finnes. Imidlertid er det her en stor variasjon i hvor langt ulvene forfølger byttedyr, og den lengste jakten man kunne dokumentere i løpet av de to vintersesongene undersøkelsen varte, var da et rådyr ble jaget i 14 kilometer av ulvene før det ble innhentet og felt.

Luigi Boitani

Boitani er nevnt, og hans spennende og lærerike beretninger om italienske ulver og deres liv, fremført på et uklanderlig engelsk, ga oss mange nye innsikter. Den som husker en Aftenposten-reportasje fra ulvesymposiet i Minnesota i februar 2000, da Boitani ble sitert på at ulven ikke trenger villmark for å overleve, ble nå beroliget da Luigi selv sto frem og kunne gi sin egen førstehåndsversjon, hvor han utvetydig slo fast at "Ulven og skogen hører sammen," og "Uten skog - ingen ulv." Denne viktige understrekning av at ulven og vernet om den ikke bare handler om et dyr, men om både arten og dens leveområder og dens naturlige livsmuligheter, virket meget overbevisende og var egnet til å styrke alle villmarksvenners overbevisning om at forsvaret av ulven er uløselig knyttet til omsorgen for og vernet om naturarven.

Boitani supplerte sin beretning med et omfattende fotografisk materiale som viste oss ulvens leveområder. De italienske ulvenes primære tilholdssted er Appenninene, hvor bare 100 individer levde på 1970-tallet. Italia har fortsatt bare 500 ulver. Det er likevel ikke så ille som det kan høres ut som, da bestanden er i jevn vekst. Fem hundre ulver er således ikke noe øvre tak for ulvepopulasjonen hverken i Italia, hverken i biologisk eller politisk forstand. En til dels omfattende uregulert jakt i form av krypskytteri medfører et årlig uttak på anslagsvis 20% av bestanden, og har formodentlig bidratt til at veksten i den i utgangspunktet beskjedne bestanden har vært langsommere enn den kunne ha vært.

Til ulvenes fordel har det samtidig skjedd en økning i bestandene av rådyr og villsvin, noe som har vært av stor betydning for økningen av ulvenes antall og utbredelsesområde. I tillegg har økningen i byttedyrbestandene ført til at ulvene, som tidligere i stor grad trakk til bebyggelse og livnærte seg på søppel, har blitt uavhengig av menneskenes søppeldynger og nå i stedet lever hovedsakelig av ville byttedyr.

Når man diskuterer ulv, kommer man ikke fra utfordringene i forhold til husdyrholdet, og den italienske forskeren la ikke skjul på hva som er løsningen for å beskytte husdyr i de ulveområdene: Gjeting. I de delene av Italia hvor det finnes ulv, drives tradisjonell gjeting som skjer ved hjelp av hund. Hver gjeter har to hunder og 300 sau å passe på. Denne modellen gjør at sauetapene minimaliseres, og Boitani karakteriserte gjeting med hund som meget effektivt i så måte. Dette er et stort poeng som er vel verd å ta med seg til den skandinaviske ulvedebatten, at tilsyn med dyrene selve nøkkelfaktoren når det gjelder å forhindre ulvepredasjon på sau og eventuelle andre husdyr.

Et annet spørsmål som ble behandlet, var muligheten for hybridisering mellom ulv og tamme hunder. Lenge har det i befolkningen vært en utbredt tro på at slik hybridisering forekommer ofte og kanskje til og med er alminnelig. Boitanis forskning har utvetydig avdekket at det motsatte er tilfelle. Han fortalte at han personlig bare kjente til ett eksempel på ulv/hund hybridisering, og en omfattende genetisk testing hvor genetisk materiale fra viltlevende ulver har blitt sammenliknet med tilsvarende fra tamhunder, har vist at italienske ulver ikke på noen måte er oppblandet med hund. For å sette dette i perspektiv nevnte Boitani at det i 2001 finnes tre millioner - 3 000 000 - tamhunder i Italia. Mye forskning er også utført på hunders evne til å overleve i det fri, og Boitani har fastslått at hunder er meget langt fra å ha de samme konkurranseegenskaper og den samme overlevelsesevne i naturen som ulver har.

Hunder som lever i det fri har små muligheter å etablere seg og overleve som villdyr. I Italia lever over 100 000 hunder (på engelsk omtales disse typisk som "feral dogs.") tilnærmet vilt, men hvis det ikke skjedde et stadig tilsig av forvillede tamhunder fra landsbyene ville disse frittlevende hundene dø ut fordi hunder mangler ulvens mentale og fysiske kapasitet. Av 41 valper som ble født av forvillede tamhunder og som Boitani fulgte opp, klarte én å leve frem til reproduktiv alder. De tidligere nevnte genetiske tester kombinert med en bedømmelse av hunders egenskaper har satt Boitani i stand til å konkludere med at hunder eller ulv/hund-hybrider har få eller ingen sjanser til å formere seg i konkurranse med ekte ulver. Hvis en ulv parrer seg med en hund vil det derfor ikke fødes mer enn ett kull med valper, ettersom disse hybridene alltid vil befinne seg nederst på rangstigen i flokken og tape i partnerseleksjonen i forhold til ulver. Dermed vil hybriders muligheter til å forplante seg i en vill ulvebestand være tilnærmet null.

Boitani hadde til slutt også synspunkter på ulveforvaltning. Han konstaterte at Bern-konvensjonen fra 1979 ikke er effektiv, ettersom etterlevelsen av den avhenger av hver enkelt kontrahents vilje eller mangel på sådan. Derfor ønsket Boitani seg en pan-europeisk tilnærming til ulveforvaltningsproblematikken hvor de forskjellige landene samarbeidet om. Hvorefter han smilte bredt og si at hans ønske var at ulvene skulle spre seg naturlig overalt hvor det var naturlig for dem, og at han på ingen måte ville ha noe mot at ulver levde utenfor Roma om så var mulig. Den italienske forskeren berørte til slutt også ulvefrykt hos mennesket. Her hadde han et enkelt men treffende budskap: "Ulvefrykten hos mennesket er direkte proporsjonal med graden av uvitenhet."

Når det gjelder ulvejakt i Italia, er situasjonen at anslagsvis 20% av ulvebestanden blir skutt ut hvert år av jegere og bønder som jakter på den. Det synes likevel som om dette fungerer slik det er, ulvestammen er i svak økning og det eksisterer naturligvis ingen planer om å utrydde dyrene. Boitani hadde noen synspunkter på lokal forvaltning, som han ga uttrykk for da han fikk spørsmål fra forsamlingen. Etter Boitanis mening er det urealistisk å uten videre la forvaltningen av ulv bestemmes på lokalplan alene. Dette begrunnet han med at dersom aksepten for dyret er lav, vil alle bare ønske ulven vekk. Boitanis erfaring var at ulveforvaltningen blir mer komplisert dersom de overordnede forvaltningsprinsipper bestemmes på lokalt plan. Han sa at det er hans mening at vernet av ulven må være et politisk anliggende på nasjonalt nivå og helst også fastslått i internasjonale avtaler.

Kjell Larsson, Sveriges miljøvernminister

Kjell Larsson hadde i lang tid markert seg som en helhjertet forsvarer av naturverdier og truede dyrearter, og at han på dette vargsymposiet ville levere et varmt forsvar for ulven var ventet.

Larsson er kjent som den drivende kraft bak den svenske regjeringens naturvennlige politikk, og han slo øyeblikkelig fast at varige og livskraftige bestander av de store rovdyrene er et utgangspunkt og et langsiktig mål for regjeringen og hele nasjonalforsamlingen.

Larsson ga en inngående orientering om hvorfor denne målsetningen er så viktig. Dette gjorde han i fire punkter som han redegjorde for i detalj:

* Den etiske begrunnelsen: Det er vårt ansvar å sørge for at disse rovdyrene finnes i vårt land og at de kan leve og utvikle seg her.

* Den økologiske og biologiske begrunnelsen: Rovdyrene hører hjemme i naturen og er en naturlig og viktig del av økosystemet.

* Den opplevelsesmessige begrunnelsen: Rovdyrene skaper naturopplevelser for mennesker. Selv om mange aldri har sett et rovdyr, ser svært mange på det som en stor verdi å vite at de finnes.

* Den forskningsmessige og vitenskapelige begrunnelsen: Fordi disse dyrene hører naturlig til i økosystemet har vi et ansvar for å skaffe oss kunnskaper om dem. En forutsetning for å skaffe seg slike kunnskaper er at det lever naturlig livskraftige bestander av disse dyrene i naturen vår. Hele tiden får vi eksempler på hvor interessant det er å lære seg mer om disse dyrene, både deres biologi og ikke minst deres fascinerende atferd.

* Den internasjonale politiske begrunnelsen: En forutsetning for at vi skal kunne være med og påvirke andre land til å ta vare på sine truede dyrearter, er at vi selv tar ansvaret for våre. Dette er en gjensidighet som gjelder over hele verden. Dersom vi markerer at vi ønsker å ta vare på det biologiske mangfoldet vil dette ha en sterk virkning også globalt.

Man må kunne si at dette er svært sterke og solide begrunnelser for hvorfor menneskene bør tillate ulv og andre dyr å leve på sine egne premisser, I det hele tatt var det ingen tvil om at Kjell Larsson fremsto som en svært ansvarsbevisst, samvittighetsfull og velkvalifisert miljøvernminister.

Linn Svensson, The Carpatian Large Carnivore Project

Svensson, som hadde arbeidet ett år som forskerassistent i The Carpathian Large Carnivore Project i Romania, fortalte om sine erfaringer derfra, og satte disse i kontrast til den skandinaviske situasjonen i år 2001. Hun åpnet med å referere noen sentrale data:

* Sveriges landareal er 449 000 km2 (Norges er på 323 895 km2)
* Romanias landareal er 230 000 km2
* Sveriges befolkning av mennesker i 2001 var nesten 9 millioner
* Romanias tilsvarende var i 2001 23 millioner
* Antallet ulver i landet er (2001) mellom 3000 og 3400. Det offisielle tallet var 3400 i 2001, men forskerne mener at tallet var nærmere 3000.
* Antallet bjørner var (2001) anslått til 5400, men har vært oppe i 8000 rundt 1990.
* Antallet gauper er samme år anslått til 1500

Videre fremhevet Svensson at disse dyrene ikke er jevnt distribuert over hele landets 230 000 km2. Områdene der rovdyrene - og deres byttedyr - lever, er på anslagsvis 70 000 km2 i Karpatenes skogsområder. I rene tall betyr dette at på under 2% av Europas landområde finnes 30% av alle européiske ulver og 50 % av bjørnene.

Hva angår jakt på disse rovdyrene, så foregår den stadig. Forskjellige former for tyvjakt og fellefangst er også vanlig. Linn sa også at man heller ikke måtte skjønnmale situasjonen og tro at situasjonen er trygg for Romanias rovdyr. Som eksempel nevnte hun at på 1950- og 1960-tallet ville Ceausescu-regimet desimere ulvestammen. Målet var ikke å utrydde ulvene, men å redusere ("kontrollere") ulvenes antall. For dette formålet brukte man både gift, feller og vanlig jakt. En ren tilfeldighet gjorde at forfølgelsens av ulven tok slutt. De metodene som ble brukt mot ulven førte nemlig også til at bestanden av gaupe og bjørn ble redusert. Da sa diktator Nicole Ceausescu stopp, fordi han ønsket å drive bjørnejakt, og derfor ville ha en stor stamme av dette dyret! Rundt 1970 sluttet man derfor med den massive desimeringen av ulvene i Romania, og etter det har ulvebestanden vokst til den i 2001 lå rundt 3000 dyr eller mer, uten at noen har bestemt seg for at de er "for mange."

Et interessant tall er at man i Romania i 2001 ikke hadde 2,3 millioner sauer eller en halv million som i Sverige, men ti millioner - 10 000 000 sauer. I Romania gjetes imidlertid sauene, det er ikke snakk om å slippe dyr ut på beite uten tilsyn i et land hvor det lever 3000 ulver og 5400 bjørner. Men mengdene av rovdyr skaper altså ikke uoverkommelige problemer når tamdyrene hele tiden er under tilsyn. Gjeterne bruker også hunder i sitt arbeide.

Derfor oppfattes ikke det store antallet rovdyr som noe stort problem. Linn Svensson forklarte det slik: "Det faktum at rovdyrene alltid har eksistert i Romania tror jeg er veldig viktig for at de skal fortsette å finnes der. Der er rovdyrene en del av hverdagen." Hun sammenliknet dette med situasjonen i hennes eget hjemland Sverige, hvor holdningen blant rovdyrenes motstandere er at "rovdyrene har vi jo klart oss lenge uten, vi trenger dem ikke." I Romania tar man dem for gitt, og ingen tar til orde for å fjerne dem, og hun uttrykte det slik: "Hele rovdyrssituasjonen kjennes mye lettere i Romania. Det føles mindre hysterisk, om jeg skal si det slik." Når det gjelder ulven, fortalte Svensson at aggresjon og hat mot ulv selvfølgelig forekommer når den dreper og spiser sauer, men at menneskene i Romania også beundrer ulven for dens atferd og egenskaper. Ifølge Svensson ser rumenerne på ulven som et rovdyr som de forholder seg til, men uten noen større dramatikk. De ser ikke på den som noe ondt og djevelsk som løper rundt i skogen. Fremfor alt er de ikke redde for ulv, understreket Linn Svensson. Hun sa også at når ulven tar sauer skjer det ofte at landsbybefolkningen tar frem geværene og skyter et par ulver i en flokk, men man lar ikke raseriet gå ut over ulvebestanden som helhet. Dette gjorde at Linn Svensson opplevde rovdyrsituasjonen i Romania som mye mer avslappet i forhold til det langt mer konfliktfylte Skandinavia anno 2001. Som en illustrasjon av dette, nevnte hun i løpet av sitt foredrag at det ofte skjer at ulver i Romania går inn i hager og der tar fjærfe, hunder, katter eller andre husdyr. Så det gjelder å passe på, men folk oppfatter tingenes tilstand som normal, og ønsker ikke å utrydde ulven. Svensson fortalte samtidig også at det er helt vanlig at hver enkelt husholdning i en landsby har noen høns, noen sauer og et par kyr.

Hva Linn Svensson her skisserte, er sannsynligvis en viktig innsikt: Et langvarig fravær av ulv og andre rovdyr medfører at menneskene venner seg til en rovdyrfri tilværelse. Følgen blir at de dermed lett betraktes som en anomali, nærmest en naturstridighet, selv om de er alt annet enn nettopp det. Men dette mønsteret viser menneskenes tilbøyelighet til å anta at den situasjonen de er oppvokst i og kjenner, er den naturlige og naturgitte, og indirekte viser eksemplet hvor viktig det er med kunnskap om økosystemenes naturlige mekanismer for å kunne skape en langsiktig forståelse for rovdyrenes plass og funksjon. Hva det også viser oss, er at nøkkelfaktoren for at menneskene skal kunne akseptere rovdyr i sin nærhet er at de lærer seg til å forstå at rovdyr er en del av en naturlig virkelighet. Det er å håpe at biologisk forståelse og innsikt i økosystemers virkemåte kan virke til å skape den aksepten som er nødvendig for å leve med ulv og rovdyr.

Her var det at ALPHA-gruppens utsendte stilte spørsmål til Linn Svensson. Spørsmålet var: "Du snakker om mange rovdyr, over 5000 bjørner, 3000 ulver og 1500 gauper. Disse dyrene befinner seg i hovedsak innenfor et område på 70 000 km2. Da vil jeg henvise til debatten som særlig i jegerkretser foregår, og hvor man frykter for at "ulvene spiser opp våre byttedyr." Men hva slags byttedyr spiser disse ulvene, og hvordan kan det være byttedyr nok til alle disse rovdyrene? Og hva forteller dette om jegeres utsagn om at "dersom ulven kommer, forsvinner viltet"?

Svensson svarte at forholdene og miljøet er annerledes enn i Sverige, med store og rike biotoper i løvskogsområder hvor artstettheten er større enn i Skandinavia, og at det i Romania lever meget store bestander av kronhjort, rådyr og villsvin. Som en kommentar til dette igjen kan sies at selv om man i Romania har en større biologisk produksjon pr. km2 enn i de skandinaviske skogene hvor gran og furu dominerer og klimaet er kjøligere, så illusterer den situasjonen Linn Svensson beskrev at tilstedeværelsen av et meget stort antall rovdyr ikke betyr at byttedyrene utryddes. Snarere tvert i mot, fordi det nødvendigvis må finnes enorme mengder av byttedyr for å opprettholde så store rovdyrstammer som de som lever i Romania.

ALPHA-gruppen stilte deretter ett spørsmål til: "Her i Sverige og Norge raser jo debatten om hvorvidt ulven er farlig for mennesker. Vi som sitter her vet at det er en minimal fare. Kan du si litt mer om det og gi dine kommentarer til den utbredte ulvefrykten og troen på at ulven er et 'livsfarlig dyr,' slik som det ble hevdet av en meget aktiv debattant i en norsk avis (i Østfold) for ikke så lenge siden?"

Svensson svarte at hennes personlige kommentarer til dette var at "jeg har vært i Romania i ett år og som jeg sa tidligere, så er man ikke redd for ulven. Så vidt jeg vet finnes det ingen eksempler på direkte angrep." Hun oppfordret deretter de som frykter ulven til å reise til Romania.

ALPHA-gruppen ønsket å utdype dette nærmere, og spurte: "I Norge snakkes det mye om 'habitueringsproblemet.' Vi har hatt ulver som har blitt ganske nærgående. Du forteller jo at ulver fra tid til annen går inn i hager og tar husdyr. Men har det faktum at ulvene har blitt så nærgående, ført til at de på noen måte har gått på mennesker?

Svensson svarte helt klart: "Nei." Så fortalte hun videre at hun kjente til en ulveflokk som regelmessig har gått inn i en by med 320 000 innbyggere, og der gått på gater hvor det også var masse mennesker. Ingenting dramatisk skjedde, det hele gikk bra.

Bo Toresson, Svenska Jägareförbundet

Toresson, som tidligere har deltatt mye i den offentlige debatten rundt ulvespørsmål i Sverige og der vist seg som en sterkt ulvekritisk debattant, åpnet med å gi en orientering om bestandene av de mest alminnelige jaktbare viltarter i Sverige. De estimater for år 2001 han la frem var som følger:

Elg: 300 000 individer
Rådyr: 500 000 individer
Villsvin: 10 000 individer, raskt økende

I tillegg kommer anslagsvis 100 000 bever, samt et ukjent antall hjort, dådyr og hare.

Toressons første problemstilling: På hvilken måte vil ulven påvirke elgstammen? Hans oppfatning her var at ved elgtettheter på 10-15 elger pr. 1000 hektar (1 hektar = 10 000 m2) og høyere ville effekten av ulvens predasjon være ubetydelig, men at den ville kunne redusere bestanden ved lavere tettheter. Forøvrig er det i første rekke kalver som blir tatt av ulv.

Toressons tilnærming til ulvespørsmålet var preget av en tydelig engstelse for at ulven kunne tenkes å redusere det jaktbare overskuddet av viltet så mye at det ville gå ut over den menneskelige jakten. Dette er en utbredt frykt blant jegere. Toresson fremhevet også risikoen for at hunder tas av ulv, og han påsto at jegere er mer eller mindre avhengig av hundebruk. Det er ikke nødvendigvis riktig. Hva som er korrekt, er at skandinaviske jegere i moderne tid har vent seg til jaktformer hvor hund inngår. Å jakte uten løs hund er fullt mulig dersom man tilpasser sin jaktteknikk og metode til dette.

Elgjakt ga i Sverige i 2000 en kjøttavkastning som tilsvarer én milliard svenske kroner.

Åke Granqvist, Stora Enso Skog

Stora Enso Skog er en svært skogeier i internasjonal målestokk, med skogseiendommer over store deler av verden. I Sverige eier selskapet 1.936.000 hektar produktiv skog. Granqvist var opptatt av biologisk mangfold, og nevnte i den forbindelse at Stora Ensos inntekter på utleie av elgjakt utgjør 10% av de skader den enorme elgbestanden gjør på skogen i Sverige. Granqvist fortalte at på grunn av de mange elgene øker andelen gran i forhold til furu. Elgen foretrekker nemlig unge trær og skudd av furu fremfor alle andre trær. På grunn av dette har man i mange områder begynt å plante utelukkende gran, for å unngå at skogen bokstavelig talt skal bli oppspist av elg. Det var tydelig at Åke Granqvist ikke hadde spesielt mye i mot at ulven øker i antall.

Kjell Wallin, Göteborgs Universitet

Wallin tok for seg naturens prosesser med rovdyrene og deres byttedyr fra et biologisk perspektiv. I følge Wallin er bæreevnen (carrying capacity) for elg i et typisk skandinavisk skoglandskap opp til 40-40 elger pr. 1000 hektar, noe som regnes som den maksimale tetthet. Wallin fortalte at for 80 til 90% av alle svenske elger er dødsårsaken menneskelig jakt med rifle.

Når det gjelder forholdet mellom ulv og elg kunne han opplyse forsamlingen om at dersom en elgku får sin kalv tatt av ulv et år, vil sjansen for at hun neste år føder tvillingkalver øke i høy grad. Her har vi alstå en naturens mekanisme som sørger for at predasjon på kalver kompenseres med øket fruktbarhet hos byttedyrene.

Börje Waldebring, Lantbrukarnas Riksförbund LRF

Waldebring søkte å belyse ulven i et "landsbygdspolitisk perspektiv," som han uttrykte det. Han la frem tall som viste at ulvene i Värmlandsområdet i løpet av de to siste årene hadde tatt 28 hunder, 30-40 sauer og én hest. Etter hans mening var det et problem at ulven skremmer melkekyr slik at melkemengden reduseres.

Olof Liberg fra Grimsö forskningsstation

Olof Liberg var ikke blant foredragsholderne ved dette årets vargsymposium, men det er likevel berettiget å nevne ham her ettersom han kom i offentlighetens søkelys i forbindelse med den norske statsledede ulvefellingen med snøscooter og helikopter i Atndalen i 2001. Liberg ble en omstridt person da han i en rettssak i februar om lovligheten av det norske DN's masseuttak av ulv i Østerdalen ga uttrykk for at uttak av 20 ulver i Norge ikke ville ha alvorlige skadevirkninger på den fellesskandinaviske ulvepopulasjonen, et synspunkt som er svært kontroversielt, og som i ettertid har vist seg å være feil da man ved utskytningen av Atndals-flokken mistet gener som er forskjellige fra de andre ulvene i populasjonen. Selv om det aldri er mulig å angi et nivå hvor en populasjon er redningsløst fortapt, er det likevel hevet over rimelig tvil om at det er uansvarlig forvaltning å skyte ut hele flokker i en så liten bestand som den Skandinavia hadde i mars 2001.

På dette vargsymposiet fremmet Liberg det synspunkt at den største flaskehalsen for ulvebestanden i Skandinavia er manglende aksept hos lokalbefolkningen. Liberg mente at denne mangel på aksept resulterer i illegal jakt, og han gikk langt i retning av å mene at botemidlet må være å tillate legal jakt.

Dette finner vi grunn til å kommentere. I ALPHA-gruppen mener vi at en slik legal jakt gjerne kan være et fremtidig mål, men dette forutsetter at alle parter aksepterer at bestanden av ulv tillates å vokse til livskraftige størrelser. Vi er derfor sterkt kritiske til en reguleringsjakt som har til formål å holde ulvenes antall nede på et nivå som er altfor lavt etter rene biologiske kriterier, det vil si vesentlig lavere enn hva tilfellet ville være i en tenkt naturtilstand. At vanlige jegere driver jakt på en stor ulvestamme regner vi som uproblematisk, dersom befolkningen i området aksepterer ulven som en naturlig og normal del av økosystemet slik at målsetningen med jakten ikke blir desimering eller utryddelse. For at ulvens fremtid skal sikres må det eksistere et overordnet prinsipp på nasjonalt nivå, eller sagt med andre ord en nasjonal målsetning som tilsier at ulven skal få lov til å leve i livskraftige bestander. Dertil må det være forutsetningen at arten skal leve i de områdene hvor den har en naturlig tilhørighet som en del av økosystemet. Når dette er blitt situasjonen er det ingenting i veien for vanlig jakt på lokalt nivå dersom formålet er å høste av naturens overskudd. Å jakte for å holde ulvestammen nede på et kunstig og svært lavt nivå som er fastsatt etter politiske kriterier, er biologisk uheldig og etisk uakseptabelt, og en slik politikk er til skade for dyrelivets optimale livskraft.

Krister Hjalte, Nationalekonomiska Institutionen, Lunds Universitet

Denne miljøøkonomen tok for seg de mulige omkostningene og verdiene forbundet med å legge til rette for at truede arter som ulv skal kunne re-etablere seg og danne livskraftige populasjoner. Først innledet han med å si at selv om noe ikke har noen pris som er målbar i penger, kan det ha en verdi. Deretter refererte han til en undersøkelse som var foretatt i Sverige, og som foregikk ved at et spørreskjema ble sendt i posten til et utvalg intervjuobjekter. En problemstilling som her ble reist, var det hypotetiske spørsmål om hvorvidt de var villige til å betale noe for at det skulle eksistere en livskraftig ulvestamme i svenske skoger.

Det viste seg at for svært mange ble eksistensverdien oppfattet som vesentlig. Det vil si at vissheten om at villdyrene var til stede i naturen var en verdi i seg selv. Denne eksistensverdien for mennesker hadde en verdi i seg selv, som selvfølgelig ikke står i motsetning til naturens egenverdi, men som er viktig å ta i betraktning. Hjalte henviste i den forbindelse til Exxon Valdez-katastrofen utenfor Alaska den 23.03.1989, og fortalte at eksistensverdien av naturverdier for mennesker var en faktor da erstatningssummen ble fastsatt.

Psykolog Tore Bjerke, NINA på Lillehammer

Bjerke analyserte holdninger til ulv. Han konstaterte at menn over 50 år er den gruppen som er mest opptatt av ulv.

Undersøkelser har vist dette: Generelt er 52% av befolkningen av den mening at ulven ikke er noe stort sikkerhetsproblem, mens 16% prosent mener at den er i middels grad, og 31% mener at den representerer et stort problem. Kvinner, eldre og de med lav utdannelse er de som har størst frykt, samt folk over 65 år. Ca. én tredjedel av befolkningen vil ikke ha ulv i det hele tatt, mens 66% var villig til å ha den i villmark langt fra folk. Det var også blitt undersøkt hvor mange ulver innbyggerne i Hedmark ville godta. Her er tallene:

* 11% Ingen ulver
* 25% Så mange ulver som nå (40 ulver)
* 13% Mellom 40 og 100 ulver
* 15% Over hundre ulver.

Dette forteller at forståelsen for artens egne krav og behov, og for betydningen av predasjonspress for byttedyrbestandenes sunnhet og ikke minst opprettholdelse av villdyregenskaper i fremtiden, ikke var stor i år 2000. Men tallene viser også at det er en åpning fordi et stort antall i utgangspunktet er villige til å akseptere at det lever ulv i Norge. Det er et positivt tegn.

Jens Karlsson, Grimsö forskningsstation:

Konflikten er ikke mellom folk i byene og folk på landet, mente Karlsson. I Sverige aksepterer ni av 10 tamdyreiere i Sveriges ulveområder at ulven er der. Dette antas å skyldes forebyggende tiltak i form av strømgjerder. I Sverige som helhet aksepterer bare 50% av tamdyreierne at det lever ulv i de samme områdene.

De to viktigste grunner som folk nevner for å felle ulv i Sverige er at dyrene er uredde (habituerte), noe som ble fremhevet av 73%, og at ulven dreper hunder, som ble fremhevet av 69% som en viktig motivasjon for å ønske å skyte ulv. Karlsson hadde forsket en god del på temaet rovdyrangrep på hunder, og dette er et aktuelt spørsmål for både jegere og andre hundeeiere. Et eksempel: I 1999 ble i alt 16 hunder drept av rovdyr i Sverige. Ulven sto for 12 av disse tilfellene, og er således det rovdyret som utgjør den største risikoen for hunder. Om årsakene til at ulver angriper hunder sa Karlsson at man har tre hovedteorier:

Teori 1: Ulvene ser på hundene som byttedyr
Teori 2: Ulvene ser på hundene som rivaler av samme art
Teori 3: Ulvene ser på hundene som en slags konkurrenter, på samme måten som gauper dreper rødrev og rødrev dreper mår.

Antakelig har man å gjøre med kombinasjoner av disse faktorene, og det er blant annet hva Karlsson forsøker å finne ut. Et spørsmål som har vært diskutert i hundemiljøer er hvorvidt det er slik at hunderaser med hengende ører løper større risiko for å bli tatt enn raser med stående ører. To hypotetiske forklaringer har vært gitt på folkemunne. Den ene er at hengende ører i ulvens øyne signaliserer underdanighet, og at ulven reagerer på dette med å gå til angrep. Den andre forklaringen er at ulver har et svært rikt kroppsspråk (ulver har et mye rikere kroppsspråk enn hunder), og at ulvene blir frustrert over dette og derfor angriper. Man har ingen holdepunkter for at disse antakelsene stemmer. Hva som derimot er sikkert, er at den tiden hundene tilbringer i ulvereviret er avgjørende for risikoen. Støvere viser seg å være mest utsatt for ulveangrep, men de har også absolutt flest jaktdager og dermed også størst eksponering for ulver i deres territorium.

Terje Bø, seksjonsleder i viltseksjonen, Direktoratet for naturforvaltning i Norge

Terje Bø var i 2001 velkjent i Norge, som den formodede arkitekten bak det med god grunn omstridte soneringsvedtaket som ble fattet den 02.02.2001 av den daværende regjeringen Stoltenberg, og som gikk ut på at ulven skulle få seg tildelt en meget begrenset forvaltningssone i det sydøstlige Norge. Sonen dekker anslagavis en tidel av Norges landareal, og da Terje Bø i begynnelsen av sitt innlegg på dette Vargsymposiet viste et kart over den lille ulvesonen vakte det almen latter i salen.

Det var ikke fritt for at også DN-representanten selv viste symptomer på at han var ille berørt. Selv om Terje Bø utvilsomt oppfattet situasjonen slik at han i sin stilling ikke hadde noe annet valg enn å være med på utforme en ulveforvaltning som han selv vet og gjentatte ganger har gitt uttrykk for at ikke bygger på biologi, men på menneskets politiske beslutninger, fikk de tilstedeværende et sterkt inntrykk av at Terje Bø sannsynligvis ikke selv føler seg spesielt komfortabel med den forvaltningen han har vært en hovedarkitekt for.

Terje Bø, bilde 1
Terje Bø, bilde 2

Det er imidlertid ALPHA-gruppens oppfatning at det i mars 2001 på ingen måte var blitt gjort nok fra forvaltningens side for å skape den nødvendige aksept for ulv og andre rovdyr, uten at vi skal anklage enkeltpersoner for at det gikk som det gikk. Terje Bø virket slett ikke som en følelsesløs kyniker, men fremtrådte som en ærlig mann som kanskje hadde ønsket seg en annen politikk. Akkurat dette blir spekulasjoner, men at Bø er klar over situasjonen er det ingen tvil om. Han sa nemlig uten å nøle at "I forhold til det som er hovedtemaet her, nemlig ulven, så ser det faktisk slik at det ikke er biologien som er det avgjørende elementet, men politikken." Han understreket flere ganger at ulveforvaltningens premisser ikke bygger på biologi, men på politikk, og at sosiale avveininger spiller en meget stor rolle.

Bø redegjorde deretter for tankegangen som lå til grunn for bestandsbegrensningen og soneringspolitikken overfor ulv er den doble målsetning som ligger i at samtidig som det er et mål å bygge opp livskraftige stammer av rovdyr, er et annet og parallelt mål at man også skal bevare et aktivt jordbruk med mulighet for å drive sauehold, reindrift og andre husdyrnæringer. Bø beskrev dette som den "doble målsetningen," og til den kunne man si: "så langt, så godt."

Det uheldige i den norske forvaltningen er måten forvaltningen søkte å innfri den "doble målsetning" på, med en sonering og bestandsbegrensning som ikke bare la så sterke bånd på ulven i Norge at det i sterk grad går på bekostning av det biologiske mangfold, men som ikke minst også skaper en forventning om at ulv som beveger seg utenfor sonen skal drepes. Når vi tar i betraktning at området som var utenfor sonen er anslagsvis åtte tideler av landets landareal, sier det seg selv at dette forvaltningsprinsippet nok ikke var det heldigste.

Her er en tegning av ulvesonen. Som vi ser, dreier det seg om et mininalt areal:

Ulvesonen, tegning

Terje Bøe ga en orientering om rasjonalet bak ulvesonen, og det var som følger: Sauedriften i Norge foregår med utmarksbeite og med et begrenset tilsyn av dyrene. Denne driftsformen har blitt utviklet i en periode da det ikke har eksistert noen store rovdyr eller i alle fall vært veldig få av dem. Det betyr at en omstilling til en situasjon med større rovdyrstammer tar tid, og det er ikke engang sikkert at det kan skje alle steder uten at omkostningene blir for store. Her er årsaken til den differensierte strategi som man har valgt i Norge. Man har fastslått et forvaltningsområde hvor man aksepterer etablering av et begrenset antall par og familiegrupper av ulv. Utenfor det området kommer ikke etablering av par og familiegrupper til å bli akseptert.

Her hadde man dessverre tatt en uheldig beslutning. Man hadde ikke i stor nok grad tatt inn over seg at tilbakekomsten av rovdyr representerer en ny situasjon som man må forholde seg til. I stedet valgte næringen og forvaltningen å legge opp til at det skulle fortsettes med de samme driftsformene som var tilpasset en relativt rovdyrfri utmark.

Dette er en dårlig strategi, fordi ulv og rovdyr faktisk er en del av en normal naturtilstand. Fraværet av ulv er ikke det normale, og utmarksnæringen var blitt tilvent en unormal situasjon hvor man fritt kunne slippe beitedyr ut på beite uten å sørge for det tilsyn som er nødvendig når rovdyr er en del av de naturgitte rammebetingelser. Det er ingen tvil om at det vil koste å etablere gode tilsynsordninger, og det samfunn som har bestemt at man skal betrakte rovdyr som en del av faunaen i Skandinavia bør rimeligvis også være villig til å være meg på finansiere de driftsomlegginger og tilpasninger innen husdyrnæringene som er nødvendige, hva enten det dreier seg om tilsyn i form av gjeting og vakthold, gjerdebygging, innføring av hunder eller overgang til dyreraser som er mer velegnet til eksempelvis gjeting fordi de viser en sterkere flokkartferd. I tillegg er det også sterkt ønskelig å bruke atskillig mer robuste dyr. Av de 2.4 millioner sauer som årlig slippes ut på beite i 2001, omkommer 130 000, de aller fleste av helt andre årsaker enn predasjon fra rovdyr.

ALPHA-gruppen stilte et spørsmål angående soneringen til Terje Bø, og det lød omtrent slik: "På kartet over ulvesonen ser vi at ulvesonen er et konsentert område i Norges sydøstlige del. Jeg vet ikke nøyaktig hvor stor andel av Norges flateinnhold dette representerer, men jeg vil gjette at det er 10-12% av landet. Det er altså norsk ulveforvaltning i et nøtteskall. Man forstår vilke potensielle og virkelige konflikter som husdyr/sauenæringen og den driftsformen den i dag praktiserer står overfor. Situasjonen som beskrevet overfor betyr at det er sauenæringen og måten den drives på som i stor grad styrer den norske ulveforvaltningen, og følgen blir at ulven bare gis mulighet til å leve naturlig innenfor forholdsvis meget begrensede geografiske områder i Norge. Hva blir resultatet av dette? Jo, at vi for det første i Norge får en forvaltningsmålsetning i forhold til ulv som skiller seg fra den svenske, der man sier at ulven skal få leve i de områdene der den naturlig hører hjemme og hvor den velger å etablere seg. Det norske soneringssystemet som ble innført i 2001 umuliggjør dette. Da kan man stille spørsmålet om hvorfor man overhodet skal ha ulv i Norge dersom den ikke skal få leve i de områdene og økosystemene den er tilpasset til å være i. Noe annet er at det norske soneringssystemet neppe kommer til å minske konfliktene over tid. Man trenger ikke profetiske evner for å forstå at en geografisk konsentrasjon av en vernet ulvestamme også fører til en tilsvarende konsentrasjon av konfliktene. Forvaltningen kommer da til å få en sterkt begrenset handlefrihet. Du sier selv at kommunene innenfor ulvesonen ikke vil ha ulv, og det sterke vernet som ulven må ha innenfor den minimale ulvesonen gjør utfordringen enda større. Her har man lagt opp til et uløselig problem fordi man ikke har klart å få til endringer i driftsformer innen husdyrnæringen. Det er der vi må begynne.

Terje Bøe svarte på ALPHA-gruppens spørsmål, og mente at problemet ikke er uløselig. Deretter fortsatte han med å si at dette er "et typisk eksempel på at man i biologien og bestandsforvaltningen kommer i hva som kan kalles en typisk lokaliseringsdebatt som vi ser innenfor mange andre samfunnsområder, hvor det kan dreie seg om hvor man skal plassere kirker, barnehager eller annet.

Dette svaret illustrerte svært tydelig hvor hjelpeløs forvaltningen var i 2001. Natur og dyreliv er ikke sammenliknbart med kirker, barnehager, skoler og sykehus. Her dreier det seg om ville dyr i naturen, og det fører ikke til noe godt dersom mennesket skal bestemme hvor og under hvilke forutsetninger de skal leve. Det er derfor ikke opp til mennesket å avgjøre hvor naturlig forekommende arter i de skandinaviske skogenes økosystemer skal kunne eksistere, og derfor blir det også meningsløst å snakke om at man skal plassere en ulvebestand på et sted på samme måte som om man hadde drøftet plasseringen av en skole, et sykehus eller en flyplass. Faunaen utgjør en del av de naturlige rammebetingelser som mennesket og dets sivilisasjon må forholde seg ti hvis ikke naturarven og naturgrunnlaget skal bli ødelagt. For ALPHA-gruppen og alle natur- og ulvevenner er det en stor utfordring å oppmuntre til øket innsikt i disse spørsmålene, og til en forståelse for naturgrunnlagets forutsetninger og egenverdi.

Avslutningen

Nå var vi kommet til siste del av den siste dagen på Vargsymposiet 2001. Det ble avsluttet med en paneldebatt hvor det ikke fremkom noe mer nevneverdig som ikke allerede var blitt sagt, så vi avslutter her med et fotografi av foredragsholdere og bidragsytere:

Vålådal-panelet 2001 -1
Vålådal-panelet 2001 -2
Vålådal-panelet 2001 -3 (Stort bilde, bruk rullefeltet og rull horisontalt hvis deler av bildet strekker seg utenfor skjermen)

Tilbake til
artikler