Rapport fra Vargsymposiet 2003

Av Erik Markham og Per Inge Østmoen

Dato: 17-19 mars 2003 
Sted: Vålådalen, Sverige 
ALPHA-gruppens deltagere: De to overfornevnte

Vargsymposiet 2003 ble åpnet med samisk musikk fra duoen Aajma og lysbilder med rovdyrmotiv. Sett på bakgrunmn av diskusjonene rundt den såkalte "Lapponiaulven" som på dette tidspunktet innvandret til Sverige og at ulv som vandrer inn i Sverige fra nordøst må passere gjennom samiske områder, var det en passende åpning av arrangementet.

Dette arrangementet var det tiende som er arrangert, hvor det er WWF Sverige og Taiga Natur & Foto som står for selve arrangementet med en rekke andre organisasjoner som sponsorer. Som tidligere byr symposiet på en rekke foredrag med dyktige foredragsholdere fra både Skandinavia og utlandet. I 2003 samlet Vargsymposiet omkring 300 deltagere fra ulike organisasjoner og fra offentlig forvaltning.

Symposiet var inndelt i et variert utvalg av foredrag den første dagen, mens andre dagen var rettet mot forvaltning og forvaltningsprinsipper. Den siste dagen var rovdyrturisme et hovedtema. Mats Ericson fra Taiga Natur & Foto ønsket deltagerne velkommen etter at Aajma hadde levert sitt bidrag. Mats gjorde forsamlingen oppmerksom på at det var 10 års jubileum for Vargsymposiet og fortalte om hvordan dette arrangementet har vokst i omfang og interesse fra dengang ca 40 deltakere var med på det første.

Foredrag 1. WWF och de stora rovdjuren

Lennart Nyman fra WWF ga en fyldig redegjørelse for WWFs arbeid og prosjekter for å verne store rovdyr andre steder i verden. Selv om foredraget ikke adresserte ulv eller rovdyr i Skandinavia, understreket Lennart Nyman at de fire rovdyrene som han ville presentere skaper mye av de samme problemene. Mennesker har tatt i bruk mer og mer av dyrenes leveområder, og mennesket jakter på de samme byttedyrene som ville rovdyr gjør. Rovdyr driver dessuten predasjon på husdyr. Mennesker dreper så rovdyrene for å desimere bestandene av dem. Det er det samme mønstret en ser over store deler av kloden.

* SNØLEOPARD I MONGOLIA

WWF har iverksatt 10 prosjekter for å verne snøleoparden. Et voksent dyr har en vekt på ca 75 kg og arten er utsatt for ulovlig jakt. Habitat forsvinner gradvis og tilgang på byttedyr minker.

* TIGER

Tigeren kan veie opptil 300 kg og er det vanskeligste rovdyret å ha sameksistens med. For 100 år siden fantes det ca 100 000 tigre, mens i dag er det kun 6-7000 igjen. WWF har iverksatt 25 prosjekter for vern av tigeren. Habitat skrumper inn og tilgang på byttedyr blir mindre.

* GEPARD

Det finnes ca 12000 til 15000 geparder i verden. Til sammenlikning: I år 1900 fantes det 100 000 geparder. Geparden regnes som helt ufarlig for mennesker, men tar mye husdyr. WWF har iverksatt 10 prosjekter for vern av geparden hvor det ble vist til omplassering av individer i Namibia og innførsel av tyrkiske vokterhunder.

* JAGUAR

Jaguaren er det rovdyret en vet minst om. Areal med regnskog har lenge minket dramatisk og det medfører at arten er svært sårbar.

Kommentar 1:

Essensen i Nymans foredrag var det globale ansvaret for å ivareta arter og intakte økologiske systemer. Dette gjelder selvfølgelig også våre nordiske arter og økologiske systemer. Det er et moralsk anliggende å vise at det er vilje og toleranse til å ivareta egne arter når en krever at tigeren må leve til tross for frykten den skaper, og at geparden må leve selv om den tar husdyr i Namibia som er langt fattigere enn vi er.

Kommentar 2:

På et punkt avviker situasjonen i Skandinavia fra situasjonen som Nyman beskrev. Mens menneskets jakt på de samme byttedyrene fører til mangel på byttedyr forskjellige steder i verden, er det overflod av byttedyr i Skandinavia.

Foredrag 2. Jävarnes liv och leverne

Jens Persson stadfestet innledningsvis at det var mye myter tilknyttet til jerven. Jerven er langt mindre enn mange forestiller seg (9-11 kg for en hunn og 14-18 kg for en hann). Om vinteren spiser den alt fra smågnagere til rein, og livnærer seg hovedsakelig av smågnagere, fugler og kadavre i sommerperioden, mens rein utgjør 90% av kosten om vinteren. I mange tilfeller er det andre rovdyr som tar byttet først.

Bruken av radiosendere som opereres inn i buken har skapt debatt, men det ble stadfestet at dette er nødvendig da jervens hals og nakke er svært lite tilegnet for å bruke halsbånd tilsvarende de som brukes på de øvrige rovdyrene.

Jervestammen er stabil/svakt minkende i Sverige og det ble vist til fire faktorer som er bestemmende for populasjonen.

a. Reproduksjon (yngling)

Reproduksjon starter senere enn tidligere antatt (Nå vet man at den gjerne først starter i 4 års alderen) og det fødes 1.9 valper i gjennomsnitt for hvert kull. Forskning har avdekket at 54% av hunnene har en yngling hvert år, avhengig av tilgang til føde. Dette er igjen avhengig av bestanden av rein og hvorvidt det er andre rovdyr i samme området.

b. Innvandring
c. Utvandring
d. Dødelighet

Det er høy dødelighet for unger hvor disse drepes av andre jerver i såkalt jervepredasjon. Bortsett fra denne avgangen, er den største dødsårsaken illegal jakt hvor følgende oversikt ble fremlagt for voksne jerv i Sverige:

* 13 er døde hvor det er antatt illegal jakt

* 6 er døde hvor det med sikkerhet er fastslått illegal jakt 2 er døde på grunn av lovlig jakt.

* 1 er død på grunn av sykdom

* 1 er død hvor årsaken er ukjent

Spørsmål fra salen: Vil jerven nyte godt av ulvens predasjon?

Svar: Svaret er ja innenfor områder med skog hvor jerven kan gjemme seg og eventuelt klatre opp i et tre dersom den møter ulv, mens den vil kunne lett bli et bytte på snaufjellet.

Foredrag 3. Vad kostar et lodjur i renskötselområdet?

Henrik Andréns foredrag omhandlet kostnadene en familiegruppe av gaupe medfører innenfor et område med reinsdyrdrift. Det ble lagt frem flere erstatningsmodeller hvor beløpene var forskjellige i fra hva den svenske stat erstattet for rovdyrtap i forhold til tap forårsaket av trafikken eller toget. Erstatningsordningene er også forskjellige i Sverige i forhold til Norge. I perioden 1998-2000 ble 55000 rein erstattet med 33 millioner kroner i Sverige som tilsvarer et snitt på 600,- kroner pr rein. Man har også tatt i bruk en ordning med kompensasjon for forekomst, slik at de som de som driver med husdyr i rovdyrområder får tildelt midler som blant annet beregnes ut fra antatt årlig tap til rovdyrene. Det er beregnet at en familiegruppe har en predasjonstakt på 6 rein pr måned på vinteren, mens familiegruppen vil ta (anslagsvis) ca 200 rein i året. Andrén understreket at ting måtte sees i sammenheng og at antall rein som blir tatt av jerv vil gå ned i områder hvor både jerv og gaupe forekommer samtidig på samme sted.

Foredrag 4. Telemetriteknikk

Håkan Sand fra Skandulv innledet sitt foredrag med å stadfeste at det er teknologi fra 1959 basert på kontinuerlig transmisjon på VHF-båndet som har vært brukt for følging av dyr inntil nå nylig. Dette har tidligere ikke blitt sett på som et problem, men en vet at det er andre enn forskere som har anskaffet seg utstyr for å kunne peile. I 2001 møttes folk fra rovdyrprosjektene og naturvården for å drøfte problemet. Møtet resulterte i en studie (fordjupat förstudie i telemetri) som ble sluttført juni 2001. Studien konkluderte med at det ikke eksisterte teknologi på daværende tidspunkt som tilfredsstilte kravene til sikret radiomerking. Studien konkluderte også med at en kunne søke EU-finansiering. I 2002 ble en EU-søknad sent for finansiering av et prosjekt på tre år (2002-2005) med en kostnadsramme på 8 mill kroner. De forskjellige radiotypene er kategorisert i forhold til faser på denne måten:

a) Fase I-sendere er de tradisjonelle VHF-senderne som sender kontinuerlig på fast frekvens. Disse har en levetid på 3-4 år og kan peiles på en avstand på 2-30 km på bakken, mens peilingen kan foretas på en avstand på 10-100 km fra luften.

b) Fase II-sendere følger de samme prinsippene som Fase I senderne, men kan i tillegg fjernstyres av og på slik at transmisjonen ikke er kontinuerlig.

c) Fase III-sendere er definert som GPS-VHF. Senderne kalkulerer egen posisjon basert på signaler fra satellittene som utgjør GPS (Global Positioning System) og transmitterer digitaldata (dato, tid, koordinater) til fastsatte tidspunkter. Transmisjonen skjer på VHF-båndet og en må motta signalene med en egen mottaker.

d) Fase IV-sendere er definert som GPS-GSM. Disse skal kalkulere egenposisjon basert på GPS tilsvarende Fase III-sendere, men istedenfor å sende dataen over VHF, vil disse senderne kalle opp nærmest basestasjon innenfor mobilnettet og sende informasjonen til enten en mobiltelefon eller en datamaskin via modem.

I 2002 ble totalt 19 ulv bedøvet hvorav 13 ble bedøvet for ommerking og nye ble merket. Alle fase 1-senderne er byttet ut, og status vedrørende de nevnte 19 er:

* 5 ble merket med fase II-sendere
* 9 ble merket med fase III-sendere
* 3 ble merket med fase IV-sender
* 1 døde under narkose (Leksand)
* 1 valp ble merket

Ulven som døde under narkose i Leksand, døde under oppvåkningsprosessen. Det ble konstatert blødning i tarmene. Dette er første dødsfall i Skandinavia etter 68 merkinger og det ble vist til en lignende dødsfrekvens i Nord Amerika (1,5-2,5%).

Avslutningsvis viste Håkan Sand til fordelene forbundet med GPS, hvor man kan følge bevegelsesmønstre og kartlegge områder hvor dyrene har oppholdt seg over tid. På den måten kan en blant annet lettere kartlegge hvor mange byttedyr som ulven tar. Det ble vist til eksempler fra Tyngsjøreviret hvor 6 ulver felte elger med et gjennomsnittlig intervall på 1 elg hver 4,1 til 5. dag.

Kommentar:

Flere organisasjoner på vernesiden har i mange år påpekt hvor enkelt det er å peile inn på en sender på fast frekvens og det er beklagelig at såpass mange dyr måtte forsvinne før ansvarshavende også har innsett dette. En kan vel neppe påstå at føre var-prinsippet har blitt fulgt i dette tilfellet. GPS-teknologien hadde vært på markedet i en årrekke da man erkjente at konvensjonell radiopeiling ikke er sikkert nok. .

Spørsmål fra ALPHA-gruppen: Hvordan er det påtenkt å bruke GPS mottakere/sendere i forbindelse med ulvetelefonen.

Svar: Vi kan få ferskere informasjon.

Her ser vi noen bilder av nyere typer sendere:

Bilde 1
Bilde 2
Bilde 3 Senderen med det største halsbåndet brukes til å merke elg. Senderen helt til venstre er for å merke bjørn, mens den svarte senderen til høyre passer til rev og rådyr. Senderhalsbånd for ulv manglet og ble ikke vist, men systemet er det samme for alle.

Foredrag 5. En vargpejlares vardag

Jan Perjons fortalte at de var 25 peilere som Skandulv stort sett hadde rekruttert fra de ideelle organisasjonene. Personlig følte Jan Persjons at hans oppdragsgivere var Skandulv, Jägareförbundet, allmennheten, Länsstyret og også ulvene. Det er i Ulriksbergreviret han peiler fast, mens han er reserve i Leksand reviret. Han begynte som peiler i 1999 og opplyste om at det ikke var lønnet arbeid. Han har mellom 1999 og 2003 foretatt 450 peilinger, kjørt 10 000 mil med bil og brukt opptil 40 timer i måneden på dette i tillegg til sporing.

Jan Perjons bor et bygdemiljø og fortalte om reaksjonene på arbeidet han gjør. Det er en interessekonflikt og det er og vil bli langvarige diskusjoner. Han understreket at kunnskap er meget vesentlig i denne prosessen. Selv hadde han påtatt seg å fortelle om sitt arbeid på skolene i nærområdet. Barn (7-10 år) har mange spørsmål og han fortalte om barn som spør om hva ulven gjør dersom den mister en tann eller hvor hjertet på ulven sitter.

Når det gjelder selve jobben som peiler arbeides det i grupper på fire peilere. Arbeidet består av forberedelse, gjennomføring og etterarbeid. Etterarbeidet består blant annet av rapportering på ulvetelefonen.

Perjons fortalte at han har vært i konfrontasjoner med både ekstreme ulvemotstandere og ekstreme ulvetilhengere mens han har vært i arbeid. Av konkrete hendelser som han ville fremheve var:

* Første alfahunnen forsvinner
* Illegal jakt ble avdekket
* Den nye alfahunnen forsvinner
* Politiutredning

Av opplevelser ble det fremhevet først og fremst møte med ulv og å være med som en del av et forskningsmiljø. Perjons fortalte at det er utrolig vanskelig å se ulv. Selv med alle de timene han har tilbrakt i ulverevir, hadde han kun sett ulv 12 ganger. Til slutt i foredraget ønsket Perjons å summere opp sine erfaringer og anbefalinger vedrørende ulv hvor:

* En må søke å bygge broer mellom berørte parter
* Aktiv satsing på informasjon
* Forskningens kunnskap må tas vare på og brukes
* Forvaltningen må ta del i feltpersonellets erfaringer

Kommentar: Perjons var positiv til ulvetelefonen som han mente var et meget godt konfliktdempende tiltak. Det er uten tvil et tiltak som kan bidra til å holde tap av jakthunder på et lavest mulig nivå, men dessverre kan dette misbrukes og det av et fåtall som ødelegger for mange andre.

Foredrag 6. En effektiv förvaltning bygger på kunskaper om rovdjurens antal

Åke Aronsen fra innledet sitt foredrag med å vise til en ny rovdyrpolitikk i Sverige hvor ansvar er delegert til länsstyrene. Dette skal baseres på en politisk målsetting hvor Sverige har følgende fastsatt følgende mål:

* Bjørn: 100 ynglinger årlig
* Gaupe: 300 ynglinger årlig
* Jerv: 90 ynglinger årlig
* Ulv: 20 ynglinger årlig

For å kunne verifisere bestandsstørrelser må sporing i terrenget benyttes. Det er lettere sagt enn gjort hvor man både må kunne bestemme art, bestemme antall og å bestemme særskille (revir). Sporing baseres på avtrykk av poter hvor både underlaget og dyrets ganglag kan variere mye. Under enkelte forhold er det kun ubestemmelige hull i snøen. Spor satt av ulv i trav ligner på gaupe i trav som igjen ligner på jerv i galopp. Spor som man antar er spor etter en enkelt ulv kan i virkeligheten være spor etter flere som går i samme sporet. Flere spor kan også være etter et dyr som har gått i ring.

I 2002 ble det rapportert inn 139 feilrapporter på ulv hvorav mesteparten var spor etter hund eller gaupe. Feilrapportene fordelte seg slik:

* 58 var hund
* 58 var gaupe
* 20 var rev
* 3 var andre men ukjente dyr

Aronsen summerte opp følgende som sentralt for å kunne være dyktig i sporing:

* Må kunne tenke fleksibelt og med fantasi
* Må kunne koble observasjonene til forholdene
* Må ha kunnskaper om arten
* Må kunne kjenne til de ulike gangartene og hvordan sporene kan forandres
* Må vite at revirene er store og individene vandrer langt
* Må ikke tenke som mennesker men som dyret man sporer
* Må spore langt for å trekke konklusjoner
* Må tenke kritisk
* Må ha tilstrekkelig erfaring

Regler for god sporing:

* Man må spore over en lang strekning og ikke rygge tilbake for å gå lange strekninger
* Man må skaffe seg kunnskap om ulike arters gangarter og bevegelsesmønstre.
* Stol aldri på et enkelt spor. Følg sporet og se etter tilleggsindikasjoner og karakteristiske trekk.
* Husk at hos ulv er forføttene tydelig større enn bakføttene.
* Kjennskap til dyrets biologi er en stor fordel.
* Husk at ulike arter kan gå i hverandres spor.
* Dyr som går sammen går typisk etter hverandre og setter føttene i sporene satt av dyret foran.
* En ulveflokk deler seg ofte opp i flere grupper.
* Når det snør, kan du gå bakover i sporene til siste snøfall vises for å få rede på hvor lenge det er siden dyret gikk der.
* Som sporer kan du ikke tenke som et menneske. Ulven har helt andre målestokker, og for en ulv er en strekning på 10 kilometer en bagatell.
* Vær nysgjerrig, og legg merke til alle detaljer.
* Viktigst av alt er at du må følge sporene lengst mulig. Jo lenger, desto bedre.

Resultatet av sporingen 2002-2003 dokumenterte 8 familiegrupper i Skandinavia (Furudal, Filipstad, Hasselfors, Ed-Halden, Nyskoga, DalsEd/Halden, Gråfjell og Koppang), mens det var 8 revirmarkerende par hvorav 4 i Norge (dersom en beregner grenseområdene som norske). Avslutningsvis ble det gitt en oversikt over dyr som har dødd eller forsvunnet:

* 2002-2003: 11 døde og 4 radiomerkede dyr har forsvunnet
* 2001-2002: 9 døde og 2 radiomerkede dyr har forsvunnet
* 2000-2001: 19 døde og 1 radiomerket dyr har forsvunnet

Foredrag 7. Dags för en mer aktiv rovdjursförvaltning

Rolf Brittas fra Jägareförbundet innledet med å stadfeste at Jägareförbundet var de første til å innføre tiltak for å ta vare på bjørnen. Han sa videre Jägareförbundet aksepterer at rovdyr skal være i svensk fauna, og godtok at det er vitenskapelige bedømmelser som bør ligge til grunn for bedømmelser av bestandstall, men at SJF (Jägareförbundet) likevel har satt sine egne målsetninger. Han mente at det bør være mulig med "skyddsjakt" (tilsvarer det som betegnes som lisensjakt i Norge) før målsetninger er nådd. Brittas mente at staten må være ansvarlig for forskning og konfliktdempende tiltak, mens SJFs ansvar skal være å utøve beskyttelsesjakt og bestandsregulering hvor beslutning om dette må ligge på länsnivå. Med henvisning til rapport fra NINA mente Brittas at jakt var nødvendig for å begrense tilvekst, skjerpe skyhet og for å gi lokale aktører muligheten til opptre aktivt.

Brittas mente at gaupe tar mye rådyr og SJF har et forslag som er til behandling i Riksdagen hvor det foreslås å legge stammen på et nivå med 1500 individer og 100 ynglinger i året. Jakt må til for å minske tettheten i gaupetette områder, mens tettheten skal kunne økes i deler av Sør-Sverige hvor det ikke er en tett stamme, mente Jägareförbundets representant.

Når det gjelder ulv, mente Brittas at en del av konfliktene beror på at stammen er veldig tett og argumenterte for at et mål på sikt måtte være en større spredning. Brittas summerte opp SJFs holdning til ulv og forvaltningen som følger:

* Forvaltningen må ivareta samvirke og informasjon
* Forvaltningen må forestå monitorering og forskning
* Må forebygge og motvirke illegal avlivning
* Må innføre tiltak for skadeforebygging (elektriske stengsler, metodeutvikling, radio og ulvetelefon
* Må utnytte beskyttelsesjakt mer aktivt
* Riksdagen må senke målsettingen til 150 individer
* Tilveksten pr. år må høyst være 10%
* Paragraf 28 i Jaktforskriftene (Dette tilsvarer nødvergeretten i Norge) må forandres for lettere å kunne forsvare husdyr.

Det ble stilt et spørsmål fra en politimann i salen på hvorfor SJF ikke tok avstand fra uttalelser fra sentrale medlemmer i SJF som hadde stadfestet at de har forståelse for at enkelte drev med ulovlig avlivning.

Brittas gjentok at SJF var imot ulovlig avlivning, men svarte ikke direkte på politimannens spørsmål.

Et viktig poeng sett i forhold til antall dyr som har forsvunnet sporløst i løpet av de siste årene, var at politiet i Sverige var til stede med 5 representanter. Norsk politi var derimot ikke representert i det hele tatt.

Foredrag 8. Naturvårdsorganisationerna och förvaltningen av våra rovdjur

Ann Dahlerus (Bilde av Dahlerus) fra Svenska Rovdjursföreningen åpnet med å informere om at hun hadde mandat til å uttale seg på vegne av WWF i sitt foredrag. Den 13.11.99 ble forskjellige organisasjoner enige om en felles plattform og et 10 punkters program, men Dahlerus påpekte at det virket som om en senere ikke var fullt så enige. Hun påpekte at vi i 2003 har bare tilsammen 30 000 store rovdyr i Europa og at en må ikke gi etter for krefter som ønsker minst mulig rovdyr. Biologiske forutsetninger må være grunnlaget for livskraftige stammer, slo Dahlerus fast.

Illegal avlivning er et slag under beltestedet på alle som deltar i denne debatten, og Dahlerus stilte også spørsmål om hvorfor ikke uttalelser om å ta loven i egne hender fordømmes.

Hun tok opp rotasjonsprinsippet som er en forvaltningsstrategi (støttet av SJF og Stora Enso) og slo fast at i naturen sørger ulven selv for at det ikke blir for mange individer i et område. Hun tok opp paragraf 28 som Brittas hadde tatt opp i det foregående foredraget og ga uttrykk for forståelse for kritikken, men sa at på grunn av at denne paragrafen vil kunne misbrukes til illegal felling, vil ikke endring være å anbefale.

Gaupejakten er under granskning i EU og WWF og Rovdjursföreningen mener at jakten utenfor reinbeiteområdene strider mot EUs habitatdirektiv. Dahlerus viste til at Norge går langt i delegering av myndighet og mente at det har vært for store uttak av gaupe og jerv i forhold til populasjonens størrelse. Til slutt oppfordret hun alle til å samarbeide for å få slutt på den ulovlige avlivningen som foregår.

Vemund Jaren fra det norske Direktoratet for naturforvaltning (DN) brøt da inn og avklarte at det var i kun to distrikter det er opprettet såkalte gaupenevnder (Sør-Trøndelag og Hedmark), og fremholdt at uttaket av gaupe som har foregått i Norge over de siste tre årene, ikke har sammenheng med denne delegeringen. Uttaket har derimot vært bevisst og styrt fra sentralt hold.

Kommentar 1:

Gaupestammen i Norge er redusert fra 600 til ca 300-350 individer. Det er meget interessant, og urovekkende, at en slik bestandsreduksjon har vært ønsket og planlagt av våre forvaltningsorganer.

Kommentar 2:

Rotasjonsprinsippet, eller som det også har blitt kalt i Norge, byrdefordelingsprinsippet, går ut på å tillate en familiegruppe å etablere seg i et område i en periode. Dersom det er etablering av familiegrupper andre steder vil en etter dette prinsippet skyte ned den familiegruppen som var etablert først, og så videre. Det ville være en form for forvaltning som fullstendig ser bort fra rovdyrenes positive innvirkning på byttedyrene ved konstant predasjonspress over tid. Dette er omtalt i Ed Bangs foredrag litt senere i vargsymposiet.

Foredrag 9. Finns det plats för de stora rovdjuren i fremtidens rennäring?

Lars-Anders Baer (Bilde av Baer) er svensk sametingspresident og tok for seg forholdet mellom svensker og samer i et historisk perspektiv. Han mente at svensk rovdyrpolitikk og reinnæring/samepolitikk var to sider av samme sak, men at der er en målkonflikt. Målkonflikten åpenbarer seg på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Det er mange internasjonale bindinger og Baer lot et spørsmål henge i luften om hvem som har tolkningsrett. Det er blitt en trend at urbefolkning inntar nye roller i rovdyrforvaltning og det er nødvendig at konflikter minimaliseres. Samene må bli mer delaktige i forvaltningen og samene er beredt til å gradvis ta hele ansvaret i samiske områder, sa sametingspresidenten.

Kommentar:

Lars-Anders Baer ga et meget interessant foredrag hvor han brukte filosofiske betraktninger og viste til samiske ordtak og tenkemåter. Hans historiske tilbakeblikk på forholdet mellom samene og storsamfunnet er et poeng i og med rovdyrforvaltning har mye med menneskenes forhold til hverandre å gjøre. Baer mente at samene følte at de er bare en liten brikke i et større sammenheng og dersom de følte at de fikk større ansvar ville de vise seg i stand til å ta dette ansvaret.

Foredrag 10. Wolf management in the Northwestern United States

Ed Bangs (Bilde av Ed Bangs) fra US Fish and Wildlife Service i USA holdt dette foredraget, som han innledet med å gi en beskrivelse av leveområdene i Rocky Mountains. Dalførene er som oftest privat eid og dette skaper konflikt. Bangs ga uttrykk for at "wolf management" - ulveforvaltning - dreier seg ikke nødvendigvis så mye om denne arten, men heller om mennesker, menneskelige symboler og verdier. Han viste til holdningene til ulv i USA. Disse holdningene har tradisjonelt hatt to sider, hvor indianerne har sett på ulven som et mektig symbol og en "jaktbror," mens européerne som kom til USA betraktet ulven nærmest som et djevelsk dyr som måtte utryddes. Således ble det innført skuddpremie på ulv i USA så tidlig som i 1620-årene.

Ulven ble utryddet i det nordøstlige USA i 1930 og ble beskyttet av føderallov (gjeldende for hele USA) i 1973. ("Endangered Species Act") Ed Bangs summerte opp tre grunner til å la ulven få lov til å leve i faunaen:

* Ulven gjør tilværelsen mer innholdsrik (hvor han viste til symboleffekten ulv har)
* Personlige opplevelser (hvor han viste til opplevelsen av å se ulv i naturen)
* Ulven er en sentral predator som har en nøkkelfunksjon i økosystemene (han refererte til Yellowstone hvor både vegetasjonen og annet vilt har nytt godt av ulvens gjeninntreden)

Ulven var opprinnelig en naturlig forekommende art over det meste av USA, og etter utryddelsen har bestanden flere steder blitt re-etablert ved at arten er gjeninnført av mennesker. Bangs nevnte Idaho og Yellowstone som eksempler. I Idaho ble 35 ulv, deriblant 17 hunner, fanget i Canada og sluppet direkte i Idaho. Indianerne ønsket ulven velkommen med en dans før ulvene ble sluppet. I dag teller antall individer i Idaho 270. I Yellowstone, som ligger i Wyoming, ble det gjort noe annerledes hvor en hel flokk ble akklimatisert før utslipp. Dette har kommet økosystemene til gode, men også mennesker har kunnet dra fordeler av ulvens gjenninntreden i faunaen: Ulven har medført økt turisme og årlig inntekt på 20 millioner dollar i året for Wyoming and Idaho.

Ed Bangs fortalte om rykter som verserte blant lokalbefolkningen i forbindelse med prosjektet. Blant de mer skremmende ryktene var at det var en konspirasjon hvor myndighetene ønsket å ta fra innbyggerne våpen ved at ulvene skulle ta alt viltet. Deretter ville myndighetene argumentere med at behovet for skytevåpen ville bortfalle og våpnene kunne inndras. Denne type feilaktige og udokumenterte påstander kan lett bli tatt som sannheter. Det finnes slike konspirasjonsteorier i Norge også, hvor en i fullt alvor tror at ulven er satt ut for å avbefolke bygdene.

Den viktigste dødsårsaken for voksne ulv er andre ulver. Av de ulvene som ikke dør en naturlig død er 80% forårsaket av ulovlig avlivning. Menneskene i området har nå en oppfatning av at ulven ikke utgjør noen trussel for mennesker. Ed Bangs viet mye av sitt foredrag til å fortelle om ulvens positive innvirkning på næringskjeden. Før ulven kom tilbake til Yellowstone begynte elgen å ligne på bufe, sa han. Ulvens tilbakekomst medførte at elgen begynte å oppføre seg som ville dyr igjen og blant annet forflyttet seg mer. Dette hadde en positiv effekt på både elgen og vegetasjonen. Han viste til at populasjonene av elg og ulv fulgte hverandre og at gjennomsnittsalderen for voksne elger som ble tatt av ulv var 14 år. Til sammenlikning var gjennomsnittsalderen på elg skutt av menneskelige jegere 6 år. Annen påvirkning ulven hadde på det økologiske systemet var at antall coyote hadde gått ned, hvilket i sin tur reduserte presset på rødreven fra coyote, noe som har ført til at rødrevbestanden har økt.

Han redegjorde så for effektene av ulvepredasjon, og hans beskrivelser kunne vært hentet direkte fra:

http://www.alpha-gruppen.com/artikler/why_wolves.htm http://www.alpha-gruppen.com/artikler/predation_pressure.htm

Eksakt de samme begrunnelsene kom fra Ed Bangs' munn. Hva han sa, var følgende:

"The wolves are making the wild animals more wild."

"What happens when a wolf kills a prey? - Many other animals, like ravens, crows, magpies, eagles, insects, smaller predators and 60 documented different insects, eat and live from it."

Dette viser at biologiske faktakunnskaper er uvurderlige når disse vanskelige og ofte konfliktfylte spørsmålene skal drøftes.

Bangs redegjorde for prosjektene som var iverksatt for konfliktdemping (Wolf control program, compensation program og Scare away program). Flytting av ulv er normalt ikke effektivt. Som regel vender ulven tilbake til området den har blitt flyttet fra. Av 117 forsøk på å flytte ulv, var kun noen meget få vellykkede. Det ble vist til bruk av gummikuler, flammesignaler og detektorer som gir ulyd når ulven beveger seg i uønskede områder. Enkelte problemdyr ble avlivet dersom ikke andre tiltak virket. Det er viktig at mennesker i området føler at de har kontroll over situasjonen, mente Bangs. Han sa for øvrig at man i dag har stor kunnskap om ulven, men at det er menneskets irrasjonelle forhold til dyret som er problemet når konflikter oppstår.

Bangs understreket med stor innlevelse at han var stolt over å kunne få ulv tilbake til et område som fortsatt var vilt nok til å kunne gi leveområder for slike dyr. Han refererte også til forskningsresultater fra Yellowstone, og konstaterte at ulven ikke øker ubegrenset. I selve Yellowstones fredede parkområde var det i 2003 144 ulver, og Bangs sa at pga. revirsystemet blir det neppe flere i parkområdet selv om de er fredet aldri så mye. Bangs understreket dessuten også nødvendigheten av undervisning, og mente at lokal involvering var nødvendig for å skape aksept. Med dette mente han involvering i alt fra informasjon og sporing til ulveturer og jakt. Han oppfordret til en alminneliggjøring av ulven, og ga uttrykk for at den bør kunne være et normalt jaktvilt. Som han sa: "Make wolves a public game animal." Dette med lokal forvaltning er en vanskelig materie, men i USA mener man nå at lokalbefolkningen kan og bør gis tillit og ansvar, men det er vesentlig at dette krever tilstrekkelig kunnskap om økosystemer og artene for at ansvarlighet skal oppnås.

Når det nevnes at Yellowstone-området bare inneholder 144 individer av ulv i 2003, må en ta i betraktning at det er en ubrutt linje mellom Yellowstone og de store ulvebestandene i Canada.

Han fortalte også at lokalbefolkningen, selv rachere og dyreeiere, mer og mer begynte å synes at ulv var morsomt og spennende når de bare fikk vite mer om den, og fremhevet at dette var nøkkelen til aksept, ansvarlighet og sameksistens. Men Mr. Bangs fortalte også at dersom bestemte flokker spesialiserte seg på husdyr ble de rutinemessig skutt. (Dette blir en helt annen problematikk når ulvebestanden er stor, selv om det alltid er et spørsmål om hvor grensene skal trekkes.)

ALPHA-gruppen stilte etter foredraget Bangs følgende spørsmål: "Kan du fortelle litt om ordningen med 'predator friendly products'"?

Svar: Enkelte gårdsbrukere er imot avlivning og satser på forskjellige tiltak. Disse har funnet et nisjemarked for sine produkter i byene hvor de selges som "predator friendly." Dette har vært spesielt vellykket i Chicago.

Kommentar:

Episoden i Norge hvor en ulv søkte tilhold i området rundt Langedrag avslørte mangel på kunnskaper og prosedyrer for å iverksette skremmetiltak. Det kan være mye å lære fra USA både når det gjelder holdninger og praktiske tiltak.

Foredrag 11. Våra vargar, genetiken och förvaltningen av våra rovdjur

Olof Liberg (Bilde av Olof Liberg) fra Grimsö Forskningsstation åpnet sitt foredrag med å stadfeste at det finnes to trusler mot den Skandinaviske ulvestammen:

1. Tap av genetisk variasjon

2. Illegale avlivninger

Av 43 radiomerkede ulv er 20 levende, 12 er døde, 9 har vi mistet kontakten med og 2 har utvandret. Når kontakten mistes kan det være forårsaket av:

* At senderen slutter å fungere (ingen kjente tilfeller i forbindelse med ulv, men det har skjedd med bjørn),

* At dyret har utvandret (uvanlig blant voksne individer)

* At det har skjedd en kriminell handling. Når vi mister kontakten med et individ øker vi peileinnsatsen først på bakken så fra fly (50-100 km). Dersom kontakten ikke opprettes, må en ty til sporing. Dersom sporingen ikke gir resultater, har det trolig skjedd en illegal handling.

Av radiomerkede 67 ulv totalt har 21 dødd totalt hvor 6 har dødd av sykdom, 2 omkommet i trafikken, 2 lovlig skutt og 11 er ulovlig avlivet. Av disse ulvene var det 47 alfadyr hvor 12 har dødd med 2 døde av sykdom, 1 har omkommet i trafikken og 9 er ulovlig avlivet. Ingen alfadyr har dødd i trafikken. Av 12 sub-alfa flokkdyr har tre dødd på grunn av sykdom. Av 8 streifdyr har 6 dødd med 1 død på grunn av sykdom, 1 død i trafikken, 2 er lovlig skutt og 2 er ulovlig avlivet. Beregninger indikerer at det kan være opptil 50-55 dyr som er avlivet ulovlig siden 1999.

Liberg viste til genetisk analyse som er gjennomført ved Ekologihuset i Lund og sa at tilstanden for den skandinaviske ulven er kritisk. Ulvestammen bærer preg av en søskenparring i 1987 og isolasjon. Liberg sa at han var medskyldig i en tabbe hvor genmateriale forsvant med uttaket av Atnadalsflokken. Det ble vist en oversikt over alle familiegruppene i Skandinavia og Liberg stadfestet at det er ytterst vanskelig at en er i stand til å beregne innavlskoeffisient på ville dyr, men dette er nå kartlagt.

Hva som var særlig oppsiktsvekkende ved dette foredraget var at Olof Liberg innrømmet at han tok feil da han i retten uttalte at den skandinaviske ulvestammen ikke ville ta (betydelig) skade av Østerdals-nedslaktningen i mars 2001. Nå konstaterte både han og andre at graden av innavl øker i faretruende grad. Den genetiske variasjon er også for nedadgående. Men - Liberg fortsatte med feilaktige resonnementer. Han sa nemlig at det ikke er så farlig at bestanden er liten, og at det utgjorde liten forskjell om den er på 400 eller 2000 dyr. I dette ble han kraftig imøtegått av dosent i genetikk Lennart Nyman, som fremhevet at dette ikke var riktig. Det lot til at Olof Liberg ikke ville høre på det. Olof Liberg impliserer at det ikke er så farlig at bestanden er liten, og at det utgjør liten forskjell om den er på 400 eller 2000 dyr. I dette ble han kraftig imøtegått av dosent i genetikk Lennart Nyman, som fremhevet at Libergs resonnementer ikke var helt holdbare. Det lot til at Olof Liberg ikke ville høre på disse innvendingene fra en genetiker.

ALPHA-gruppen snakket med Lennart Nyman etterpå, og han bekreftet på vårt spørsmål at alle problemer forbundet med innavl og med tap av genetisk variasjon forsterkes enormt jo mindre bestanden er, og at en stor populasjon både bevarer genetisk variasjon, reduserer innavlsproblemet og ikke minst langsomt men sikkert skaper ny genetisk variasjon gjennom den naturlige mutasjonsraten. Jo større populasjonen er, desto bedre forutsetninger har den for å klare seg uansett hvilken faktor man tar for seg, og det er svært vanskelig å forstå hvorfor Liberg nedtonet dette.

Men Nyman la til: "Liberg er forresten ikke genetiker, men veterinær. Det er likevel ikke tvil om at han har kunnskapene. Imidlertid har han en tilbøyelighet til å forenkle slik at det blir feil. Jeg har snakket med Olof mange ganger om dette, senest i går kveld." Nyman ristet (gemyttlig) på hodet over sin gode venn Libergs noe lettvinte omgang med vitenskap. En nøktern vurdering av Olof Liberg er at han er ulvevenn, men at han fremstår mye som en popularisator som er veldig opptatt av å nå folk flest. Dermed forenkler han mer enn han burde gjøre. Han trekker til tider raske konklusjoner, han blir ofte opprømt og går da på akkord med kravene til faglighet. Dyktig til å engasjere er han likevel i høy grad med sin livlige og ungdommelige stil.

Når vi snakker om bestandsstørrelser og innavl fremstår det stadig klarere hvor viktig det er å formidle at levedyktige bestander" er et nødvendig, men ufullstendig og i seg selv utilstrekkelig kriterium på hvilken ulvestamme vi - eller rettere sagt økosystemet - skal ha. Levedyktighet kan i prinsippet defineres på et så lavt nivå at det blir meningsløst. Hele økosystemets funksjon må være det grunnleggende og hva som må forsvares, og det betyr at man for å forsvare ulven må forsvare dens rett til å eksistere i så tallrike bestander at den kan utøve sitt predasjonspress der det er naturlig for den å leve, og der den kan hjelpe til med å skape optimale livsvilkår for en lang rekke åtseletere og dekomponenter. Dette krever en bestand som er klart større enn den minimumsbestand som enkelte søker å komme frem til ved å lage seg en teori om hvor få ulver man kan ha. Både Lennart Nyman og all tilgjengelig litteratur på området bekrefter at slike minimumsbestander må bli feilslått, ettersom både kvalitet og kvantitet er nødvendig og livsviktig og ettersom kvantitet i form av et stort nok individantall alltid skaper forutsetningene for å opprettholde den langsiktige genetiske kvaliteten.

Så får man heller sette kreftene inn på å skape den nødvendige aksepten ved å utbre mer kunnskap og satse mer på skadeforebyggende tiltak, i stedet for å forsøke å fremkalle aksept ved å gjøre bestanden så liten som mulig. Resultatet av det siste blir jo bare selvforsterkende i forhold til ulvemotstanden - man imøtekommer og bekrefter den.

Den eneste måten å høyne variasjonen er å få innvandring og Liberg stadfestet at dersom vi merker defekter på grunn av dårlig genvariasjon og hvis ingen ulv har funnet veien hit, må vi hjelpe den.

Spørsmål fra salen: Finnes det noen spor på defekter i dag som kan skyldes innavl?

Svar: Det har vært tilfeller av noe defekter på ryggsøyler og testikler som ikke har falt på plass, men det kan ikke dokumenteres at dette skyldes innavl.

Kommentar 1:

Det var positivt av Liberg å innrømme feil i forbindelse med fellingen av Atnadalsflokken hvor han i Oslo namsrett februar 2001 feilaktig vitnet til fordel for at denne fellingen var biologisk forsvarlig.

Kommentar 2:

I sitt foredrag gikk Olof Liberg så langt som til å si at innavlskoeffisienten vil gå ned til 0,0 i en familiegruppe som tilføres friskt blod. Dette er upresis informasjon som kan misbrukes i diskusjoner om hva er en levedyktig stamme. Innavl medfører opphopning av recessive gener innenfor en liten populasjon. Dette endres ikke med spredte enkelttilførsler av små mengder nytt genmateriale. Noe som gjør denne problematikken ekstra komplisert, er at det typisk kan ta flere århundrer før defekter forårsaket av innavlsdepresjoner melder seg, og det må tas i betraktning. Den situasjonen som ulvebestanden i Skandinavia befant seg i på begynnelsen at 2000-tallet forteller nettopp om hvor skadelig det er når bestanden blir liggende nede på et lavt nivå i lengre tid. En biologisk basert bedømmelse av situasjonen tilsier at bestandstallene må opp på nivåer som er mest mulig naturlige for de aktuelle økosystemene, og at dyrenes egne behov må prioriteres i stedet for at menneskelige interesser skal gjøre rovdyrbestandene så små som mulig.

Se også tillegget: Noen sitater fra svenskenes rovviltproposisjon 2000

Foredrag 12. EU och jakten med speciell inriktning på våra rovdjur

Caroline Wakter fra Naturvårdsverket ga en gjennomgang av EUs habitatdirektiv. Habitat direktivet er utarbeidet for å sikre biologisk mangfold og retter seg mot to metoder:

* Vern av områder (habitater)
* Vern av arter

De store rovdyrene er adressert i en liste i direktivet hvor det er stadfestet at det er forbudt å fange, drepe eller forstyrre artene som er listet. Det finnes unntaksbestemmelser der det ikke finnes andre løsninger for:

* Å beskytte andre arter
* Å unngå alvorlig skade
* Å ivareta alminnelig helse og sikkerhet
* Forskning
* Innsamling og forvaring av visse eksemplarer

Alle medlemsland er forpliktet til å implementere alle bestemmelsene i habitatdirektivet til sine egne nasjonale direktiv. Wakter opplyste om at Sverige har gjort dette. Hun opplyste videre at EU kommisjonen overvåker at medlemslandene følger direktivet og brudd kan medføre bøter. Gaupejakten i Sverige er forøvrig til behandling i EU.

Wakter kom så inn på krav til nødvergerettsjakt, hvor dyr felles i nødverge: Den forutsetter at det ikke finnes noen annen brukbar løsning, og at den ikke må vanskeliggjøre opprettholdelsen av en god bevaringsstatus.

Interessant var også at Wakter definerte hva som menes med bevaringsstatus. En arts bevaringsstatus anses som positiv når disse tre forutsetningene er oppfylt:

1. Opplysninger om den aktuelle artens populasjonsutvikling viser at arten på lang sikt kommer til å forbli en livskraftig del av sitt miljø.

2. Artens nåværende eller fremtidige utbredelsesområde ikke kommer til å reduseres på lengre sikt.

3. Artens livsmiljø og de områder som utgjør dette livsmiljøet ikke kommer til å reduseres eller elimineres.

Foredrag 13. Rovvilt og samfunnet

Vemund Jaren fra Direktoratet for Naturforvaltning (DN) orienterte om arbeidet med rovviltmelding nr 3 i Norge. Oppdraget med utarbeidelsen av den nye rovviltmeldingen ble gitt med mandat fra Stortinget og innholdet skal innfri internasjonale avtaler. - Vi antok at det i første rekke er Bernkonvensjonen og ILO-konvensjonen det siktes til. Arbeidet medfører en gjennomgang av bestander og forvaltning. Konfliktdempende tiltak skal opptrappes. Et sentralt rovviltutvalg ble opprettet. Under dette utvalget ble det opprettet 2 arbeidsgrupper hvorav det er en for sau og en for reinsdyr. Jaren orienterte om møter mellom Miljøverndepartementet (MD) og berørte parter.

Utredningen for rovviltmeldingen var ferdig 2. februar 2003 og MD ville så arbeide med å utarbeide teksten i meldingen slik at den kunne bli oversendt og behandlet i Stortinget høsten 2003. Jaren viste til følgende Rovvilt og samfunn- (ROSA) rapporter som er skrevet og fortalte at de var tilgjengelig fra Internett eller på bestilling i trykket form:

* Fremtidsrettet sauehold
* Reindrift
* Regioner med rovdyr
* Forebyggende tiltak

Det ble vist til et nasjonalt bestandsovervåkingsprogram og Jaren la frem oversikter over bestandsandeler av rovdyr i Norge. (Kommentar: oversikten over ulv var utdatert. Det var på dette tidspunktet igjen en familiegruppe i Koppang, Moss/Våler var det kun stasjonær ulv, i Heidal som også ble nevnt var det ikke gjort observasjoner på lenge, mens det hadde blitt påvist ulv i Agderfylkene). Jaren ga deretter korte orienteringer om prøveordningen for gaupenevnd (Sør-Trøndelag og Hedmark) og en oversikt over nordmenns forhold til rovdyr.

Det har blitt foretatt teoretiske beregninger vedrørende hvor mange rovdyr det er plass til i Norge. De er som følger:

* 300-900 bjørnebinner
* 300 ulveflokker
* 300-900 hunngauper
* 200-500 jervetisper

Jaren understreket at dette var teoretiske beregninger som tok utgangspunkt i det eksisterende areal og den faktiske biologiske bæreevne. Avslutningsvis fortalte Jaren at den fremtidige forvaltningen i Norge vil bli bygget på geografisk differensiert forvaltning og inndeling av landet i større forvaltningsområder. Likevel ga han inntrykk av å forstå at rigide soneringer ikke holder, selv om forvaltningen differensieres. Dette skaper et politisk rom for oss til å fremme synspunktet at man nå må satse mye mer på kunnskap, forståelse og skadeforebyggelse enn hva som hittil har blitt gjort, i stedet for å prøve å løse problemer ved å hele tiden begrense rovdyrenes og spesielt ulvens livsrom. Å anbefale er forbedrede støtteordninger som premierer skadeforebyggelse snarere enn tap, og å sørge for lik svenskene å ha så fleksible rammer rundt forvaltningen at man kan gi det viktige rommet for stadig økende bestander og videre utbredelse ettersom aksepten øker og mottiltakene mot predasjon på husdyr blir mer effektive og utbredte. ALPHA-gruppen har i sitt innspill til Rovviltmelding nr. 3 (Tilgjengelig på http://www.alpha-gruppen.com/artikler/alpha_innspill_rovviltmeldingen_2003.html) kommet med et forhåpentligvis brobyggende dokument som alle reflekterte aktører kan se det rasjonelle i, hvor vi stiller krav til en ansvarlig og økologisk basert ulveforvaltning som ivaretar hensynet ikke bare til bevaring av en enkelt art, men hensynet til naturmekanismenes helhet. Man kan aldri ivareta dét hensynet ved å tilstrebe det minste individantall som er forenlig med overlevelse, og dette faktum kan fullt ut påvises gjennom de kunnskaper vi har.

Kommentar:

Norge ble referert til som "bad boy" tidligere i symposiet, men det var mye positivt i Vemund Jarens foredrag og i forarbeidene til den nye rovviltmeldingen. Spesielt var signalene om en sterk vektlegging av kommunikasjon, informasjon og deltakelse gode signaler. Det ble også poengtert at Norges og Sveriges rovdyrstammer i stor grad er felles fordi viltlevende dyr ikke kjenner landegrenser, og at en må se ting i sammenheng. Selv om den tankegangen er fornuftig, er det viktig å unngå at man lar Sverige bære mesteparten av ansvaret for å sikre og å ivareta bærekraftige stammer, mens forvaltningen i Norge definerer absolutte minimumsbestander for å minske konflikt. Dersom dette skjer, strider det fullstendig mot kjernen i Lennart Nymans foredrag innledningsvis med å ta det globale ansvaret.

Foredrag 14. Rovdjuren i Sverige - Et tilbakeblick och tankar om framtiden

Da Anders Bjärvall (Bilde av Bjärvall her og her) skulle begynne sitt foredrag, ble han avbrutt av en skikkelse i klær fra 1700-tallet som overtok podiet. Skikkelsen forestilte den kjent naturverner/filosofen Carl von Linné, som leste sine notater fra den gangen. En kunne fastslå at menneskelige kunnskaper og innsikter tross alt har endret seg siden den gangen. Nå er kunnskapene mye større.

Etter hvert kunne Anders Bjärvall overta talestolen igjen og han innledet med en god porsjon humor. Han viste et bilde hvor han slipper løs en ulv fra et bur, mens han sa nå som jeg skal gå av med pensjon kan jeg like gjerne innrømme det, det var meg som satte ut ulv. Lattermildt avklarte han etter hvert at bildet var av den eneste forflytting som er foretatt i Skandinavia. En ulv ble flyttet fra uegnet område i Skåne, men søkte tilbake til samme området og flyttingen ble ansett som mislykket. Dette samsvarer fullstendig med informasjonen fra Ed Bangs angående flytting av ulv i USA. Anders Bjärvall viet ellers mye av sitt foredrag til å fortelle om utviklingen vargsymposiet har hatt.

Foredrag 15. Samexistens med rovdjur - en kampanj i djurparkernas regi

Hans-Ove Larsson fra Skansen ga en kort orientering om dyreparkenes holdningsskapende arbeid ved at folk kunne få se dyrene det var snakk om.

Foredrag 16. Eco-tourism with large carnivores in the Romanian Carpathians

Christoph Prombergers (Bilde av Barbara og Christoph Promberger) foredrag omhandlet øko-turisme i Romania (Karpatene). Romania startet med denne formen for turisme i 1997 og det har etter hvert utviklet seg til en næring som har tilført Romania 1.5 millioner Euro hvor av 700 000 Euro har tilfalt lokalmiljøet. Promberger understreket forskjellen i kostnadsnivå og at dette tilsvarte atskillig mer penger i de Skandinaviske landene. Karpatene har store stammer av gaupe, ulv og bjørn hvor turistene kan ri på hest innover naturskjønne områder.

Økoturismen har ført til økonomisk utvikling i området og har eksempelvis skapt 150 arbeidsplasser i Zarnesti. Myndighetene i Romania har forstått verdien som ligger i dette området og har blant annet forhindret planene til et større konsern for å grave ut større områder. En påtenkt utbygging av sommerhus i Bursa har også blitt stoppet av myndighetene. Promberger mente at en av årsakene til at lokalbefolkningen hadde godtatt rovdyrene, var at de kunne jakte på rovdyrene som annet vilt innenfor faunaen.

Han informerte også om prosjektets frivillighetsordning hvor mennesker betalte for kost og opphold, men arbeidet innenfor og for prosjektet.

Kommentar: 

Det var interessant at Promberger påpekte at jakt på rovdyrene medførte at lokalbefolkningen godtok dyrene og aksepterte deres plass i naturen, og det er store kontraster mellom et område hvor det lever 5000 bjørn, 3000 ulv og 2000 gaupe og de biologisk sett altfor små bestandene i Skandinavia i 2003. Det ble vist en rekke flotte bilder fra området og en kunne ikke unngå å legge merke til de bildene der det var saueflokker var det også gjetere og en eller flere vokterhunder. Når det er mulig å leve med så store rovdyrstammer i et land med 3000 ulv og 10 000 000 - ti millioner - sau, må det være noe å lære av Romania. Til sammenlikning: I 2003 hadde Norge noe over 2.3 millioner sau, men bare 20 ulver.

Foredrag 17. The Carpathian Large Carnivore Information Centre

Barbara Promberger-Fuerpass fortalte om arbeidet med å etablere et Large Carnivore Centre (LCC) i Romania. Formålet med dette senteret er:

* Å tiltrekke turister
* Å fungere som et opplæringsinstitutt for almenheten
* Å dekke andre funksjoner (vitenskapelig forskning)

Senteret er kostnadsberegnet til 1.4 millioner Euro og det er mange givere fra forskjellige land. Blant annet har Tysklands regjering bevilget store summer til prosjektet.

Foredrag 18 og 19. Rovdyrturisme

De to neste foredragene tok for seg rovdyrturismens muligheter i Skandinavia. Det første foredraget var ved Lene Ottersen som tok for seg spørreundersøkelser som er foretatt innenfor lokalmiljøer i Norge. Undersøkelsene viste at det var en generell skepsis innenfor saue- og reindyrsnæringen til om rovdyrturisme vil kunne virke konfliktdempende og bidra til sysselsetting. Marcus Ednarsson la frem resultatene fra lignende undersøkelser i Sverige som viste store likhetstrekk med den norske undersøkelsen.

Foredrag 20. Rovdjur som ekoturistiska spetsattraktioner

Staffan Widstrand som er fotograf og forfatter innledet dette foredraget. Han tok for seg sine erfaringer vedrørende øko-turisme og fortalte at vi som oftest har enorme verdier i naturen som vi ikke ser. Han fortalte videre at han var med på diskusjonene om å starte spekkhoggersafari i Tyssefjorden i Nord-Norge. Dette er nå ansett som en stor suksess, men i starten var den lokale befolkning skeptisk. Spekkhoggerne kommer inn fjorden midt på vinteren og oppfatningen var at dette er Nord-Norge og ingen reiser hit om vinteren når det er mørkt og kaldt, det er om sommeren turistene kommer. Widstrand syntes det er artig nå at hvalfangernasjonen Norge bruker hvalsafari i sine turistbrosjerer, og mente at det er et eksempel på hvordan øko-turisme kan bli en næring.

Widstrand trakk frem fjellgorillaene i Zaire/Uganda/Rwanda, og mente at denne arten bare eksisterer på grunn av økoturismen - mange turister benytter muligheten til å bestille et besøk hos fjellgorillaene.

Han nevnte også jaguaren i Sør-Amerika, og fortalte at en voksen jaguar i gjennomsnitt tar 30 storfe hvert år. Men landeierne kan likevel tjene gode penger på jaguaren, ved å leie ut overnatting til turister som vil se jaguarer. Slik kan det lønne seg at det lever en stor bestand av jaguarer i området.

Widstrands poeng er at dyr som spekkhoggere, bjørn, ulv med flere er kraftige symboler og gir et område eller land image. Han presenterte så Filip Hedberg som driver bjørnesafari i Sverige hvor Hedberg fortalte om sin virksomhet.

SAMMENDRAG OG KONKLUSJON

En har levd tilnærmelsesvis uten rovdyr i store deler av Skandinavia i mange tiår og således blir utfordringen å lære oss å leve med disse dyrene. Det er viktig med både impulser og informasjon fra andre land og det er grunn til å fremheve både Ed Bangs og Christoph Prombergers foredrag som høydepunkter under Vargsymposiet 2003.

En litt urovekkende opplysning var at Vargsymposiets fremtid i 2003 var usikker på grunn av budsjettmessige årsaker. Vargsymposiet er det største forum i Skandinavia innenfor dette feltet og er utrolig viktig for informasjonsutveksling og faglige impulser. Instanser i Norge er sterkt representert på arrangementet selv om en kunne ønske at flere instanser kunne delta (som eksempel politiet, Norges jeger og fiskerforbund og bondeorganisasjonene), og en burde kanskje undersøke om noen norske organisasjoner eller instanser kunne være interessert i å delta på sponsorsiden.

Til slutt: Et fotografi av en del foredragsholdere på Vargsymposiet 2003

Tillegg: Noen sitater fra svenskenes rovviltproposisjon 2000

(Regeringens proposition 2000/01:57 Sammanhållen rovdjurspolitik.)

"Mot bakgrund av det nuvarande antalet vargar och de svårigheter som vargförekomsten orsakar bedömer regeringen att etappmålet för den svenska vargstammen bör vara 20 årliga föryngringar, motsvarande ca 200 individer. Regeringen vill dock framhålla att etappmålet inte får uppfattas som det största antal vargar som kan tillåtas. Innebörden är i stället, som framhållits i avsnitt 5.2.1, att förvaltningsåtgärderna kan ges en annan inriktning när etappmålet är uppnått. Regeringen föreslår alltså att etappmålet skall vara 20 vargföryngringar i Sverige per år, motsvarande ca 200 individer. När etappmålet är nått bör en grundlig genomgång genomföras av konsekvenserna av vargförekomsten. Det är då rimligt att pröva om ett nytt etappmål bör fastställas eller om en miniminivå bör anges. Med tiden bör en nivå för antalet vargar kunna anges, som bättre står i överensstämmelse med de nivåer som med vetenskapliga utgångspunkter bedömts vara nödvändiga för en kortsiktigt livskraftig vargstam, dvs. minst 500 individer. Det långsiktiga målet bör vara att vargstammen skall växa till en nivå som säkerställer att den långsiktigt finns kvar i den svenska faunan."

Det viktige her er at det fra enkelte hold har vært gitt uttrykk for at 500 ulver er en bestand som representerer standarden for langsiktig levedyktighet. Men det er altså ikke tilfellet, fordi 500 ulver er hva genetikerne som den svenske regjeringen i 2000 støttet seg til på faglig grunnlag har betegnet som "kortsiktigt livskraftig. Svenskene sier at "Det långsiktiga målet bör vara att vargstammen skall växa till en nivå som säkerställer att den långsiktigt finns kvar i den svenska faunan." Og 500 er altså "kortsiktigt."

Tilbake til
artikler