Vernet av rovdyr og forholdet til primærnæringene

Av Per Inge Østmoen

I den offentlige debatt som har foregått i kjølvannet av ulvens reintroduksjon i norsk fauna kan man ofte få inntrykk av at rovdyrproblematikken generelt, og ulven spesielt, representerer en overveldende trussel mot husdyrnæringene. Vi har ingenting i mot å være med på at tilstedeværelsen av rovdyr i områder hvor det praktiseres husdyrdrift er en utfordring som må løses. Den må imidlertid ikke løses ved utryddelse eller desimering av arter som hører hjemme i norsk fauna, og her er det påkrevet at de som mener noe om denne problematikken er med på å utvikle strategier for å forebygge predasjon på husdyr.

Dernest: Både husdyrbønder og andre gjør klokt i å vende blikket mot langt mer vesentlige faktorer som avgjør landbrukets og primærnæringenes fremtid. La oss rette søkelyset mot den realitet at nedleggingstakten av selvstendige gårdsbruk i Norge har vært stor og økende i lengre tid, og at dette er en tendens som den politiske ledelse til dels har støttet og oppmuntret. Denne utviklingen kan bare endres ved at det over tid vokser frem ny innsikt både hos befolkning og i statsadministrasjonen, noe som betinger at andre verdier enn markedskreftenes pengeverdiregnestykker får gjennomslag. Både ulv og tradisjonelle næringer representerer verdier som aldri kan måles etter kortsiktige lønnsomhetskriterier, selv om deres eksistens, spesielt sett i et utvidet perspektiv, også fører til lønnsomhet.

Befolkningenes og styresmaktenes innsikt i og vilje til å satse på nasjonal selvbergning og en maksimal grad av selvforsyning med grunnlag i innenlands virksomhet innenfor naturbaserte næringer tør være uendelig mye viktigere for primærnæringenes fremtid enn noe som helst annet. Her er det grunn til å tro at en del av den motstand mot rovdyr som man ofte har møtt blant representanter for husdyrnæringer, og herunder spesielt den motstanden som har kommet til uttrykk gjennom raseri mot myndighetene og beskyldninger om å "tre storsamfunnets rovdyrpolitikk over hodet på oss," også kan tolkes som en feilkanalisert fortvilelse over en landbrukspolitikk som har tendert mot å nedprioritere selvforsyningsaspektet og viktigheten av den nasjonale selvbergningsevne. Noe som har vist seg gjennom en akselererende nedleggingstakt av bruk og manglende vilje til å satse på den mangfoldige, småskalabaserte primærnæringsstruktur som er langt mer i tråd med tradisjonelle verneverdier og ikke minst en bred selvforsyningsevne enn en kortsynt markedstilpasning hvis hovedelement er en beklagelig prioritering av færre og større enheter og en generell nedvurdering av primærnæringenes betydning for samfunnet.

Når det så vedtas sentralt i styringsorganene at Norge skal ha levedyktige rovdyrbestander, blir dette til dråpen som får begeret til å renne over for mange. Forestillingen om de uvitende rovdyrvennene som sitter i betongblokker i byer og påtvinger landbrukets utøvere en rovdyrpolitikk de ikke vil ha, er sett i dette lys et symptom på andre og mye mer alvorlige spørsmål for primærnæringenes fremtid. Da er det at vi alle må evne å se bortenfor de kunstige motsetninger, og det er av den aller største betydning at vi som forsvarer ulven unngår å konstruere og befeste unødvendige og tilslørende motsetninger mellom naturverninteresser og primærnæringer. I virkeligheten er det slik at de naturbaserte næringer og naturvernet er naturlige allierte i arbeidet for en mer naturvennlig og økologisk levedyktig verden.

Å bygge en slik allianse krever at det utvikles en felles forståelse og samarbeid om grunnleggende verdier. Både rovdyrforkjempere og landbruket må møtes i dialog og komme til innsikt i at de begge faktisk er representanter for mye av de samme verdiene. Hvordan forebygge en altfor stor predasjon på tamdyr, blir da en viktig felles utfordring som må løses i fellesskap. Dette vil vi kunne få til dersom og når vi i utgangspunktet kan enes om at forsvaret for naturbaserte og bærekraftige næringer i stor grad er beslektet med det klassiske naturvern. Samtlige involverte parter oppfordres nå til å ta konsekvensen av at dette er forholdet, og i fellesskap planlegge vernet av hva som i realiteten er felles verdier.